november 2019

Skrevet av Arne Pedersen, styremedlem i ForFinnmark

Vi i ForFinnmark har all grunn til å være både blide og i godt humør for tiden. For vi får stadig mer støtte til den eneste saken vi er opptatt av: Å få Stortinget til å vedta at Finnmark skal være eget fylke. 

Målet er to år frem i tid. Da skal det velges et nytt storting. Da kan vedtaket om å avvikle Finnmark gjøres om. Da kan Finnmark oppstå på ny.

Listen over alle som kjemper for å behold Finnmark som et eget fylke er veldig lang:

87% av velgerne i Finnmark vil ha Finnmark som eget fylke. Det samme vil fylkestingene i Finnmark, Troms og Nordland.

Sametinget avviser å avvikle Finnmark som et fylke. Halve stortinget har stemt mot å avvikle Finnmark. Et flertall i stortingets kommunalkomite har gått imot tvangsvedtaket fordi vedtaket ikke er i samsvar med loven. 

Alle nyvalgte ordførere fra de rødgrønne partiene i Finnmark og Troms skrev under på en velgerkontrakt at de ville gå for en reversering av tvangsvedtaket dersom de ble valgt til ordførere.

Alle listetoppene til fylkestingsvalget i våre to fylker på rødgrønn side har sagt nei til sammenslåing. 

Alle partiene på rødgrønn side i Finnmark og Troms gikk ved kommune- og fylkestingsvalget til valg på at de vil reversere tvangsvedtaket i stortinget. De vant valget soleklart. At de ville reversere tvangsvedtaket var en av de viktigste grunnene til valgseieren.

Flertallet av folket i de nye fylkene Viken, Innlandet og Vestlandet og deres politikere har ingen ting til overs for regjeringens politiske ide om færre fylker. De vil ha sine fylker tilbake igjen.

Fagforbundet i Finnmark vil ha oppløst tvangsammenslåing. Det samme vil flere interesseorganisasjoner.

Den nye rødgrønne fylkesregjeringen for Troms og Finnmark, som ledes av Bjørn Inge Mo fra Arbeiderpartiet, har forpliktet seg til å jobbe mot tvangsvedtaket og at fylkene igjen skal deles opp.

Jonas Gahr Støre hilste til årsmøte i ForFinnmark og sa at han ha tilbake Finnmark hvis Finnmark vil. Han vil jobbe for Finnmark, for mulighetene, for folk i nord og for å få tilbake optimismen. Det vil han arbeide for og vie seg til. Hele Arbeiderpartiet er med han på det.

Trygve Magnus Slagsvold Vedum var i sin hilsning til vårt årsmøte, som vanlig helt klar. Det første et nytt storting i 2021 må gjøre er å reversere tvangsvedtaket om å slå sammen Finnmark og Troms. To år med tvang er mer enn nok.

Nestleder i SV Kirsti Bergstø hilser og viser til at den nye fylkesregjeringen har forpliktet seg til å jobbe mot tvangsvedtaket og at fylkene igjen skal deles opp. Da trengs det kampkraft, glød, gode argumenter og samhold. «Det kjenner æ i lag med dokker. Lykke til i kampen. Den tar vi i lag».

Partileder Bjørnar Moxnes i Rødt kom med sin hilsen direkte fra Vardø og et møte med Kystopprøret. – Vi skal gjenreise respekten for lokaldemokratiet og hindre denne sentraliseringen og overkjøringspolitikken som kommer fra det borgerlige flertallet. Vi må bare drive oppholdende strid i to år og så skal vi få oppløst dette tullballet. Så må også dere holde dampen oppe, sier Moxnes.

Finnmarkingenes historie og erfaring har gitt oss mot og styrke til å kjempe mot regjeringens tvang og for et rødgrønt flertall på stortinget i 2021. Da skal Finnmark igjen bli et eget fylke.

Denne massive, folkelig og politiske enigheten gir en kjempegod følelse av optimisme, den gjør at man blir glad og i godt humør. 

Skrevet av Torill Olsen, nestleder i ForFinnmark

– Å komme med identitetskortet i regiondebatten er latterlig naivt, sa en journalist til meg en gang. Som om jeg var dum. Som om mine følelser av tilhørighet til mitt Finnmark ikke betyr noen ting. Som om kultur og historie ikke sitter i kroppen og gjør meg til den jeg er.

Jeg følte det nesten som et overgrep. Nei, ikke nesten. Det var et overgrep og et angrep. Men jeg sa ingenting da. Det ville ikke nyttet.

Men jeg har tenkt mye på hva denne tydelige følelsen av identitet er for noe, hvorfor den er så sterk og hvorfor en journalist våger å latterliggjøre den sterkeste drivkraften i min og manges kamp for Finnmark.

Identitet er ikke å spøke med. Hva var det som gjorde at russiske mødre sendte sine unge sønner ut i den store fedrelandskrigen selv om de visste at det betydde døden? Det var kjærligheten til sitt fedreland. Identitet.

Hvorfor trekker Catalonerne til gatene for å kjempe mot Spania? Det er historien og 300 år med spansk undertrykkelse som forklarer raseriet. Identitet.

Hva er det som gjør at Finnmarkingene protesterer høyest av alle når vi tvinges til å oppgi fylket vårt? Det er identitet, en samlebetegnelse for det vi føler på grunn av vår historie, kultur, natur, fornorskning, ran av naturressurser, latterliggjøring og maktesløshet.

Og det blir ikke borte på grunn av et Stortingsflertall eller flere. Det blir heller ikke borte selv om maktpersoner tror det, latterliggjør oss og prøver å forklare oss at identitet bare er følelsesmessig tull. Det er ikke bærekraftig for å møte fremtiden, sier de.

Men der tar de grundig feil. Våre forfedre og formødre kjempet ikke forgjeves for å bygge og bo i dette karrige landskapet. De sitter på våre skuldre og minner oss på at deres blodslit er hamret inn i våre gener og at vi ikke må gi oss. ALDRI!

Dette er noen av byggeklossene i vår identitet, og den er sterkere enn antall mennesker og sterkere enn et politisk høyreblaff når vi setter dagens regiondebatt inn i den store tiden. Den er også sterkere enn journalistens latterliggjøring av min identitet.

Farmor pleide å synge: Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder…» Det sitter fast i folket her, det er den voldsomme kampen for tilværelsen som ligger i oss fra alle tider. Og den som våger å si at identitet ikke betyr noe, kan se på styrken i kampen mot regionreformen de siste 2 årene.

Identitet er vår sterkeste kraft. At journalisten og de han representerer ikke forstår det blir også deres svøpe. For uansett hva som skjer med regionreformen kommer ikke Finnmarkingene gi seg. Aldri! Til det er identiteten for sterk.