Torill Olsen - page 14

Takk for at vi får anledning til å komme hit til kommunal- og forvaltningskomiteen for å fortelle om fylkessammenslåinga i nord sett fra Finnmark sitt ståsted.

Jeg vil starte litt histore. Det starter med at Finnmark fylkesting ved flere anledninger vedtok at Finnmark i en regionreform ønsket å stå som eget fylke også i fremtidens norgeskart.

Når Stortinget likevel vedtok at Finnmark skulle slås sammen med Troms forholdt vi oss til det. Finnmark fylkesting nedsatte i oktober et tverrpolitisk forhandlingsutvalg som skulle forhandle med Troms fylkeskommune om rammene for en sammenslåing. Til tross for at forhandlingene ble brutt så vedtok Finnmark fylkesting i desember 2017 at Finnmarks forhandlingsdelegasjon skulle gjøre et nytt forsøk.

Dere kjenner historien videre, med nye brudd i forhandlingene, mekling på Gardermoen og Finnmark fylkesting som senere avviste avtalen som ble meklet frem.

Grunnen til at jeg trekker dette frem er at vi i Finnmark hele veien har vært motstandere av sammenslåingen, men når den først ble vedtatt så ønsket vi av hele vårt hjerte å få en så god løsning som mulig for det nye fylket.

Den eneste mulige løsningen vi kom fram til gjennom forhandlinger ble en løsning med uttransportert alt av politisk og administrativ beslutningsmakt ut av Finnmark. Dette ble uspiselig for Finnmark fylkesting og dette ble uspiselig for Finnmarks befolkning. Historien kunne kanskje ha endt her, men Finnmarkingene er for stolte til å la seg bli marginalisert.

Jeg vil ikke påstå at Finnmarkingene er uregjerlig, men Finnmarks befolkning ønsker selv å ha beslutningsmyndighet over hvordan samfunnsutviklingen skal drives i Finnmark. Finnmarkingene er stolte over sitt fylke, Finnmarkingene er stolt over egen historie og Finnmarkingene har alt for mye stolthet til å ta til takke med statusen som et omland til Tromsø.

Vi mener at intensjonene med balanserte løsninger for begge fylkene ikke ble fulgt opp.

Det som gjør meg personlig trist i denne sammenheng er faren for at denne sammenslåingen skal føre til at samarbeidet og vennskapet mellom oss i Finnmark og våre venner i Troms skal bli skadelidende. Hele sammenslåingsprosessen har ført til at ytringer jeg på ingen måte er komfortabel med har blitt fremmet – fra begge sider.

Når det er sagt skal jeg komme over på hovedgrunnen til at jeg er her, kommunal- og forvaltningskomiteen skal få en liten presentasjon av de viktigste resultatene fra folkeavstemningen i Finnmark.

I løpet av to korte måneder har administrasjonen i Finnmark fylkeskommune organisert en folkeavstemning, hvor vi selv måtte stå for absolutt alt av organisering. Avstemningen har ikke vært populær i alle kretser. Både statsminister og kommunalminister har valgt å offentlig kritisere det faktum at Finnmark fylkesting velger å benytte muligheten som kommuneloven og inndelingsloven har gitt oss for å få klarlagt våre oppdragsgiveres – folkets – mening gjennom en folkeavstemning.

På tross av denne motstanden så stilte 58% av de stemmeberettigede i Finnmark opp for å avsi sin mening om fylkessammenslåing mellom Troms og Finnmark. Dette er et høyere oppmøte enn ved noe fylkestingsvalg i Finnmark etter 1983.

Av de som valgte å avlegge stemme har overveldende 87% stemt nei. Flertallet er så stort at dersom samtlige av de som ikke stemte hadde stemt ja, ville det fremdeles blitt et nei i Finnmark.

Nei-flertallet er på linje med resultatene fra en meningsmåling NRK gjord i vinter.

I de 19 Finnmarks-kommunene er det i 14 kommuner over 90% nei-flertall. Selv den mest positive kommunen har 2/3 flertall av nei-stemmer.

Dette fremstår som meg som en imponerende meningsytring fra et samlet fylke og jeg håper at Stortinget velger å gjøre det eneste riktige i denne saken, behandler sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommuner på nytt og opphever tvangssammenslåingen.

Jeg hører at det blir sagt at Finnmark fylkeskommune slik den ser ut i dag ikke er i stand til å ivareta de nye oppgavene som de nye fylkene skal få.

For det første så ser vi veldig lite konkret til nye oppgaver men vi hører veldig mye motstand fra de statlige etater og foretak som foreslås overført til de nye fylkene.

For det andre så ser jeg at det lille fylket i nord ikke bare har en administrasjon som er solid og omstillingsdyktig nok til å snu seg og arrangere en folkeavstemning på kort varsel med det apparatet som må iverksettes men jeg ser også en befolkning som er rakrygget nok til å stå imot Stortingsvedtak og regjeringens press og faktisk tør å si sin mening om sammenslåingen.

Fylkeskommunenes robusthet blir av regjeringen definert ut i fra innbyggertallet i fylket. Jeg kjenner fylkeskommunene og det har ikke nødvendigvis en sammenheng, med mindre tanken fra regjeringen er at vi fremover skal løse de fylkeskommunale oppgavene på dugnad.

Fylkeskommunens robusthet defineres i mitt hode ut i fra kvaliteten og kompetansen i de ansattes jobb. Og der jobber vi i Finnmark godt. Og Stortinget kan sende nye oppgaver til oss, vi skal håndtere de godt. Og vi skal være et prakteksempel på hvordan samfunnsutvikling skal gjøres, selv med små ressurser.

Vi har også nå høstet en fantastisk erfaring på hvordan digitale avstemninger kan brukes i valg- og avstemningsøyemed. Vi ser fram til å dele den erfaringen med flere.

La meg bare avslutte kort og enkelt, jeg er en samfunnsutvikler, jeg er sta, jeg er modig, jeg er en Finnmarking og jeg er innmari stolt av det. Takk for oppmerksomheten.

Finnmark har talt. Utfallet av folkeavstemminga bekreftet det vi visste fra flere meiningsmålinger – at nærmere 90 % av Finnmarks befolkning motsetter seg sammenslåing med Troms. Folk i Finnmark uttrykker det de oppfatter som sin soleklare rett:

Å ha et regionalt folkevalgt organ for Finnmark, og å ha en representasjon fra Finnmark på Stortinget.

Anført av en regjering som har unnlatt å utrede et så viktig spørsmål, har imidlertid et knapt flertall på Stortinget vedtatt at Finnmark skal opphøre som eget fylke. Ennå er det ikke fattet vedtak om å frata Finnmark representasjonen på Stortinget, men det vil måtte komme som et resultat av en sammenslåing.

Dette er en alvorlig sak for det norske demokratiet, for det dreier seg ikke om en av mange politiske enkeltspørsmål, det dreier seg om muligheten til å  praktisere et folkestyre som er noe mer enn å kunne velge mellom eliter (partitopper) som er fjernt fra befolkningens hverdag.

Viktigheten av dette ble først »oppdaget» av Stortinget i 2016, da en ny grunnlovsbestemmelse ble innført, en paragraf som minner sentralmakten om å respektere (men ikke nødvendigvis følge) beslutninger fattet i kommunale organer.

Tvangssammenslutningen av Finnmark og Troms er et eklatant brudd med ånden i denne grunnlovsbestemmelsen.

Denne politisk sett eksistensielle problemstillinga blir imidlertid glatt oversett i «maktens korridorer» sørpå. Verken Monica Mæland eller KrFs talsperson er villige til å se betydningen av regional folkevilje og endatil et engasjement som nærmest er unikt i nyere politisk historie.

De pukker på et knapt flertallsvedtak som er fattet uten utredning, i en saksbehandling der Finnmark fylkesordfører ble nektet møte med kommunalkomiteen. Komiteen hadde bestemt seg for å gå for 11 fylker. Skulle Finnmark få fortsette, ville det blitt 12. Det var helt uaktuelt for komiteen å tvinge Oslo inn i Oslo-regionen («Viken») for å ende opp med 11, men Finnmark lå langt borte og kunne ofres.

Det er i lys av slike vurderinger og fakta at det er svært så trist å lese kommentarene fra Tromsø-miljøet, fra Nordlysredaksjonen, fra kommentatoren i iTromsø (Martin Lægland), og fra universitetets statsvitenskapelige miljø (Jonas Stein). Her uttrykker toneangivende krefter i Tromsø full støtte til Monica Mælands holdning: Et vedtak er et vedtak. Hva folk måtte mene i forkant eller i etterkant har ingen betydning.

Avisa itromsø har oppfattet det slik at motstanden i Finnmark bunner i «knallhard vilje, identitetsforakt, politisk opportunisme, posisjonering i nominasjonskamp og et ønske om å svekke regjeringen». Altså at det ikke dreier seg om å ivareta demokratisk funksjon og representasjon for Finnmarks befolkning.

Avisa Nordlys virker svært så opptatt av å gjenta at toget er gått («sammenslåingen ble gjennomført», «blir gjennomført») og at Finnmark nå må komme i gang med sammenslåinga, når avstemminga nå endelig er unnagjort. Fortsatt motstand vil «skade interessene til de 245.000 innbyggerne».

Ved UiT advarer Jonas Stein regjering og Storting mot å innfri Finnmarks krav, da dette vil åpne en «Pandoras eske» med krav om at Stortinget følger lokale folkeavstemninger om «rovdyr, oljeboring, flyktningekvoter, asylmottak, bompenger osv.».

Her kan vi merke oss at statsviteren ikke skiller mellom enkeltsaker i politikken, og saker som vedrører det konstitusjonelle grunnlaget for å utøve politikk. Mange innenfor faget mener iallfall at dette skillet er avgjørende.

Ballen ligger ikke bare hos Mæland og KrF sentralt. Den ligger i aller høyeste grad på Troms sin banehalvdel.

Troms, iallfall Tromsøs, viktige talspersoner avviser så langt samlet Finnmarks sterke oppfordring om å få praktiserre regionalt folkestyre, og gir dermed en uforbeholden støtte til Monika Mæland. Med en fotnote om at Finnmark kunne få tilsendt noen statlige (altså Oslo-styrte) arbeidsplasser i kompensasjon mot å bli fratatt sitt demokratiske talerør og sin nasjonale representasjon.

Karikaturtegneren Klaudius i Itromsø synes å ta stemninga i Tromsø-eliten på kornet når han lar Monica Mæland foretelle fylkesrådsleder Willy Ørnebakk: «En dag, sønn, skal alt dette bli ditt!»

————-

Kommentaren er skrevet av Nils Aarsæther, dr. philos. tidl. professor UiT.

Det er et klart positivt flertall i befolkningen til at det gjennomføres en folkeavstemning. Et enda større flertall mener at folkeavstemningsresultatet må respekteres av Stortinget. Det er også flertall for at folkeavstemningen må respekteres i alle demografiske og politiske grupper i landet, inkludert regjeringspartienes egne velgere.

Det kommer frem i en ny nasjonal meningsmåling om folkeavstemningen som var i Finnmark. I dette innlegget kommenteres undersøkelsen. Det er utarbeidet av av Nils Aarsæther (dr. philos. tidl. professor UiT), Ole Gustav Narud (amanuensis Høgskolen i Innlandet) og Mona Strand (Høgskolelektor, Høgskolen i Innlandet). Utredningsnotat 1:2018, Lokalsamfunnsforeningen.

Folkeavstemning – er Finnmark et unntak?

Det ble i 2016 gjennomført over 200 folkeavstemninger i Norge, knyttet til spørsmål om kommunesammenslåing. Avstemningene var rådgivende, og ble i varierende grad utslagsgivende for behandling av sammenslåing i kommunestyrene. 14. mai 2018 avholdes en folkeavstemning i Finnmark om den sammenslåinga av Troms og Finnmark som Stortinget vedtok ved behandlingen av regionreformen juni 2017. I denne korte utredninga drøftes statusen til folkeavstemninga i Finnmark, på bakgrunn av forskningsrapporten til Institutt for samfunnsforskning (ISF Rapport 2017:08) om folkeavstemninger knyttet til sammenslåinger av kommuner.

1. Hvorfor avstemning så seint i prosessen – etter to Stortingsvedtak?
2. Hvordan ble folkeavstemning besluttet?
3. Hvorfor folkeavstemning i Finnmark, men ikke i Troms?
4. Er alternativene klare?
5. Hvordan vil resultatet kunne tolkes?
6. Hvordan vil Storting og regjering kunne forholde seg til resultatet av folkeavstemninga?
7. Hva er folkeavstemningskravet uttrykk for?

Debatten om folkeavstemninger i forbindelse med kommune- og regionreformene har pågått i flere år. For eksempel skriver en av de fremste ekspertene på området, professor Tor Bjørklund, om dette allerede i 2015:

«På ett felt er folkeavstemning uovertruffen som metode for å innhente folks meninger: Den gir avgjørelsen legitimitet.»

I en ny nasjonal meningsmåling om folkeavstemningen i Finnmark har vi undersøkt befolkningens oppfatninger om denne spesielle folkeavstemningen. Undersøkelsen viser at et klart flertall i befolkningen er positive til at det gjennomføres en folkeavstemning og at et enda større flertall mener at folkeavstemningsresultatet må respekteres av Stortinget. Det er flertall for at folkeavstemningen må respekteres i alle demografiske og politiske grupper i landet, inkludert regjeringspartienes egne velgere.

Hvorfor folkeavstemning så sent i prosessen?

Det ble tidlig i 2018 framforhandla en avtale mellom de to fylkene om sammenslåing i tråd med Stortingets vedtak om sammenslåing. Avtalen kom i stand ved hjelp av en mekler oppnevnt av regjeringa, tidligere justisminister (AP) Knut Storberget da partene – representantene for Troms og Finnmark – etter flere forsøk ikke kunne enes om en avtale.

Avtalen, som i utgangspunktet var underskrevet av medlemmene av de to fylkenes delegasjoner, ble lagt fram for fylkestingene i Finnmark og Troms. Et klart flertall i Finnmark fylkesting avviste avtalen i mars 2018, mens et klart flertall godkjente avtalen i Troms fylkesting. I samband med behandlinga i Finnmark fylkesting ble det fremmet forslag om folkeavstemning om sammenslåing Troms/Finnmark, og dette fikk klart flertall.

Stortinget bekreftet så seint som 7. desember 2017, riktignok med et knappere flertall, sammenslåingsvedtaket fra juni samme år. Etter at en avtale mellom fylkene var ferdigforhandlet og underskrevet, tilrådde et flertall i styret i Finnmark AP, med tilslutning fra ledelsen i partiets ungdomsorganisasjon, å slutte seg til avtalen. Så fulgte årsmøtevedtak i Aps lokallag, og partiets fylkesårsmøte, med klart flertall å avvise avtalen. Arbeiderpartiets årsmøte åpnet samtidig for å gi sin støtte til et forslag om folkeavstemning (som Senterpartiet i Finnmark hadde signalisert at det ville fremme).

Utenfor partisystemet var aksjonen «For Finnmark» blitt etablert, som et tverrpolitisk nettverk som arbeidet for at Finnmark skulle fortsette som eget fylke, og få omgjort sammenslåingsvedtaket. Oppslutning om denne organisasjonen, som på kort tid hadde registrert nærmere 15.000 medlemmer, var åpenbart en del av forklaringen på hvorfor Aps årsmøteutsendinger med klart flertall vedtok å avvise avtalen med Troms.

Hvordan ble folkeavstemninga besluttet?

Fylkestinget hadde allerede, etter «nabosamtaler» med Troms, med klart flertall vedtatt å avvise sammenslåing med Troms. Dette skjedde allerede på fylkestinget desember 2016. Fylkestinget hadde all grunn til å anta at deres vedtak var i tråd med opinionen i Finnmarks befolkning. Senere meningsmålinger hadde også bekreftet dette, en måling viste en tilslutning av 86% for å videreføre Finnmark som fylke.

På denne bakgrunnen var det liten grunn til å spørre folket i en egen folkeavstemning i forkant av stortingsbehandlingen. Man var selvsagt i Finnmark klar over at regjeringen ville få støtte fra både Venstre og KrF når saken kom opp til behandling i juni 2017, men nasjonale meningsmålinger tydet på muligheten for en alternativ regjering, og opposisjonen hadde tilkjennegitt at en eventuell sammenslåing (juni 2017) ville bli omgjort etter et regjeringsskifte. Som kjent fikk regjeringen Solberg flertall for å fortsette etter valget i september 2017, og selv om spørsmålet om sammenslåing ble reist på nytt 7 desember samme år, bekreftet et flertall junivedtaket.

Folkeavstemninga 14. mai 2018 inngår dermed ikke i en ordinær politisk prosess, der folkemeninga får komme til uttrykk som rådgivende for det besluttende organet. Spørsmålet om folkets mening i Finnmark har vært tydelig avklart, men Stortingets vedtak skulle etter normal prosedyre sette en sluttstrek for prosessen.

Det interessante, og det noen sikkert vil beklage, er at verken flertallet av Finnmarks befolkning eller et klart flertallet i Finnmark fylkesting har rettet seg etter Stortingets vedtak.

Folkeavstemninga kan derfor betraktes som en ytterligere understreking av at Stortinget har fattet et vedtak som et klart flertall av de det gjelder, er imot. Resultatet vil svært sannsynlig vise et klart nei til sammenslåing, og vil dermed bli et tydelig signal om at sammenslåingsvedtaket mangler legitimitet hos den befolkning vedtaket angår.

Folkeavstemninga blir dermed et «input» i en større uttesting av regjeringens utholdenhet i et saksforhold der en vedvarende motstand blir sannsynlig, kostnadskrevende, og føre til slitasje på regjeringas omdømme som «også periferiens regjering».

Hvorfor folkeavstemning i Finnmark, men ikke i Troms?

Normal prosedyre, i den grad en ønsket å høre folkets stemme i denne saken, ville være å arrangere folkeavstemninger både i Troms og Finnmark. Dette var det imidlertid liten grunn til å avholde, ettersom heller ikke Troms fylkesting gikk inn for sammenslåing i forkant av Stortingets behandling.

De nevnte «nabosamtalene» i 2016 hadde ikke ført fram til noen enighet om sammenslåing. Mange i det politiske miljøet i Troms kunne nok tenkt seg en sammenslåing med Finnmark, men man respekterte den sterke motstanden i nabofylket.

Befolkningsundersøkelser bekreftet dette, den meningsmålinga som viste 86% motstand i Finnmark, viste 74% motstand i Troms.

For folk i Troms og for Troms fylkesting ville imidlertid en sammenslåing fortone seg som langt mindre dramatisk enn for folk og folkevalgte i nabofylket. Med dobbelt så mange innbyggere og med en «fylkeshovedstad» Tromsø som alene var i ferd med å få et større innbyggertall enn hele Finnmark, var det ingen som forstilte seg at Troms eller Tromsøs interesser i særlig grad ville bli (negativt) berørt av en sammenslåing med Finnmark.

Forholdet Troms- Finnmark har mange likhetstrekk med sammenslåinger av en stor og en mindre kommune. For folk og for folkevalgte i den mindre kommunen oppleves det at mer står på spill, og engasjementet mot sammenslåing er ofte stort. I den større kommunen vil endringene oppleves som mindre, og engasjementet i spørsmålet vil være tilsvarende lite. Dette gir da utslag i et langt mindre oppmøte ved folkeavstemninger (se ISF-rapporten s 45).

Men i motsetning til i Finnmark startet fylkestinget i Troms forberedelsene til en sammenslåing rett etter valget i september 2017. Dette er interessant, all den stund det var klart at det nye Stortinget ville få seg forelagt et forslag om reversering, og at fylkesrådets dominerende partier i Troms var AP og Senterpartiet.

Iveren i Troms etter å følge opp Stortingets vedtak må ha blitt oppfattet som en uvennlig handling i Finnmark, og dette kan bidra til å forsterke skepsis og motstand i Finnmark mot å bli sammenslått med naboen.

At både Senterpartiet og Arbeiderpartiet i Troms betrakter sammenslåingen som relativt uproblematisk, kan nok ses som uttrykk for en sentrum-periferi-konflikt som slår seg inn på tvers av partipolitiske skillelinjer. I Troms er det en gjengs oppfatning om at Troms og særlig Tromsø vil kunne høste fordeler av en sammenslåing.

Konkurransen mellom Tromsø (folketall 75.000) og Finnmarks fylkeshovedstad» Vadsø (folketall 6.000) oppleves ikke som noe problem. Regjeringens vedtak om å ha en felles fylkesmann for Troms og Finnmark, lokalisert til Vadsø, tas også med fatning i Tromsø-miljøet.

Over tid, kanskje etter en periode med omfattende pendling fra Tromsø til Vadsø, er det ikke usannsynlig at det vil skje en gradvis overføring av personale og funksjoner til Tromsø.

Er alternativene klart utformet?

Det har vært reist kritikk mot måten mange av folkeavstemningene ble gjennomført på; spesielt dreier kritikken seg om hvordan alternativene var utformet. TFS-rapporten (kap. 5) viser til en rekke problematiske oppstillinger av alternativ for de som skal stemme. Det kan være aktuelle alternativer som ikke er med, det kan være betingede alternativ og uklarheter knyttet til prioriteringer av ulike løsninger.

På dette området har man i Finnmark greid å komme fram til et enkelt spørsmål: Ønsker du at Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke? På dette spørsmålet skal det i perioden 7- 14.mai stemmes ja eller nei. Det er fra Finnmark fylkeskommune distribuert informasjon om valget på norsk og på samisk, og anledning til å stemme på nett fra 7.mai, mens selve valgdagen er 14.mai.

Ut fra råd om den «ideelle» folkeavstemning bør velgerne også få anledning til å stemme blankt på en annen måte enn ved å levere en ikke utfylt stemmeseddel (ISF 2017, s. 44). Dette kravet oppfylles av måten Finnmark fylkeskommune har utformet stemmesedlene på; på den elektroniske siden for stemmegivning er alternativene «ja», «nei» og «blank». Ut fra den aktuelle situasjonen kan det tenkes at noen ville foretrekke mer spesifiserte betingelser for stemme ja eller nei til sammenslåing.

Det kan dreie seg om hvilke nye oppgaver fylkeskommunen vil få (det vet man som kjent ikke), eller hvor hovedsetet for administrasjonen vil være lokalisert. Dersom man for eksempel er redd for hvordan det vil gå med Vadsø, ville kanskje en sammenslåing med Vadsø som hovedsete for hele administrasjonen av en ny storregion fortone seg som ønskelig.

Men erfaringsmessig er det slik at når man prøver å nyansere stemmegivningen, så kommer man raskt opp i problemer med å utforme en «funksjonell» stemmeseddel. Da er det et betre alternativ å gjøre som i Finnmark, la tvilerne bli telt opp blant de «blanke».

Hvordan vil en tolke resultatet?

I forkant av avstemningen er det selvsagt umulig å ha noe bestemt svar, men etter meningsmålinger å dømme, og etter å ha sett «valgkampen» utspille seg i media (ikke minst i sosiale media), ligger det med all sannsynlighet an til et svært klart «nei» fra Finnmark i avstemningen.

Det som for kommentatorer vil være mer interessant, er eventuell variasjon mellom kommuner og kommunetyper, mellom kommuner i Øst-Finnmark og Vest-Finnmark. Men kanskje aller mest interessant vil det være å se på frammøtet, på valgdeltakelsen.

En folkeavstemning med et lavt frammøte vil det være langt lettere å se bort enn en der folk har gått «av huse» for å uttrykke sin mening. Det vil også være interessant å se andelen blanke stemmer blant de som har avgitt stemme.

De som i utgangspunktet er imot sammenslåing har det relativt enkelt ved avstemningen, de vil i stor grad møte fram og stemme nei. For de som er tilhengere av sammenslåing er det mer naturlig å forvente en tredeling av stemmene. De som er klart for en sammenslåing vil møte fram og stemme ja.

Dette vil i hovedsak være regjeringspartienes velgere, men i Finnmark vil disse utgjøre en mindre del av velgerne enn ellers i landet. Samtidig gjør vissheten om at svært mange vil stemme nei det litt mer problematisk, det er nokså sannsynlig oppstått en «landslide» effekt i Finnmark. Dette har vært mulig å observere i løpet av «valgkampen»:

Så lenge spørsmålet dreidde seg om fylkeskommunen i sin alminnelighet, og Vadsøs mange fylkeskommunalt ansatte i særdeleshet, var det naturlig å forvente et markant skille i holdninger, mellom folk i Øst-Finnmark og de øvrige delene av fylket.

Verken folk i Alta eller i samiske miljøer går på barrikadene for å berge Finnmark fylkeskommune, forstått som en tidvis «problematisk» institusjon.

Men når fokuset flyttes fra «fylkeskommunen» til «Finnmark» – og det har faktisk skjedd i løpet av debatten – blir det for en del vanskeligere å stå på et klart ja til sammenslåing.

For de fleste synes det å være «Finnmark» det står om – og da utløses både følelser knyttet til demokratisk innflytelse og til identitet på en helt annen måte enn ved å la «fylkeskommunen» være omdreiningspunktet for meningsdanning.

Da vil det være tale om langsiktige, maktpolitiske virkninger i form av felles valgkrets med Troms til Stortingsvalget.

Dette er blant annet tatt opp av professor Asbjørn Røiseland ved Nord universitet som uttaler at:

«– Det er dette som er “elefanten i rommet”, og det er noe få snakker om, sier han.

– I Grunnloven står det at vi har 19 valgdistrikt til Stortinget, og i Valgloven står det at disse valgdistriktene tilsvarer fylkeskommunene. Så langt har ikke regjeringen sagt så mye om hva de har tenkt å gjøre med disse valgdistriktene, men at det er noe de vil komme tilbake til. Men det er klart: Slår man sammen to fylker, må kan også endre valgdistrikt.

– Gjør man ikke det, vil man jo ha et valgdistrikt som ikke samtidig er en politisk arena, eller et politisk nivå. Da blir det heller ingen prosesser der som kan få frem politiske kandidater. Alt tyder jo på at dette vil bli endret. Det er dramatisk for Finnmark, for i dag har vi et system hvor mandatene til Stortinget er fordelt gjennom en kombinasjon av folketall og areal…»

Dette vil ikke inntreffe ved første Stortingsvalg, men nokså sannsynlig på litt lengre sikt, ved sammenslåing. Dermed vil en god del velgere, spesielt potensielle ja-velgere i Vest-Finnmark, komme under et krysspress. Som kjent fra tidlig valgforskning fører krysspress til hjemme-sitting under valg, og det vil nokså sikkert kunne skje den 14.mai. Samtidig gir muligheten for å stemme blankt en åpning for de som er i sterkt tvil, eller opplever press fra begge sider.

Hvordan vil regjering og Stortinget forholde seg til et klart «nei» fra Finnmark?

Med et klart nei-resultat vil først regjeringen, og så Stortinget, bli utfordret til å ta saken om sammenslåing i nord opp på nytt. Statsministeren og kommunalministeren vil umiddelbart bli «utfordret». Erna Solberg er en populær statsminister, mens kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland nyter atskillig mindre popularitet.

En klar støtte fra Erna Solberg til sin minister – dvs. «dette betyr ingenting» kan være risikabelt, men regjeringen kan egentlig lite gjøre, ut fra at sammenslåingsvedtaket er fattet av Stortinget. Det betyr at regjeringen kan trekke på skuldrene og fortsette sitt arbeid med å gjennomføre sammenslåingen.

Mer interessant vil det være å observere Krf sine kommentarer. Med en oppslutning som ved de senere meningsmålinger ligger under sperregrensen, har KrF lite å gå på.

Dersom opinionen i befolkningen som helhet heller til å sympatisere med Finnmark, vil KrF kunne tape ytterligere på å stå som garantist for å gjennomføre en politikk som er klart i strid med folkemeningen, ikke bare i Finnmark, men i landet som helhet.

Tilhengerne av et fortsatt Finnmark fylke gjør klokt i å belage seg på at kampen for å opprettholde fylket blir langvarig. Men den vil være mest omkostningsfull for en regjering og et Stortingsflertall som driver den gjennom. Og i dette spørsmålet kommer regjeringen i en nesten uvant posisjon: Den kan ikke, som i forsvarspolitikken og i EØS-saker, påregne støtte eller forståelse fra AP.

Hva er folkeavstemningskravet uttrykk for?

Sett fra utsiden kan en tvile på rasjonaliteten ved å arrangere en folkeavstemning over en politisk sett avsluttet sak. Som vi har vist til ovenfor, har saksgangen vært rask, men korrekt. Det er ikke foretatt utredninger av konsekvenser for enkeltfylker som følge av regionreformen. Ikke engang et hurtigarbeidende ekspertutvalg har vært benyttet for å underbygge en ny regioninndeling.

Hadde regjeringen bestilt en slik utredning, ville aldri Oslo kunnet «unnslippe» Oslo-regionen («Viken»).

Men det er imidlertid ikke noen lovpålegg som krever slike utredninger. Det er heller ikke lagt fram noen faglig begrunnede argument for at tallet på fylker i Norge skal være 11, men det er heller ingen bestemmelser som hindrer regjeringen å sette opp nettopp dette tallet som det maksimale antall fylker regjeringen kan akseptere.

Finnmark fylkesting ser åpenbart en folkeavstemning som en måte å komme i forhandlingsposisjon med Storting og regjering på. Alle tog er gått, men Finnmark setter en ekstraavgang på sporet – og det trenger ikke bli den siste.

Det er et sterkt signal om at Finnmark har evne og vilje til å kjempe for sine interesser, og disse interessene kan sies å sammenfatte kjernen i norsk distrikts- og regionalpolitikk: Det skal, i det norske systemet, tas spesielt hensyn til avstand, til spredtbygdhet, til folkes ressursnærhet og til «nordhet».

Distrikts-Norge er i dag i et «håpløst» demografisk mindretall, men kan stadig påregne den urbane majoritetsbefolkningens støtte. Finnmarks befolkning og politikere målbærer i dag denne interessen ved å peke på det elementære demokratiske poenget, slått fast i den nye grunnlovsbestemmelsen fra 2016 om lokal bestemmelsesrett over lokale anliggender. Til det, vil de hevde, trenges et regionalt organ og en regional representasjon på Stortinget som sikrer Finnmarks interesser.

ISF-rapporten viser i sin analyse av lokale folkeavstemninger nettopp til denne dimensjonen, at det dreier seg om noe langt mer enn hvor en trekker opp administrative grenser; det dreier seg om periferiens mulighet til å artikulere sine behov og sine synspunkt. Og det sterke politiske uttrykket som folkeavstemningen i Finnmark formidler, viser at denne politikken har vært vellykket:

«På grunn av sin sterke posisjon har periferien i Norge overlevd som levedyktige samfunn, i større grad enn i de fleste andre land» (Prof. Tor Bjørklund, kap. 5 i rapporten).

Ny nasjonal meningsmåling om folkeavstemningen i Finnmark

Målingen er gjennomført av Infact i mai 2018. I meningsmålingen stiller vi tre spørsmål til velgerne og resultatene presenteres deretter i krysstabeller som viser holdningene mot bakgrunnsvariablene: «Kjønn», «Alder», «Bosted» og

«Stemmegivning dersom det var stortingsvalg i morgen». Spørsmålene er:

• I Finnmark blir det nå gjennomført en folkeavstemning som spør om folkets syn på en sammenslåingen av Finnmark og Troms fylker til en ny region. Hva er din holdning til en slik folkeavstemning?

• Bør Stortinget respektere resultatet av folkeavstemningen?

• Hva er din holdning til sammenslåing av Troms og Finnmark?

I det første og de tredje spørsmålet er det tre svaralternativer: «Positiv», «Negativ» eller «Vet ikke». I spørsmålet om Stortinget bør respektere resultatet er svaralternativene «Ja», «Nei» eller «Vet ikke»

Den norske befolkningens holdning til de tre spørsmålene varierer noe, men hovedresultatene er at

• To av tre som har tatt stilling er positive til en folkeavstemning om sammenslåingen av Troms og Finnmark (49% mot 23%)

• Mer enn tre av fire som har tatt stilling mener at Stortinget må respektere resultatet av folkeavstemningen. (66% mot 19%)

• 28% er positive til sammenslåing av de to fylkene, mens 35% er negative og 36% svarer vet ikke»

Holdningene til at det gjennomføres en folkeavstemning i Finnmark om sammenslåingen

Flertallet i alle demografiske grupper er positive til avstemningen. Menn er mer positive enn kvinner, aldersgruppene over 45 år er mer positive enn de som er yngre og de som er bosatt i Sør-Norge, på Vestlandet og i Nord-Norge er mer positive enn gjennomsnittet, mens de som bor i Oslo er minst positive.

Forskjellene er størst mellom partiene ved at det i Høyre er nesten like mange som er positive og negative til folkeavstemningen (33,5% mot 34,4%). Velgerne til Fremskrittspartiet er derimot positive til folkeavstemningen: 45% mot 27% negative. Arbeiderpartiet har et enda tydeligere flertall: 54% positive og bare 21% negative. Blant velgerne til Kristelig Folkeparti og Venstre er det flertall som er positive og i SV og Senterpartiet er flertallet som er positive svært store.

Bør Stortinget respektere resultatet av folkeavstemningen?

Et svært stort flertall i befolkningen mener at Stortinget må respektere resultatet av folkeavstemningen: hele 66% svarer «ja» mot bare 19% som svarer «nei». Kvinner svarer i større grad «ja», enn menn. Aldersgruppene under 30 år og over 65 år svarer i størst grad «ja». Bare innbyggerne i Oslo trekker ned den gjennomsnittlige «ja»-prosenten.

Det er interessante forskjeller mellom partiene i synet på om Stortinget bør respektere resultatet, men det mest iøynefallende er at det er klare flertall blant velgerne i alle partier som mener at resultatet må respekteres! Ja-prosenten varierer mellom 50% (Høyres velgere) og 89% (Senterpartiets velgere).

Holdning til sammenslåing av Troms og Finnmark

Velgerne er usikre når de blir spurt om de er for eller mot sammenslåing av de to fylkene. Litt mer enn en tredel av velgerne svarer «vet ikke» på dette spørsmålet, men det er klart flere som er negative til sammenslåingen enn positive. Kvinner er mer negative enn menn, og velgere fra 45 år og oppover er mer negative enn de yngre, som i stedet er mer tilbøyelige til å svare «vet ikke». Også i dette spørsmålet skiller velgerne i Oslo seg ut ved at de har flere som er positive enn negative til sammenslåingen. Mostanden er sterkest i Nord-Norge, i Midt-Norge og på Vestlandet.

Blant partiene er det flertall for sammenslåing bare blant velgerne til Høyre og Fremskrittspartiet.

Velgerne til Kristelig Folkeparti, Arbeiderpartiet, SV, Rødt og Senterpartiet er tydelig mot mens velgerne til Venstre har et noe mindre flertall mot sammenslåing % within Dersom det var stortingsvalg i morgen, hvilket parti ville du stemme på da?

Kilder/referanser:

https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/2466543/Rapport_8_17.pdf?sequence=2&is

https://www.nrk.no/finnmark/stort-flertall-i-troms-og-finnmark-mot-sammenslaing-1.13959263

https://kommunal-rapport.no/debatt/hvordan_skal_folket_hores

http://www.highnorthnews.com/professor-fylkessammenslaing-vil-fa-dramatiske-folger-forfinnmarkingene/

Fakta om undersøkelsen:

Utfører InFact AS

Populasjon Norge, innbyggere +18 år

Antall intervjuer 1.012

Vekting Kjønn, alder, bosted og partivalg stortingsvalg 2017

Feilmargin Maksimalt +/- 3,1 %

Metode InFact automatiske telefonintervjuer

Periode 11. mai 2018

————–

Forsidebildet:

Borealis 2017. Fra forestillingen: Finn hjem.

Forestillinga en hyllest til Finnmark og Ivar Thomassen som gikk bort så alt for tidlig. Ivar har i sine viser skildret Finnmarks natur, kultur og historie og åpningsforestillingen i år er rotfestet i hans visekunst. Finne Hjem handler om oppbygginga av Finnmark etter krigen. Folk kom tilbake til skralla jord, alt var borte, det var bare aske igjen. Hva var det som dro oss tilbake til Finnmark? Forestillingen handler om å ha mistet alt men likevel ha pågangsmot og håp om å bygge et hjem, en hjemplass og et samfunn. Forestillingen produseres med støtte fra Finnmark fylkeskommune.

Foto Ulf Dahlslett, Alta vgs.

Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland har signalisert at hun kommer til å straffe finnmarkingene, hvis de ikke snart setter ned representantene til fellesnemnda, skriver NRK.

– Finnmark styrer selv sin egen utvikling. Boikotter de å sette ned en nemnd, så setter vi en nemnd ned med innbyggertall, sier Mæland.

– Hun har ikke stortingets tillatelse til å oppnevne Finnmark sine representanter til Fellesnemda. Hun har faktisk en sterkt begrenset mulighet til påvirke sammensetning av Fellesnemda, sier Arne Pedersen (Ap), styremedlem i ForFinnmark.

I den framforhandlede avtalen skal egentlig Troms ha 19 representanter, mens Finnmark ha 17. Men hvis dette heller skulle basere seg på innbyggertall vil ikke de cirka 75.000 innbyggerne i Finnmark være like godt representert mot de rundt 165.000 innbyggerne i Troms.

Det er departementet som endrer forskriftene, og Mæland mener dette ikke vil være spesielt vanskelig eller tidkrevende for Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Mæland feilinformerer

Dette er feil, sier Arne Pedersen (Ap) og styremedlem av ForFinnmark.

– Fortsatt kan vi i Finnmark bestemme selv. Lovens krav er at det bare er fylkestinget i Finnmark som kan oppnevne Finnmark sine representanter til fellesnemda med Troms fylkeskommune.

For det er slik at Fellesnemda skal settes sammen forholdsmessig slik at den gjenspeiler folketallet i de to fylkeskommunene og det kan kommunalminister Meland gjøre. Kommunalministeren har valgt å gå for at Troms får 19 og Finnmark skal ha 17 medlemmer i nemda, men Meland kan ikke oppnevne de 17 medlemmene fra Finnmark.

– Det er ingen grunn til å bry seg om Melands trusler, som hun gjentar ofte. Det er tomme trusler. Vi bestemmer selv om vi i det hele tatt skal bøye nakken og om vi i det hele tatt skal oppnevne medlemmer til Fellesnemda, sier Arne Pedersen.

Om Fellesnemda

I følge inndelingslova § 3 andre ledd bokstav b skal det opprettes ei fellesnemnd til å samordne og forberede en kommunesammenslåing.

I § 26 står det at fellesnemnda skal ta hånd om det forberedende arbeidet med økonomiplanen og budsjettet for det første driftsåret etter at sammenslåingen er satt i verk. Nemnda skal i sin virkeperiode holde departementet informert om årsbudsjett og økonomiplanen for de kommunene eller fylkeskommunene det gjelder.

Andre arbeidsoppgaver og fullmakter for fellesnemnda skal fastsettes i reglement som må vedtas i alle kommunestyrene eller fylkestinga. Hver av kommunene eller fylkeskommunene kan be departementet om å ta avgjørelse i slike spørsmål dersom det ikke er mulig å bli enige.

Nemnda kan få fullmakt til å ansette personale i den nye kommunen. Dette omfatter også ansettelse av administrasjonssjef og revisor. Ansettelse av revisor skjer på bakgrunn av innstilling fra kontrollutvalgene.

Nemnda kan også få fullmakt til å videreføre deltakelse i interkommunalt samarbeid om revisjon eller videreføre avtale med annen revisor. Tilsvarende gjelder for sekretariatet for kontrollutvalget. Slikt vedtak skjer etter innstilling fra kontrollutvalgene.

Fellesnemnda kan gi et arbeidsutvalg myndighet til å gjøre vedtak i enkeltsaker eller i saker som ikke er av prinsipiell art. Reglene i kommunelova om møte- og talerett for ordfører, leder av kommuneråd eller fylkesråd, administrasjonssjef og ansatte gjelder tilsvarende for nemnda. Reglene i § 59 om lovligkontroll gjelder tilsvarende for avgjørelser fellesnemnda tar. Funksjonsperioden for fellesnemnda går ut når det nye kommunestyret eller fylkestinget er konstituert etter reglene i § 27.

Oppgaver
I rundskrivet til loven står det at det er opp til kommunene eller fylkeskommunene selv å bli enige om hvilke oppgaver og fullmakter fellesnemnda skal ha, jf. § 26 fjerde ledd første punktum. Av Ot.prp. nr. 41 (2000–2001) går det fram at det ikke bør gå for lang tid før den nye kommunen er operativ.

Det står også at kommunestyrene eller fylkestinga bør ta stilling til omfanget av budsjett til nemnda og i hvilken grad nemnda skal kunne inngå avtaler på vegne av den nye kommunen eller fylkeskommunen. Det kan f. eks. være praktisk at fellesnemnda forbereder og inngår avtaler om leie av kontorlokale, innkjøp av utstyr med videre.

Fellesnemnda kan få fullmakt til å ansette personale i den nye kommunen. Dette omfatter også ansettelse av administrasjonssjef og revisor. Fellesnemnda kan også få fullmakt til å videreføre deltakelse i interkommunalt samarbeid om revisjon eller videreføre avtale med annen revisor. Tilsvarende gjelder for sekretariatet for kontrollutvalget.

Andre arbeidsoppgaver og fullmakter for fellesnemnda fastsettes i reglement som må vedtas i alle kommunestyrene eller fylkestinga

Undertegnede er av dem som har vært skeptisk til mange av regjeringas reformer. Erfaring viser at administrativ inndeling har stor betydning for hvordan samfunn utvikler seg. Med empirien i bakhodet er det all grunn til å frykte at region- og kommunereformene vil virke svært sentraliserende. Siden grensefjerningene bare såvidt har kommet i gang, er det selvsagt for tidlig å konkludere med at historien gjentar seg, men på et område kan man allerede driste seg til et «Ka sa æ?»

Stabile grenser er normalt et kvalitetsstempel på et samfunn. Landets statsminister sa det best selv da regjeringa avviste forslaget om å gi noen kvadratmeter av Norge, fjelltoppen Halti, som hundreårsgave til Finland: «Man tukler ikke med grensene». Det har Erna helt rett i, men skal tru om hun har fått med seg hvilket himla spetakkel tukling med de innenlandske grenser medfører?

Finnmark er i fullt opprør mot tvangssammenslåinga med Troms hvor de også er lunkne til idéen. I «Viken», «Vestland» og andre nye regioner går heller ikke prosessene helt på skinner. På kommuneplanet er det også mye ugreie landet rundt, og det er ikke bare Finnmark som skal ha folkeavstemning. 11. juni får endelig grasrota i Vågsøy si ja eller nei til sammenslåing med dobbelt så store Flora til «Kinn kommune». Ingen felles grense og ti mil dårlig vei pluss en drøy halvtimes fergereise mellom de to gjør dette til en absurd konstruksjon.

Om Stortingsvedtaket ikke reverseres, bør i hvert fall språkrådet gripe inn. En kommune er pr. definisjon et mindre administrativ område. Ordet kommer av latin communis som betyr felles. Kartet sier sitt om manglende geografisk avgrensning og deres største felles multiplum er anløp av hurtigruta. Språkøret er dårlig om en ikke straks hører at noe skurrer. Korrekt terminologi krever således et annet ord til å ledsage Kinn. En mye bedre løsning ville være at kommunestyre og Storting var lydhøre til det svært sannsynlige resultatet av folkeavstemninga.

Apropos lydhør! Monica Mælands metode synes å være å lukke ørene for ropet fra folkedypet.

Mens statsrådens popularitet i Finnmark er dalende, har hun nå også kokt seg en rå graut i Ofoten. Det dreier seg om sammenslåinga av Narvik, Ballangen og Tysfjords østside mens vestsida skal til Hamarøy. Stridens eple er delelinja som Mæland har lagt i en sving slik at en fjordbotn og inntektsgivende kraftverk lengst mot øst havner hos Hamarøy i vest. Derfor vendte noen hundre mennesker ryggen mot ministeren under en demonstrasjon i Kjøpsvik 23/4.

Hva var det Erna sa, og ka sa æ? «Man tukler ikke med grensene».

Uten å velge side i den kinkige grenseproblematikken gjennom Tysfjord, er det all grunn til å være kritisk til prosessen både i kommunereformen generelt og behandlingen av tilfellet Ofoten spesielt. Tvilsomme gulrøtter, utilbørlig pisk, direkte villedning og hastverk gir ikke noe godt utgangspunkt for et vellykket resultat. Disse faktorer var utslagsgivende i Ballangen. I 2015 gikk SPs lokallag til valg på at at kommunen skulle bestå. Derfor gjorde de et brakvalg og fikk ordføreren.

Ved folkeavstemninga våren 2016 kom en ny indikasjon på ønsket om selvstendighet, 76% nei, 21% ja. Riktignok var valgdeltagelsen lav, men det skyldes nok at sammenslåing virket så fjernt at bare 26% så noen vits i å oppsøke valglokalet. Da fristen for å hive seg på Sanners hurtigtog gikk ut 1/7-16, var det lite som tydet på at kommunen skulle forsvinne fra kartet.

Ministeren satte imidlertid straks opp ekstraavganger, og budskapet fra regjeringas svovelpredikanter ble ytterligere spisset. Stakkars dem som ble stående igjen på perrongen!

Kommunestyret i Ballangen var av dem som bet på skremselspropagandaen og sto før jul samme år overfor følgende dilemma: Om de ikke gikk for sammenslåing før årsskiftet, fryktet de å bli tvunget inn til byen uten å få ta del i reformens økonomiske virkemiddelpakke.

Et kjapt «frivillig» vedtak ville gi et salig pengedryss i form av reformstøtte. Brått gikk ordføreren mot sitt valgløfte og folkets røst og stemte sammen med flertallet i kommunestyret for å bli en del av Narvik.

I Tysfjord vaklet de mellom fortsatt selvstendighet eller å gå samlet i den ene eller annen retning før de ramlet ned på deling. Frank A. Jensens bok «Saltbingen» er av det som bør være et minimum av pensum for å forstå de spesielle forholdene i dette lulesamiske kjerneområde blandet med norsk industrisamfunn.

Man kan saktens spørre seg om Monica Mælands lokalkunnskap. Hun kan i hvert fall ikke ha forstått at hun med sin delelinje stakk handa inn i et vepsebol.

I ei tid hvor åpenhet i offentlig forvaltning blir mer og mer et krav, reageres det dessuten kraftig på at departementets behandling har foregått med svært manglende innsyn. Enda mer enn før står nå same mot bumann, same mot same, bumann mot bumann og østside mot vestside.

Hamarøy og Tysfjords vestside applauderer departementets avgjørelse. Skulle ministeren finne på å snu, blir de ikke nådige der. På østsida er forbitrelsen så stor at de tre ordførerne og alle representantene så nær som én vedtok å legge ned sine verv i fellesnemnda.

Samtidig og uavhengig av den betente delingssaken har stemninga mellom Narvik og Ballangen surnet. En naiv tro på at kommunehuset hos lillebror skal beholde like mye aktivitet som før, har nok tapt seg etter at de i byen murrer over at Ballangen har «tusket» til seg goder ved å omgjøre energiselskapet til en lokal stiftelse.

Reformarbeidet i Ofoten har altså stoppet opp. Mye tyder da også på at det beste hadde vært å beholde eksisterende kommunestruktur. Utfordringen ligger i å lappe sammen Tysfjord med de ytterligere sår regjeringens kile har forårsaket. Uansett er det på tide at Mæland & Co begynner å lytte til norske velgere.

Første mulighet har de etter folkeavstemningen i Finnmark 14/5. Ignorere de et nei-flertall og lar direkte disfunksjonelle enheter bli realiteter, kan historiens dom bli hard. Fra lengst i nord, via Ofoten til Kinn kan det bli mange reaksjoner av typen «Ka sa vi?»

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Fylkessammenslåingen mellom Troms og Finnmark vil innebære omfattende endringer for landets to nordligste fylker. 14 mai holdes det folkeavstemning om sammenslåingen.

Porsanger og Karasjok Krf mener at innbyggerne i Troms og Finnmark har rett til å bli hørt i en så viktig sak.

Det skriver Porsanger og Karasjok Krf i en pressemelding.

– Vi ønsker at folkets røst tas til følge etter den kommende avstemningen og at resultatet blir hørt inn i regjering og Storting. Vi er et folkeparti og vil høre på hva folket mener, sier leder av Porsanger Krf, Marius Andersen.