Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Skribent

Torill Olsen - page 5

Torill Olsen har publisert 149 artikler.

Maner til kamp mot regjeringas sentraliseringspolitikk!

i Kommentaren/Politikk By


1.mai tale i Vadsø av Bjørg Tapio, leder i Fagforbundet Finnmark.

Kjære alle sammen.
Gratulerer med dagen. Og takk for invitasjonen. Jeg setter veldig pris på å bli invitert til min hjemkommune. Det er LO, i samarbeid med partiene på venstresida, som må ha handa på rattet når 1. mai skal arrangeres.

Jeg må også påpeke at jeg representerer Fagforbundet, og vil fronte Fagforbundets politikk.

Så er det også slik at Fagforbundet samarbeider med de politiske partier der vi har mulighet til å få gjennomslag for våres viktige saker. Du trenger neppe å være rakettforsker for å finne ut hvilke partier det er.

I dag er det våres dag, arbeidernes internasjonale kampdag. Det er både en festdag, en kampdag og symbolet på våres styrke. Vi skal bruke dagen til å minne hverandre på hva vi har fått til, men vi skal også være klar over at ingen kamper er vunnet for alltid.

Uten fagbevegelsen til å kjempe for arbeidernes sak, hadde mye vært annerledes. Og det gjelder alle, som er ansatt et sted. Uavhengig av utdanning og lønn, så trenger du fagbevegelsen og fagbevegelsen trenger deg.

Både retten til sykelønn, normalarbeidsdag og en trygg pensjon er kjempet frem av arbeiderbevegelsen, mot de borgerlige partienes tilslutning.

Jeg har lyst til å trekke frem en sak. Det er slik at Fagforbundet nylig har avsluttet en utrolig viktig rettsak. En rettsak der dommen vil få stor betydning for hele arbeidslivet. Det handler om retten til å være ansatt og ikke innleid.

Jeg snakker om Aleris, som etter hvert ble Stendi-saken. Siden midten av januar har 24 medlemmer i Fagforbundet, som har vært innleid som konsulenter i Aleris, vært i rettsak mot egen arbeidsgiver. Dem kjemper for retten til å være ansatt, og ikke innleid som «konsulenter».

Det her er omsorgsarbeidere som jobber med mennesker som har problemer knyttet til rus, psykiatri, og personer med nedsatt funksjonsevne.

Som selvstendig næringsdrivende, innleid konsulent, er man ikke omfattet av AML. Aleris, nå Stendi, har fratatt «konsulentene» retten til regulert arbeidstid, overtidsbetaling, sykelønn, pensjon samt vern mot oppsigelse.

Aleris har ikke betalt arbeidsgiveravgift til det offentlige, og har spart utgifter på å ikke ansette folk i faste stillinger.

Som dere skjønner, den her saken har betydning for hele det norske arbeidslivet. Sosial dumping og bruk av løsarbeidere har spredd seg fra byggeplassen til omsorgsboligen. Det her uvesenet må vi få stoppet.

1.mai har vært den internasjonale kampdagen siden 1890. Det er en dag med sterke tradisjoner i kampen for et bedre samfunn, sterkere fellesskap og mindre forskjeller.

Det er særdeles viktig å markere dagen med den regjeringa vi har i dag, hvor utfordringene har stått i kø i de årene de har hatt makta.

Jeg var en av de naive som ikke trodde det var mulig at de skulle klare å vinne valget for en ny periode i 2017, men det gjorde de. Og dem har også i denne perioden gjennomført mye av en politikk vi ikke er komfortabel med, også med god hjelp av Krf etter at de kom i regjering.

Når statsministeren under sin nyttårstale sier at de jobber for mindre forskjeller, burde noen ha spurt hva hun mener med det.

Partiene på venstresida må bli flinkere til å konfrontere representanter fra regjeringspartiene når de kommer med slike utsagn som ikke er forståelig for oss som opplever politikken demmes helt annerledes. Vi har kun sett større forskjeller blant folk i de årene dem har hatt regjeringsmakt.

For å opprettholde en bærekraftig velferdsstat, så kutter de i ytelsene, spesielt til de svakeste, dem som har minst fra før.

Erna sier at vi må jobbe mer for å finansiere velferden, men hun sier ikke at de rikeste må betale mer skatt for å bidra til en bærekraftig velferdsstat.

Kampen om den sosiale velferdsstaten er den aller viktigste vi står i nå, fordi velferdsordningene våre, organiseringen av samfunnet og arbeidslivet er det som gjør Norge til Norge.

Regjeringa fronter en politikk som skritt for skritt ødelegger velferdsstaten som det har tatt oss over 100 år å bygge opp.

Fagforbundet er opptatt av at vi skal sikre:

  • Offentlige tjenester av god kvalitet.
  • Da er det viktig at vi har personell med rett kompetanse. Rett kompetanse på rett plass til rett tid er ikke alltid en høyskoleutdannet. Da må vi bl.a. sko oss med lærlingeplasser som står i forhold til fremtidige behov, også slik at de som starter på et skoleløp får gjennomført utdanninga sin, det er vinn- vinn, og det mest nyttige både for den det gjelder og for samfunnet.
  • God kvalitet vil også si at vi jobber for et trygt arbeidsliv, som bl.a. betyr faste og hele stillinger, slik at arbeidsfolk skal kunne ha et forutsigbart arbeidsliv og en anstendig lønn. Alt for mange kvinner jobber deltid. I helse- og omsorgssektoren er det bare 1 av 3 som har hel stilling. Det er en myte at mange kvinner ønsker å jobbe deltid. Kvinner vil også ha en lønn og leve av. De vil ha en lønn som sørger for at de kan få lån i banken og kjøpe seg en bolig. De vil kunne forsørge både seg selv og sine barn. Det er en samfunnsutfordring å sørge for at vi får til hele og faste stillinger
  • Vi må få inn en heltidskultur på arbeidsplassene, d.v.s. at det lyses ut hele stillinger, og ikke små brøkstillinger, som ofte er det mest normale, spesielt innenfor helse. Det må sette seg i ryggmargen at det er heltid som er det normale. Det er også bortkastede ressurser at kommunalt ansatte går i deltidsstillinger, mens kommunen leier inn personell fra vikarbyrå.
  • En anbefaling til alle kommuner, også til dokker: Få bemanningsbyråene ut av huset, det koster mer enn det smaker. Bruk i stedet egne ansatte. Får ikke kommunen dekket behovet, så må det gjøres en jobb for å utdanne folk til det behovet dere har. Det handler om langtidsplanlegging.
    Bemanningsbyrå er skapt for å leie inn billig arbeidskraft, mens store deler av det kommunen må betale, går rett i lomma til byråene.
    Det er også ødeleggende i forhold til å få flere hele stillinger for faste ansatte.
  • Vi sier også tvert nei til profitt i velferden. Fellesskapets penger skal gå til gode velferdstjenester til innbyggerne. Og ikke til profitt til kommersielle selskaper. Vi er helt i mot privatisering og konkurranseutsetting av offentlige velferdstjenester. – Og vi burde forby bemanningsbyråer.

Tror dere vi får drahjelp fra den sittende regjeringa?

Jeg nevner i fleng hva vi har fått fra dem:

Vi har en regjering som bidrar til

  • Å øke forskjellene mellom folk
  • Som bruker fellesskapets inntekter til skattekutt
  • Som svekker AML for arbeidstakerne
  • Som lar skattepengene gå til å fylle lommene til velferdsprofitørene fremfor å satse på bedre tjenester.
  • Det er en årlig omfordeling av milliarder av kroner fra folk flest til de aller rikeste.
  • Satt ned skattefradraget for fagforeningskontingent.
  • Tvang er den beste løsning
  • Fasiten så langt: Etter snart 6 år med «veksthemmende skatteletter», er det kun 2 ting som har vokst med denne regjeringa: Oljepengebruken og forskjellene

La meg utdype noen av påstandene:

De økonomiske forskjellene øker i Norge. Siv Jensen påstår at det er innvandring som er hovedårsaken til det. Der tar ho skammelig feil. Vi vet hva som er hovedårsaken. Det er regjeringa sin politikk; skattekutt til de som har mest, usosial boligpolitikk og usosiale kutt.

Det er de kronisk syke, de arbeidsløse og funksjonshemmede som må betale for dette.

De rikeste har fått skattekutt på i gjennomsnitt 400 000. Altså 100 ganger mer enn resten av oss.

Dem påstår at når næringslivsledere og bedriftseiere får kutt i formueskatt og selskapsskatt, så skaper det flere jobber og økonomien går bedre. Altså når de rike blir rikere, blir det bra for oss alle.

Dette er rett og slett tullprat. Det har flere ganger blitt tilbakevist av økonomer.

Dem har gjort endringer i AML til gunst for arbeidsgivere, og til ugunst for arbeidstakere. Vi må aldri glemme at AML er en vernelov for arbeidstakerne.

Med helse- og omsorgsminister Bent Høie i spissen, privatiseres sykehustjenester i høyt tempo. Det fører til at sykehusene mister kompetanse og styring til fordel for kommersielle helsekonsern – som selvfølgelig har økonomisk overskudd som mål.

Høie og regjeringa kaller helsevesenet for helsenæring. Det er grunn til å være på vakt ved en slik ordbruk. Næringsvirksomhet er det private som tar seg av.

Regjeringa har altså lagt frem en stortingsmelding om helsenæringen. Det er nærings- og fiskeridept. og Helse- og omsorgsdept. som står bak meldinga.

Det foreslås at private firmaer skal slippes inn i helseforetakene, noe som skal bidra til større effektivitet og mer verdiskapning. Her prøver dem å innbille oss at private aktører i helsevesenet bidrar til høyere effektivitet. Dette er et kraftig tilbakeskritt.

Må bare si at vi har altså fått så mange nye ord og ikke minst nye betydninger av ord, fra denne regjeringa. Og helsenæring er et av dem. Robust er forresten et ord de har ødelagt for all fremtid for min del.

Et forslag om at Finnmarkssykehuset skal underlegges UNN. Verken fagmiljøene, UNN eller Finnmarkssykehuset ønsker dette. Hvem er det da som påberoper seg å vite hva som er det beste?

Heldigvis ble det etter hvert bestemt at det skal utredes. Så får vi bare håpe at fornuften seirer til slutt.

De ønsker ikke et organisert arbeidsliv. Dem anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert.

Skattefradraget for fagforeningskontingent har stått stille siden 2013. Det var da vi fikk denne regjeringa. Det vil altså si at fradraget i realiteten har gått ned i verdi, siden det ikke har endret seg i takt med lønnsøkningen.

Dette bidrar også til økte forskjeller. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) sier at økt organisasjonsgrad bidrar til å bekjempe økonomisk ulikhet. Det fører til bedre vilkår for arbeidstakere og bedre vekstvilkår for næringslivet.

Økt fradrag for fagforeningskontingent ville være en billig investering, men det gir regjeringa blaffen i.

Ikke minst så har dem effektuert tvangssammenslåinga av Finnmark og Troms. Ingen tvil om at dette er en sentraliseringsreform.

For at det skal være klinkende klart: Fagforbundet er i mot tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark. Det har vi vært fra dag 1.

Vi er for de 3 F- er: fakta, frivillighet og folkeavstemning. Det finner vi ikke igjen i denne tvangen.

Vi har heller ikke ombestemt oss underveis, vi mener fremdeles at dette ikke er positivt for Finnmark.

Det vi tenker at denne sammenslåingen vil føre til, de den først vil ramme, er videregående skoler. Vi har ingen tro på at alle skoler blir opprettholdt etter sammenslåinga.

Dette dreier seg om vår fremtid, ungdommen. Jo mer sentralisering av skoletilbud, jo større sjanse for at ungdom flytter.

Hva vil dette si for distriktene? Det blir en ond sirkel, for det vil balle på seg med andre ting som legges ned eller sentraliseres.

Jeg må innrømme at jeg knapt har hørt et eneste vettugt menneske i dette landet som mener at sammenslåinga av Finnmark og Troms vil være et gode for Finnmark. Det jeg hører, er at dette er galskap. Og jeg snakker med mye folk, over hele landet.

Frykten fra mange i Finnmark er at det meste av makta går til Tromsø. Dette må vi være obs på, og få valgt politikere som er i stand til å jobbe mot denne sentraliseringa så godt det lar seg gjøre. Vi trenger politikere med ryggrad, som vil stå opp for befolkningen i Finnmark.

Denne regjeringa er kort og godt en sentraliseringsregjering. Mange statlige arbeidsplasser er blitt sentralisert over tid. Ikke minst i fra Vadsø. Både arbeidsplasser, makt og innflytelse har allerede blitt flyttet til bl.a. Tromsø, så det ikke rart at vi i Finnmark er redd for at det skal fortsette i forbindelse med regionreformen.

Og så var det oppgavene da, som skulle komme ut til storregionene, det er jo det som er bakgrunnen for hele sammenslåingen. Finnmark er ikke i stand til å drifte disse oppgavene på egen hånd.

De fleste av oss venter i spenning.

Men en oppgave har vært klar en stund. Vadsø skulle være senter for nordområdesekretariatet. Foreløpig er den store satsinga på én stilling.

Når vi har hatt besøk av diverse regjeringsmedlemmer blir de mildest talt forfær over hva det går an å drifte fra små byer i Finnmark. Det er en myte som er vanskelig å bli kvitt, at vi verken har fagfolk eller kompetanse så langt nord.

Vi skal være stolt over den kompetansen vi har og den rekrutteringa av kompetanse vi har fått til. Sykehusinnkjøp er et kjempegodt eks. Det samme er Voldsoffererstatningen i Vardø.

Vi har også store ressurser med mange muligheter. Vi har fisk, rein, turisme, olje, gass, frisk luft, godt vann og store arealer.

Og vi krever at det som tas ut i fylket skal gi store ringvirkninger og arbeidsplasser til folk i Finnmark.

Vi skal kunne leve gode liv der vi ønsker å bo, da trenger vi god distriktspolitikk, med levende lokalsamfunn. Dette handler også om sikkerhet og beredskap.

Litt mer om tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms. Det er flere som mener at det er den viktigste saken siden krigen. Jeg er en av dem. Det må ikke være tvil om at det er den sittende regjeringa som har ansvaret for at vi er tvangssammenslått med Troms.

Jeg må likevel innrømme at jeg synes det som har skjedd i AP i Finnmark og Troms er trist. Interne stridigheter vil andre parti tjene på, både til Høyre og venstre. Vi ønsker jo at velgere som rører på seg på bakgrunn av denne saken, skal komme fra regjeringspartiene og over til partier på venstresida, og ikke fra andre partier på riktig side.

Selv om det er regjeringspartiene som er våre fiender, må jeg si noe om våre venner.

Jeg har deltatt både som gjest og som flue på veggen på møter i Finnmark AP og Finnmark og Troms AP.

Det jeg etterlyser når det gjelder både fylkespartiet og storfylkespartiet er: Hvor er samholdet, solidariteten og fellesskapet, at AP står opp for AP i hele fylket, sånn at man i felleskap skal kunne klare å få til løsninger som er til det beste for befolkningen i Finnmark.

Når man fra talerstolen snakker om raushet, har jeg lyst å spørre; Hva mener du med det, helt konkret. Ord har ingen betydning uten handling. Vadsø versus Tromsø i forhold til fylkeskommunale arbeidsplasser.

Så var det Nominasjonen til fylkestingsvalget: Det virket som om de som har valgt å lytte til Finnmarks befolkning ikke var ønsket høyt oppe på lista.
Politikerne er folket sine tjenere, det må de aldri glemme, lytter du ikke til folket, vil du få svar via stemmeseddelen.

Heldigvis har både AP, SV, SP og Rødt lovet reversering av sammenslåingen om de kommer til makta ved neste stortingsvalg. Alle partier har ikke sagt det like klart, men det forventer vi at dem gjør.

Div. medier både i Troms og Finnmark har fått det til at disse politikere kan skylde seg selv at de ikke kom lenger opp på lista, de er både trassig og bare er ute etter å finne nye måter å nekte en sammenslåing på. Mens de som nå går inn for en sammenslåing er fremsynte og konstruktive. Høres nesten ut som dagens regjering.

Det hevdes også at toget for reversering er gått, fokuset bør være på andre politiske saker. Årsaken til at AP går tilbake er nettopp dette at folk er lei av dommedagsprofetiene og ønsker seg videre?? Jaså, så det har de sjekket. Den folkeavstemningen har jeg ikke sett.

De samme medier ser jeg ikke kritisere politikere fra en viss by i Finnmark, når de støtt og stadig gjentar ropet etter sykehus. Omkamp på omkamp.

Men uansett, nå er vi der vi er. Vi må gjøre det beste ut av det. Det er vedtatt at Vadsø skal tas hensyn til. Operativ ledelse skal fordeles mellom Tromsø og Vadsø.

Det vi må jobbe for, med gode politikere i spissen, er at attraktive arbeidsplasser fordeles likt mellom Tromsø og Vadsø. At både oppgaver og ansvar fordeles.

Etter at Fylkesmannsembetet for Troms og Finnmark ble slått sammen 1. januar i år, leser vi at arbeidsmiljøet lider. Det som kommer frem er bl.a. Kompetanseflukt, merarbeid, lavere produksjon, økt sykefravær. Kan vi vente oss noe av det samme vedr. Regionsammenslåingen, eller har vi allerede sett konturene av det. Det er tydelig kostnadskrevende på flere måter.

Hva hjelper det at Vadsø skal tas hensyn til hvis omorganiseringene blir så tøffe at det fører til at ansatte søker seg bort. Dette må det jobbes for at blir så skånsomt som mulig.

En annen ting jeg bare må nevne, det har sammenheng både med denne og andre saker: De enkelte kommuner i Finnmark burde vært mye flinkere til å stå sammen og støtte hverandre for alt som blir i fylket. Være glad på hverandres vegne.

Det er jo også en større fare for sentralisering ved interne stridigheter mellom kommunene.

Kommunene burde klare å samarbeide mer, i stedet for å snakke hverandre ned. Sammen er vi sterke.

Det er heller ingenting denne regjeringa frykter mer enn en samlet arbeiderbevegelse.

For å takle utfordringene vi står ovenfor er det viktig med samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Såkalt 3- partsamarbeid. Dette er ikke noe dagens regjering prioriterer, men det er suksessen til partiene på venstresida.

Samarbeid mellom arbeidstakerorganisasjonene og de politiske partiene gir de beste løsningene.

Hvis partiene samarbeider med oss skal det gå dere godt.

Da kan vi jobbe sammen for å få flere lærlingeplasser, skoleplasser, faste stillinger og flere på heltid, rett og slett et bedre arbeidsliv for de som bor og lever i kommunene.

Et godt lokalmiljø med en offentlig sektor med gode off. velferdstjenester, næringsaktivitet og levende samfunn, det henger sammen.

Og vi er avhengige av hverandre. Fagbevegelsen er avhengig av politisk allierte. Dere som politikere er avhengige av oss. Vi er avhengige av et sterkt fagligpolitisk samarbeid, ikke bare i september annethvert år, men hele tiden.

Og det må vi få til, også i kommunene!

Det viktigste er likevel å formidle hva vi vil ha og hvem som må ha makt både i kommunene og på fylkesnivå for at vi skal få det til.

Fagforbundet i Finnmark driver valgkamp. Vi driver valgkamp for våres politikk, i tillegg til at vi påvirker medlemmene til å gå til stemmeurnene.

Høstens valg blir utrolig viktig, ikke minst for Finnmark. Det ene er kommunevalget, der er det selvsagt viktig at vi får så mange rødgrønne kommuner som mulig, også for å motarbeide regjeringas politikk.

Det er den beste løsningen for et godt arbeidsliv, og noe vi har som tradisjon her i Finnmark. 17 av Finnmarks 19 ordførerne er fra AP pr i dag.

Når det gjelder fylkestingsvalget vil det være et spørsmål hvordan bl.a. regionreformen vil ha betydning, det får vi se når den tid kommer. Det viktige er at det blir et rødgrønt flertall. Valget vil også ha betydning for hvordan vi skal ruste oss til valget i 2021.

Det som jeg synes er viktig og som jeg også vil gå ut med til våre over 8000 medlemmer i Finnmark, det er spørsmålet om hva er viktig for dem, hva er dem opptatt av, vil dem for eksempel at regionsammenslåinga skal reverseres om vi får en annen regjering i 2021? Da må dem stemme på de partiene som sier at det skal de jobbe for.

Vi har en jobb å gjøre frem mot valgdagen. Ikke minst det å få både slekt, venner, arbeidskollegaer og naboen til å finne stemmeurna, senest den 9. september.

Jeg bruker ikke å nevne eksakte parti overfor velgere, bare venstresida. Men jeg vil si at vi trenger de sterke kvinnene som stiller seg til disposisjon, både i Vadsø og i Tana. Når det gjelder Tana: Helga Pedersen – førr ei dame, som han Halvdan Sivertsen ville sagt.

Vi skal vinne valget i Vadsø også, og skifte ut mannen med en kvinne.
Det er soleklart. Takk for oppmerksomheten. Ha en fortsatt fin 1. maifeiring.

Hvorfor driver du valgkamp for KrF, Kåre?

i Politikk By

Skrevet av Randi Karlstrøm, leder i ForFinnmark og tidligere stortingsrepresentant for Finnmark, KrF.

For en tid siden hadde tidligere Ap-politiker Kåre Simensen et utspill mot meg som leder i ForFinnmark og kalte meg og mine meningsfeller for surmaga. Det ble også gjort et poeng av at jeg i min kritikk på vegne av ForFinnmark drev en skjult kamp for mitt parti KrF.

Der kom nok Simensen i skade for å vrenge sannheten da det faktisk er du, Kåre, som er enig med KrF i spørsmålet om tvangssammenslåingen med Troms! Du har uttrykt at du er for sammenslåing og i praksis er det da du som driver valgkamp for KrF sitt syn!

Jeg har til dags dato arbeidet mot dette fatale vedtaket initiert av H og Frp i stortingskomiteen som V og KrF ble med på i forhandlinger et bakrom.

Tvangsvedtaket er først og fremst Høyre og FrP sitt regjeringsprosjekt handtert via Stortinget. NHO og tenketanken Civita har ligget bak hele tiden og presser! KrF-politikeren i komiteen fikk med seg flertallet i KrF sin stortingsgruppen og sammensvergelsen mot Finnmark var et faktum.

Gjennom motstand og bruk av fylkeskommunens myndighet i daverende Kommunelov kunne Finnmark blokkere gjennomføringen.

Vi har vært så stolte av Ap, SV, Sp og MDG i Finnmark fylkesting og deres politiske mot til å motstå sammenslåingen og deres arbeid på mandatet Folkeavstemningen ga.

Det ga også mot til andre i denne politiske distrikts-alliansen i andre deler av landet som kjempet med ryggen mot veggen. «Look to Finnmark» ble et munnhell og unge ringte hjem og sa at det va kult å være fra Finnmark.

Men så kommer altså denne fatale operasjonen av leder i FAP Kristine Hansen og Ulf Tore Isaksen: de reiser til Tromsø uten formelt mandat og i praksis lover bort hele fylket! Det er ufattelig og så sjokkerende for mange av oss fortsatt! Hvorfor??

ForFinnmark mener fortsatt at regjeringen ikke kunne tvinge gjennom sammenslåingen! De måtte endre lovene og det ville tatt tid langt utover fristen for innleveringer av valglister.

Dok 8-forslaget fra regjeringspartiene ville også vært maktesløst når Finnmark Fylkesting selv oppnevnte sin egen valgkomite. Den burde ingen la seg skremme av.

Det er til denne dag ikke mulig å forstå maktpolitisk hvorfor dette skjedde uten å trekke inn to alternative forklaringer: at Kåre Simensen og hans like i FAP ønsket det eller ikke forsto situasjonen.

Slik har flertallet i FAP i praktisk handling snudd ryggen til Folkeavstemmingen 14. Mai 2018 der over 30 ooo finnmarkinger sa nei til sammenslåing. Hvorfor var det så maktpåliggende å gjennomføre et ulovlig vedtak i Stortinget sammen med KrF, V og Høyre og FrP?

For å fordreie saken gjorde FAP dette til et spørsmål på sin egen årssamling til en sak om å hylle en slik adferd eller kritisere sin leder.

Flertallet hyllet den og jeg må med respekt å melde si at jeg tror de som skrev «Tillitsmannen» i Ap-bevegelsens storhetstid må rotere i grava. Dette er et brudd med folkestyretanken i vårt demokrati som Ap tidligere har vært en av de fremste fanebærere for.

Jeg kommer alltid til å skamme meg over finnmarkingene som reise til Tromsø og solgte fylket for ingenting. Avtalene i Tromsø er i praksis å legge egen fylkesordfører under administrasjon og godta to grep som tømte Finnmark for all makt: opprettelse av fellesnemda og parlamentarisme i det nye tinget.

Dere visste hva dere gjorde, og du Kåre støtter det? Hvordan har du mage til slikt? Vi hører dere satser på at folk vil glemme fram til september 2019. Da tror jeg nok Ap undervurderer velgerne i Finnmark som er godt opplyst om realiteten i denne saken.

Den 14. Mai markerer vi folkeavstemninga 2018. Jeg skal sette molteknappen på jakkeslaget og love meg selv å stemme rett i 2019. Det blir verken KrF eller Ap. Jeg glemmer ikke!

Solberg-regjeringen overkjører Finnmarkingene!

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen, styremedlem i ForFinnmark

Erna Solberg sin liberalistiske idè dreier seg om sentralisering, privatisering, reduksjon i statlig eierskap og skatt. Med store reformer knyttet til disse fire områdene, vil hun skape et Norge hvor statens, eller det offentliges innflytelse på samfunnsutviklingen, blir sterkt redusert. Dette skal gjøres på en irreversibel måte.

Målet er først og fremst konkurranseutsetting av offentlige tjenester. Større kommuner og større fylkeskommuner gjør det lettere for konsern med virkeområde over landegrenser å konkurrere om de offentlige tilbudene. Et større marked er alltid til fordel for store konsern. De slipper å ta politiske hensyn i lokalisering av barnehager, skoler, eldreboliger osv.

Finnmarkingene vil ikke ha denne uhemmede og ustyrlige markedsliberalisme på samfunnsområdene der felles vedtatte løsninger er best. Derfor sier vi et bastant nei til å bli sammenslått med Troms fylkeskommune.

Solbergregjeringen overkjører velgerne i Finnmark kompromissløst . Det gjør regjeringen fordi statsministerens politiske idè er aller viktigst. Hennes taktikk er å trøtte ut motstanden.

Partileder i Troms AP, Cecilie Myrseth, tror at folk er lei hele regiondebatten. Ordførerkandidat Wilhelmsen i Tromsø AP vil ikke ha noen reversering av tvangsvedtaket om sammenslåing av fylkene. Wilhelmsen er visstnok også gått lei og akter ikke å ha noen samtale med sine velgere i Tromsø rundt dette.

Det er i grunnen mye man kan gå lei av.

I en partimålingen i de to fylkene er tilbakegangen for Arbeiderpartiet som et valgskred å regne, dersom man sammenlikner meningsmålingen mot fylkestingsvalget i 2015.

Den gang fikk Finnmark Arbeiderparti en oppslutning på 45,9 %. I Troms var fylkespartiets oppslutning på 32%. Det ser ut som om at velgerne i Troms har vært lei AP-politikere en stund allerede.

Nå viser meningsmålingen en oppslutning om de to partiene med 25%! For Finnmark Arbeiderparti er dette en tilbakegang på hele 46%, dersom man forutsetter at meningsmålingen også viser oppslutning partiet har i Finnmark.

Over 30 000 finnmarkinger stemte mot å slå sammen Finnmark med Troms i mai i fjor. Det utgjorde 87% av de som stemte ved folkeavstemmingen.

For velgerne i Finnmark vil dette være den viktigste saken ved fylkestingsvalget til høsten. For Arbeiderpartiet er det en fatal feil å overse folkeviljen i Finnmark.

Erna Solbergs liberalistiske prosjekt for landet vil være positiv for de største byene, inkludert Tromsø. Vi forstår at Wilhelmsen og Myrseth egentlig ikke har noe imot at Tromsø vokser på bekostning av sitt omland. Dersom det er slik skjønner man at det må være brysomt å forholde seg til finnmarkingene, men det blir man nødt til å gjøre.

Finnmark og Troms AP skal ha en felles fylkestingsliste og program. I Tromsø må man finne seg i å ha en åpen og ærlig samtale med partifellene i Finnmark. Debatten om Finnmark som eget fylke vil komme til å gå frem mot fylkestingsvalget til høsten og inn mot stortingsvalget.

Folk stoler ikke på Arbeiderpartiet!

i Politikk By

Hvis et felles Finnmark og Troms Arbeiderparti nå nominerer fylkespartileder og ordfører i Nordkapp, Kristina Hansen på 2. plass på fylkespartiets fellesliste, så vil listen ha en sentral kandidat som har liten tillit hos velgerne i Finnmark.

Det kan ramme Arbeiderpartiet hardt. For velgerne har så visst tenkt å bruke stemmeretten til å si fra hva de mener om tvangsammenslåingen av Finnmark og Troms fylkeskommuner. Det er det liten tvil om etter å ha lest den ferske partimålingen utført av InFact.

I partimålingen i de to fylkene er tilbakegangen for Arbeiderpartiet som et valgskred å regne, dersom man sammenlikner meningsmålingen mot fylkestingsvalget i 2015.

Den gang fikk Finnmark Arbeiderparti en oppslutning på 45,9 %. I Troms var fylkespartiets oppslutning på 32%.

Nå viser meningsmålingen en oppslutning om de to partiene med 25%!
For Finnmark Arbeiderparti er dette en tilbakegang på hele 46%, dersom man forutsetter at meningsmålingen også viser oppslutning partiet har i Finnmark.

Over 30 000 finnmarkinger stemte mot å slå sammen Finnmark med Troms i mai i fjor. Det utgjorde 87% av de som stemte ved folkeavstemmingen. For velgerne i Finnmark vil dette være den viktigste saken ved fylkestingsvalget til høsten.

Når velgerne i Finnmark går til urnene i september vil de stemme på partier som er klar og tydelig på at de vil ha Finnmark som et eget fylke. Sannsynligvis er tilbakegangen i Finnmark for Arbeiderpartiet enda større en det meningsmålingen antyder.

Den kraftige nedgangen i oppslutning om AP skyldes at partiledelsen med partileder Kristina Hansen i spissen, kuppet sitt eget fylkesparti og tvang partiets fylkestingrepresentanter til å gå i fellesnemda.

Partiet tok dermed helt unødvendig på seg ansvaret med å iverksette tvangsvedtaket, noe partiet kort tid før hadde fortalt velgerne at nettopp det ansvaret skulle partiet overlate til regjeringen og kommunalministeren.

Velgerne stoler ikke på Finnmark Arbeiderparti. De velger derfor å støtte partier som er tydelige på at de vil bruke sin posisjon i det nye fylkestinget til å vedta at Finnmark skal være et eget fylke.

Organisasjonen ForFinnmark forventer at det sammenslåtte Finnmark og Troms Arbeiderparti programfester en reversering av tvangsvedtaket. Skal en sånn programpost være pålitelig må listekandidatene til Arbeiderpartiet være til å stole på.

Vedtektene i AP er sånn at partiprogrammet må vedtas først før man foretar nominasjonen. Begge deler skjer i helga i Alta.

Stikk i strid med finnmarkslovens intensjoner!

i Politikk By

ForFinnmark leverte i januar 2019 et høringsinnspill til Kommunal- og moderniseringsdepartementet til forslag tekniske endringer i finnmarksloven.

Her gjengis hele brevet:

Vi viser til høringsbrev og høringsnotat av 4. desember 2018. Forslaget innebærer at fylkestingsrepresentantene fra Troms etter en sammenslåing skal være med på å velge medlemmer til Finnmarkseiendommens styre på lik linje med representantene fra Finnmark.

Dette vil klart svekke finnmarkingenes møysommelig opparbeidete innflytelse på forvaltningen av land og vann i fylket. Forslaget er åpenbart i strid med finnmarkslovens intensjoner.

Vi reagerer på at lovendringene kalles «tekniske justeringer». Dette er enten et dårlig forsøk på bløff eller et uttrykk for manglende kunnskap om finnmarksloven og historia bak den.

Etter vårt syn kan forslaget ikke vedtas, og en sammenslåing av Troms og Finnmark kan ikke gjennomføres før det er gjennomført en grundigere utredning om hvordan finnmarkingenes rettigheter etter loven skal ivaretas på en ordentlig måte.

Spørsmålet om retten til det som tidligere var statens umatrikulerte grunn i Finnmark ble for alvor satt på dagsorden som følge av Altasaken og de politiske og samerettslige prosessene i etterkant av denne.

Etter en møysommelig og til dels konfliktfylt prosess som ble tett fulgt av både Sametinget og Finnmark fylkesting, ble finnmarksloven vedtatt og FeFo etablert i 2006.

Det endelige rettighets- og forvaltningssystemet bygger på en rekke nokså skjøre kompromisser som regjeringen nå tramper på. Forslaget har blåst nytt liv i konfliktene om forvaltningen av land og vann i Finnmark.

Finnmarkingenes lovfestede rett til innflytelse på forvaltningen av Finnmarkseiendommen bygger på den klare forutsetningen om at fylkestingets tre medlemmer av Finnmarkseiendommens styre er valgt av et fylkesting med representanter som er nominert av partilag i fylket, og deretter valgt inn i et fylkesting av finnmarkinger og bare dem.

Departementets forslag innebærer brudd på denne forutsetningen på flere måter:

Forslaget innebærer at fylkestingsrepresentanter fra Troms, sannsynligvis i flertall, skal være med på å velge styre for FeFo. Dette er klart i strid med finnmarkslovens intensjon. Det er ikke bare «teknisk justering» når eierne blir frarøvet retten til å bestemme hvem som skal representere dem i styret for et selskap.

Videre: gjennom nominasjons- og valgprosessen til et sammenslått fylkesting vil det være store muligheter for at finnmarksrepresentantene i fylkestinget slett ikke representerer folkeviljen i Finnmark.

Bostedskravet for de som kan velges inn i FeFos styre forhindrer ikke muligheten for at noen også blir valgt inn både i fylkestinget og i FeFos styre direkte i strid med finnmarkingenes ønsker. Selv en løsning der bare finnmarksrepresentantene i fylkestinget skal velge medlemmer til styret, vil ikke forhindre dette.

I sammenslåtte partier vil også partimedlemmer fra Troms påvirke hvilke fylkestingskandidater fra Finnmark som nomineres og som i neste omgang skal velge ut, ev. også velges til representanter til FeFos styre.

Det er ikke så vanskelig å tenke seg at kandidatenes holdninger til lokalt styre og finnmarkingenes særretter kan påvirke hvem som nomineres.

Også ved selve fylkestingsvalget vil velgerne i Troms sjølsagt påvirke fordelingen av representanter fra de ulike partiene og dermed hvilke kandidater fra Finnmark som kommer inn i fylkestinget.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at de ulike partienes holdninger til lokalt sjølstyre og særretter vil påvirke valget på ulike måter i Troms og Finnmark.

Dersom en sammenslåing tvinges gjennom på tvers av finnmarkingenes sterke motstand vil finnmarkslovens intensjoner bare kunne oppfylles ved å opprettholde Finnmark som egen valgkrets, og ved at det bare er fylkestingsrepresentanter fra denne valgkretsen som velger medlemmer til FeFos styre.

Andre løsninger, f.eks. ved å etablere en generalforsamling utgått fra kommunene slik enkelte har tatt til orde for, vil etter vår mening kreve en ny og grundigere lovutredning.

Sametingets representanter til FeFo er i dag valgt av et flertall utenfor Finnmark. Mange har kritisert at finnmarkingene på denne måten allerede har avgitt styringsrett til folk bosatt utenfor fylket.

Vi ser ikke grunn til å gå inn i denne diskusjonen nå. Sametinget er ikke et regionalt, men et nasjonalt organ, og Sametingets representasjon i FeFo-styret skal særlig sikre de samiske interessene i forvaltningen. Dette kan forstås.

Vi har stor respekt for politikere og folk i Troms, men det finnes ikke tilsvarende argumenter for at de skal være med på å bestemme hvordan den privatrettslige forvaltningen av Finnmarkseiendommen skal skje.

Forslaget til lovendring vil være et betydelig tilbakeslag for finnmarkingenes rettigheter til forvaltning av land og vann i fylket.

Regjeringens forslag er et av flere eksempler som illustrerer mangelen på utredning av konsekvenser ved den meningsløse og forhastede beslutningen om å tvinge Finnmark og Troms sammen i en region. ForFinnmark går imot de foreslåtte endringene.

Finnmarkslovens intensjoner kan bare ivaretas ved at fylkestingets medlemmer av Finnmarkseiendommens styre velges av og blant representanter som er nominert og valgt av folk bosatt i Finnmark, og bare dem. Dette kan enklest skje ved at Finnmark beholdes som eget fylke.

Dersom sammenslåingen av Finnmark og Troms tvinges gjennom på tvers av befolkningens vilje, må Finnmark bestå som egen valgkrets.

Sammenslåingen må utsettes inntil det er utredet hvordan finnmarks¬lovens intensjoner og finnmarkingenes rettigheter skal ivaretas på en skikkelig måte.

Lensmenn i 800 år

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag

Då eg vaks opp i det grisgrendte bygde-Noreg det kan verka som regjeringa helst vil leggja ned, hadde vi i Trysil ein høgt elska og akta lensmann. Olav Nordstoga kom opphaveleg frå Vinje i Telemark og snakka slik at Ivar Aasen ville ha vorte særs nøgd. Av respekt for Olav kjennes det difor særskilt turvande å skriva dette innlegget på rette målet.

Ho mor var i lag med lennsmannsfrua, ho Anna Louise, i Husmorlaget og dei sat båe i styret for skulemusikken. Der spela eg og systrene mine saman med Olav og Anna si dotter og både ho og dei to eldre brørne hennar var som oss med på ymse andre aktivitetar i bygda. Gjennom kona og dei tre borna hadde han soleis ytterlegare antenner ute i sitt distrikt utan at ein einaste trysling nokon gong følte dei hadde med spionar å gjera. For ein lensmann var det sjølvsagt ein stor føremon å ha god oversikt i lokalsamfunnet.

Nordstoga var av natur nyfiken, men aldri soleis at nokon følte han var påtrengjande. Tvert om var det ein god eigenskap han dro nytte av i sitt arbeid. Han hadde rett og slett ekte, sunn og varm interesse og omsut for sine sambygdingar der aust i skogbygda. Sjølv deltok han på mykje utanom jobben. Han gjekk på turninga i lag med far min der dei saman med andre gubbar etter linegymnastikken alltid avslutta med å spela korgboll. At sjølvaste lensmannen var med, hindra ikkje at leiken med den store kula med kvart kunne gå noko hardt for seg. Meir pyntelig gjekk det vonleg føre seg når mange av dei same karane samla seg til møte i Rotary.

At han grunna sin positive nysgjerrigheit og den fargerike Telemarksdialekta gjekk under kjælenamnet «Storsnokji» hjå oss unge, var difor aldri ondsinna meint frå nokon. Nei, Olav var som allereie nemnd ein særs populær lensmann, og ikkje berre det: Vi er nok mange som kan takka nettopp Storsnokji for at vi vart gangs menneskje. Om vi fann på nokre sprell, som til dømes å køyra ulovleg på moped, snappa vår kjære lensmann opp slik før det gjekk for langt: «Hald dykk no inne på gardsplassane, gutar, og når dykk vert gamle nok, pass på at doningen er i kjørbar stand og har skilt på før dykk legg ut på landsvegen!»

Politisystemet på den tida var på alle vis førebyggjande, og før vi fekk rota det for mykje til for oss sjølve, kunne øvrigheita ta ein liten godprat med oss og/eller foreldra våre. Då vart vi ikkje berre temma litt i våre rampestrekar, men vi fekk også respekt for loven sin for oss nokså stutte arm og vart heller inspirert til å te oss som folk framfor å opponera mot den same øvrigheita. Slik gjekk det aldri så langt at korkje mopedkøyring eller anna ureint trav hamna på noko papir. Lensmannen visste jo at ein prikk på vandelsattesten ville kunne øydeleggja karrieremoglegheiter for det han ellers meinte var gode gutar, og gå ut over den samfunnsnytte vi kunne yta seinare i livet.

Olav Nordstoga vart fødd i 1916 og vart tilsett som lensmann i Trysil i 1957. Då var Jens Haugland (AP) justisminister. Han satt i posten i 8 år og var sjølvsagt utdanna jurist. Sjølsagt jurist? Jau, på den tida var det nok meir meining i omgrepet «fagstatsråd». Alle dei 15 fyrste justisministrane etter krigen var juristar. Difor vakte det ikkje så reint lite oppsikt at denne tradisjonen vart brote då Gro utnemnde Bjørn Skau (AP) til stillinga i 1981. 8 månader seinare var det attende til normalen då juristen Mona Røkke (H) fekk den jobben av Kåre Willoch. Etter at ho gjekk av i 1985, har berre 7 av dei 16 som har styrt justisdepartementet, vore juristar.

Olav Nordstoga slutta som lensmann i 1983. Som pensjonist kunne han ha vorte ein utmerka justisminister, ein riktig fagstatsråd. I staden sette han seg til å skriva. Hovudverka er bøkene «Norske lennsmansslekter» og «Lensmenn i 800 år». Sistnemnde vart gjeve ut i samband med lennsmannslaget sitt 100-årsjubileum i 1993. Han døydde i 2003, 86 år gamal. Skal tru kva han ville ha tykt om korleis etaten som i 800 år vart utvikla og spreidd ut i lokalsamfunna våre, har vorte styrt dei siste 800 dagar av ikkje-juristar frå FrP?

Per Willy Amundsen vert nok hugsa meir for å ha nominert Donald Trump til fredsprisen enn at han faktisk var landets justisminister frå 20/12-16 til Sylvi Listhaug tok over 17/1-18. Før ho laut gå av etter berre to månader grunna sin famøse Facebook-posteringer om AP og terroristar, rakk ho i kjent stil å provosera også på anna vis. Til dømes gjekk ho til åtak på SP for deire forslag om å behalda og styrka lokalt rotfesta lensmannskontor. Ho påsto at det ville gjera det lettare for dei pedofile??? Pengebruk på landsens politifolk ville nemleg ta frå politidistrikta moglegheit til å ansetta dataingeniørar eller anna typer kompetanse og soleis slå i hel målsettinga om å jobbe mot overgrep mot born, meinte ho. Om nokon på eit tidlig tidspunkt med sin kombinasjon av god politinase, nestekjærleik og omsut fekk nyss om at born vart utsett for fæle ting, måtte det vera Nordstoga & Co., og det heilt utan datamaskinar. Sjølvsagt er det i vår tid viktig å ha sentralt plasserte ekspertar som saumfarer det verdsomspennande nettet og ser eit større bilete, men kvifor laut Listhaug nytta også det høvet til å skapa motsetningar?

I ein overgangsperiode på eit par veker hadde Per Sandberg ansvaret i justisdepartementet. No er det Tor Mikkel Wara si oppgåve å gjennomføra ei reform som 80% av dei tilsette i etaten er misnøgd med i fylgje ei ny undersøking. «Nærpolitireforma» gjev mindre og mindre meining for fleire og fleire av både politifolk og publikum. Det førebyggjande arbeidet lir. Beredskap og tilgjengelegheit har vorte dårlegare. Knapt nokon har tru på at den vil gje betre ressursutnytting eller nå målet om eit politi med tilnærma like tenester. Det er ei fjernpolitireform.

Kall meg gjerne gamaldags, men eg vil skru klokka attende, ikkje så mykje som 800 år, men meir enn 800 dagar og helst til den tida Olav Nordstoga var lensmann i Trysil. At slike som han forsvinn frå kommune etter kommune, er eit alvorleg og sørgeleg tap for landet vårt.

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter i boka «Folkestyre eller etlitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformen, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya Flystasjon og Helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i «Kvitt eller Dobbelt», tema «Norske kommuner. Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Kampen mot tvangssammenslåing fortsetter!

i Pressemelding By

Skrevet av ForTroms.

Et knapt borgerlig flertall på Stortinget nektet før jul for andre gang å omgjøre vedtaket om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms. Kampen mot tvangssammenslåingen av våre to nordligste fylker har dermed fått en mer langsiktig karakter.

Det er fortsatt et sjølsagt krav at den klare folkeviljen skal respekteres. Demokratiet er satt i spill. Den ubegrunnete tvangssammenslåingen er elendig forberedt og reiser en rekke spørsmål knyttet til mange uavklarte saker, bl.a. Finnmarkseiendommen og Troms Kraft.

Milliardverdier er satt i spill. Sentrale administrative oppgaver er ikke utredet og arbeidet i fellesnemnda bærer preg av et pliktløp, uten entusiasme og engasjement.

De enorme geografiske avstandene, samt ekstrakostnadene til drift av det sammenslåtte fylket vil gå ut over tjenestetilbudet i både Troms og Finnmark. Folkestyret i Troms og Finnmark vil svekkes.

I tett samarbeid med «ForFinnmark» skal «ForTroms» arbeide for at et nytt Storting omgjør tvangssammenslåingen etter Stortingsvalget i 2021.

Sjansene for ei omgjøring anses å være svært gode. Samtlige meningsmålinger gir for tida de rødgrønne partiene som er mot tvangssammenslåing stort flertall.

Punkt 1 i fellesavtalen mellom Troms AP og Finnmark AP slår også fast at disse fylkespartiene ønsker ei omgjøring av tvangssammenslåingen. Det er således svært gode odds for at Finnmark og Troms etter Stortingsvalget i 2021 kan bestå som egne fylker, i tråd med folkeviljen i begge fylkene.

«ForTroms» skal drive politisk påvirkning og lobbyvirksomhet med sikte på omgjøring av tvangssammenslåingen. «ForTroms» skal styrke kunnskapen om våre to nordligste fylker sin historie, kultur og samfunnsliv, og stimulere til debatt om utfordringene som våre to fylker står overfor.

«Troms-aksjonen mot tvangssammenslåing» har endret navn, og har gått over fra å være en aksjon til å bli en organisasjon. «For Troms – mot tvangssammenslåing» (ForTroms) er registrert i Brønnøysundregistrene.
I styret sitter Per Oskar Kjølaas, Elin Jørgensen, Nils Aarsæther, Sofie Axelsen Osland og Bjørn Willumsen. Inititativtaker Ingrid Evertsen tiltrer styret i april.

«ForTroms» er åpen for alle som vil arbeide for og gi støtte til organisasjonens formål. Innmelding skjer på epost fortroms@gmail.com.

Sammenslåing av Troms og Finnmark gir en ineffektiv forvaltning!

i Politikk By

Skrevet av Steinar Schanche, ForFinnmark.

Sammenslåing av Troms og Finnmark med en delt forvaltning og ledelse mellom Vadsø og Tromsø, vil utvilsomt gi en mindre effektiv og kvalitetsmessig dårligere forvaltning, både hos fylkesmannen og fylkeskommunen.

Det har nå gått over ett år siden folkeopprøret mot tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark startet. I denne tiden har regjeringen og dens lokale forkjempere hatt rikelig med anledning til å forklare hvilke grunner de har for sammenslåingen. Slik forklaring har vi ikke fått.

I stedet har vi fått repetert tomme fraser om tre Stortingsvedtak, behov for større regioner for å kunne løse nye, større oppgaver, og noen løse antakelser om effektivisering.

Et dumt vedtak blir verken mer fornuftig eller mer legitimt ved at en vedtar det mange ganger. Det er i stedet blitt mer og mer klart at Stortingsflertallet i denne saken har handlet vettløst og forbrutt seg mot elementære, lovfestede plikter om saksbehandling og høring.

Og det er blitt åpenlyst at snakket om nye, store oppgaver til regionene bare var bløff.

Enn effektivisering da?

Alle skjønner en delt ledelse mellom Troms og Vadsø er det motsatte av effektivisering. Hos fylkesmannen er de allerede begynt å praktisere dette, ved at avdelingslederne skal lede de ansatte både i Tromsø og Vadsø innen sitt fagområde.

En har dermed forlatt et par av de viktigste reglene for god ledelse: Personlig tilstedeværelse og daglig oppfølging av medarbeiderne. Fjernledelse via kamera og mikrofon og tidvise besøk (med kostbare, miljøskadelige flyreiser) kan ikke erstatte dette.

Også overfor befolkningen burde synlighet og tilstedeværelse være kvalitetsmål for den regionale forvaltningen. Hvordan de nå skal oppnå dette overfor kommuner og folk, i det enorme spennet fra Sør-Troms til Øst-Finnmark, er meg en gåte.

Er det noen som f.eks. vet hvor fylkesmann Aspaker holder til for tiden, Tromsø eller Vadsø?

Det hadde vært nyttig med en snarlig, uavhengig granskning av effekten av og kostnadene ved sammenslåingen av fylkesmennene, men jeg tror ikke regjeringen tør. Jeg er også redd de ansatte har fått munnkurv om dette.

Troms og Finnmark har gjennom svært lang tid vist seg som hensiktsmessige, effektive og levedyktige enheter, kall dem gjerne robuste, som uten problemer kunne taklet nye oppgaver. Argumentene mot den meningsløse sammenslåingen har bare styrket seg med tida.

Men argumenter hjelper ikke mot en vegg av dumskap og maktarroganse. Vi står igjen med rettsak og stemmesedler som redskaper. Kjør rettsak, og bruk de rette stemmesedlene ved de neste valgene!

Vi regner med forpliktende løfter fra de rødgrønne partiene for Finnmark og Troms som egne fylker, uansett hvordan tvangsprosessen ender.

Har Finnmark Ap utmanøvrert seg selv?

i Politikk By

Finnmark Arbeiderparti er viktig for alle oss som jobber for at tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark annuleres i 2021. Sammen med Senterpartiet, SV, MDG og Rødt er de vårt håp. Derfor er det som skjer i FAP urovekkende. Og derfor er vi opptatt av det. 

Slik vi ser det har de nå lukket seg inne og valgt å ikke korrigere et lederskap som gjør grove feil. Partiet har lagt til side respekten for resultat i folkeavstemmingen. Partiet tar ikke hensyn til at med denne saken kan det rødgrønne regjeringssamarbeidet i 2021 stå på spill. Sp, SV, MGP og Rødt er helt tydelige på at de vil omgjøre tvangsvedtaket. Og på toppen av det hele svekker FAP tilliten til landspartiet, fordi velgerne tror at partiledelsen sentralt står bak kuppet gjennomført av fylkespartileder Kristina Hansen i Finnmark.

Saken er alvorlig. Partileder i Finnmark AP Kristina Hansen og styremedlem Ulf Tore Isaksen i fylkespartiet gav seg selv et mandat til å forhandle på vegne av partiet om hvor hovedsete for politikk og administrasjon i det nye fylkestinget skal lokaliseres. 

Resten av styret i FAP visste ikke engang om at det pågikk slike forhandlinger. Forhandlingsresultatet endte med en avtale om at lokalisering av administrasjon og politikk skal ligge i Tromsø. Et samlet Finnmark Arbeiderparti hadde vedtatt at det ikke skulle oppnevnes representanter til fellesnemda og at kommunalministeren selv må ta ansvaret for tvangsvedtaket. Kristina Hansen handlet stikk i strid alle vedtak i egen organisasjon.

Et knapt flertall i fylkesstyret sluttet seg til avtalen, som først ble gjort kjent for de andre i styret på selve styremøte og dagen før fylkestinget skulle behandle saken om Finnmark fylkesting skal oppnevne medlemmer til fellesnemda.

I og med at avtalen griper direkte inn i arbeidet til fylkestingsrepresentantene fra partiet kunne gruppeleder Remi Strand kreve avtalen behandlet bredt i partiet. 

Årskonferansen i Finnmark AP måtte dermed behandle avtalen. Et sterkt splittet fylkesparti støttet avtalen. Flertallet i konferansen hadde lite å si om innholdet i avtalen, men roste partilederen for hennes handlemåte for godt lederskap.

For organisasjonen ForFinnmark, og for de over 30 000 finnmarkingene som stemte nei til sammenslåing av fylkene, er ikke dette et godt lederskap. Det er et kupp. 

Kristina Hansen har bragt et samstemt Finnmark Arbeiderparti inn i en dyp splittelse. Mindretallet i fylkespartiet kunne ikke forsone seg med appellen fra flertallet om fortsatt og stå sammen. 

Flertallet har uten debatt om selve innholdet gitt fra seg muligheten til å sikre lokaliseringen av hovedsete i nyfylket til Vadsø og Finnmark. Det til tross for at Finnmark AP har styrke nok til å gjennomføre det i fellesnemda der dette skal avgjøres.

Partileder Hansen, med støtte fra et flertall i årskonferansen har misbrukt den tillit de fikk av velgerne, som ved siste fylkestingsvalg gav partiet fylkesordfører og en helt dominerende rolle i Finnmark fylkesting. 

Nå trosser partiet viljen til over 30 000 stemmeberettige finnmarkinger, som sa nei til tvangsvedtaket. 

Spørsmålet om å gå til rettssak for å få avklart om stortingets tvangsvedtak er lovlig gjort, søkes nå av FAP tiet i hjel.

Det er forståelig at for dem som stemte nei (87%), så oppleves det som har skjedd i Finnmark AP som et svik, noe som partiledelsen og flertallet i fylkespartiet må bære ansvaret for.

Dette kunne bare gå for seg fordi i den interne behandlingen i partiet så stenger man ute dem dette i realiteten gjelder. 

For partileder Kristina Hansen og hennes støttespillere, deriblant stortingsrepresentant fra Finnmark Ingalill Olsen, handlet dette om å være for eller mot partilederen. Det vil man kunne se ved å lese nøye hva som sto i forslagene fra de to fløyene i årskonferansen. 

Finnmark Arbeiderparti har lukket seg inne og har valgt å ikke korrigere et lederskap som gjør grove feil. Partiet har lagt til side respekten for resultat i folkeavstemmingen. Partiet tar ikke hensyn til at med denne saken så kan det rødgrønne regjeringssamarbeidet i 2021 stå på spill. 

Sp, SV, MDG og Rødt er helt tydelige på at de vil omgjøre tvangsvedtaket. Finnmark Arbeiderparti svekker tilliten til landspartiet, fordi velgerne tror at partiledelsen sentralt står bak kuppet gjennomført av fylkespartileder Kristina Hansen i Finnmark.

Det hjelper lite at Finnmark og Troms AP i avtalen har sagt at de to fylkene vil arbeide for at tvangsvedtaket skal omgjøres dersom Arbeiderpartiet får regjeringsmakt etter stortingsvalget i 2021.

Avtalen oppfattes som et nytt skuespill fra fylkespartilederne Kristina Hansen og Cesilie Myrseth i Finnmark og Troms. De to fylkeslederne har mistet sin troverdighet.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik, gruppefører Remi Strand, ordførerkandidatene Wenche Pedersen og Helga Pedersen har stor tillit og respekt. De har alle stått stødig og frontet motstand mot tvangsvedtaket, både utad i Finnmark og internt i Arbeiderpartiet. 

Det er innsatsen fra disse og resten av det store mindretallet i årskonferansen som gir oss tro på at fylkespartiet vil stå løpet ut. Finnmarkingene trenger at Finnmark AP står sammen med Senterpartiet, SV, MdG og partiet Rødt i kampen for å oppheve tvangsvedtaket i 2021.

Arbeiderpartiets statsministerkandidat Jonas Gahr Støre må nå ut å forsikre at hans parti vil stå fast ved at dersom partiet kommer til makten etter neste stortingsvalg så vil tvangsvedtaket endres i tråd med folkeviljen i Finnmark.

Verdiskaping her eller der?

i Politikk By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag.

Hvor i landet verdier skapes er et hett tema, men det bør ikke herske tvil om regjeringas syn på saken. Nedlegging av militær- og heimevernsavdelinger, flystasjoner, tinghus, høyskoler, NAV- og skattekontor, kommuner, fylker, lokalsykehus, politikamre, lensmanns- og passkontor, kort sagt beredskap og tjenester nær der distriktsbefolkninga bor, er tydelig tegn på nedvurdering av ikke-bynære strøk.

Utredninger i urbanismen og gigantomaniens ånd understøtter slutninger dratt på forhånd. «Kriterier for god kommunestruktur» konkluderte ikke overraskende i tråd med regjeringas visjon om størst og færrest mulig kommuner. Utvalget bak rapporten var jo håndplukka av dem selv.

Tvangssammenslåinga av fylker gikk fort og gæli uten et lignende bestillingsverk. Lovnader om utflytting av statlige arbeidsplasser blir tomt preik når makkverksreformer tvert om fører til massiv sentralisering. Et groteskt eksempel er at misfosteret Viken får nytt administrasjonsbygg til én milliard med 700 ansatte i Sandvika, et steinkast fra Oslo.

Militær- og luftfartsfolk river seg i håret over at basen for maritim overvåkning flyttes fra Andøya. I kjent stil skjer det etter vurderinger og regnestykker som ikke holder vann. Forståelig er det derimot at regjeringa satte Jørn Ratsø, sentraliseringsfilosofiens yppersteprest, til å lede Produktivitetskommisjonen. Svaret var da gitt og egna til å gjøre folk fra grisgrendte strøk skuggeredd. Grovt sett er konklusjonen at primærnæringer og distrikter er rene utgiftsposter.

Er noen frekke nok til å fremheve verdiskaping i distriktene, har regjeringa en alliert i tankesmia Civita. Derfra presenterer Mats Kirkebirkeland (H) avansert algebra som angivelig bevis for at Oslo er mye mer produktiv. Han reagerte med ryggmargsrefleks da Mimir Kristjánsson, ordførerkandidat for Rødt i Stavanger, utfordra ham. Ute på landet heier vi nok på Mimir som peker på at voldsom vekst i hovedstaden er uheldig for alle parter.

Mens Oslo kveles, tappes det øvrige Norge. Ellers har deres kjekling om hvilket urbant område som skårer høyest på verdibørsen, en viss underholdningsverdi.

En trysling med kone fra yttersida av Senja gjør klokt i å unngå tilsvarende krangel mellom utkantene. Vi har skogen, de fisken. Hennes hjemkommune, Torsken, er av dem som fjernes med tvang. Ubønnhørlig forsvinner da offentlige arbeidsplasser.

Med makta langt unna, her 5-6 mil, viser erfaring at skoler, og sykehjem snart trues. Hva da med fiskeriene når følgen av alt dette er at det blir vanskeligere å rekruttere til næringa? Om Kirkebirkeland ikke har rett nå, kan han få det på sikt grunnet politikken til hans foretrukne regjering.

Like urban som Civitas orakel er en gammel venn og ihuga Høyre-mann på Oslos vestkant. Mellom oss går det ei kule varmt når han støtter Kirkebirkelands tanker og mener Trysil bør være forbehold ulven. Dit er vi jo på god vei med rådende rovdyrpolitikk. Foruten turismen, skogbruksnæringa og småindustri har vil likevel fortsatt noe jordbruk. «Sugerør i statskassa» er da hans kontante respons. Alt utenom Ring 3 er subsidiert, må vite.

Går min venn på kafé nede i gata, bokføres det derimot som verdiskapning, for ikke å snakke om summen som registreres ved salg av hans fine Frogner-leilighet. Civitas kassaapparat plinger ofte og liflig i et opphetet boligmarked. Generasjonsskifter på landsens gårdsbruk med en mannsalders mellomrom når ikke opp på deres regneark.

På bøgda koker vi kaffen sjøl og smører matpakke før kona står timesvis med rompa i været eller jeg går i vedskogen. Hun fyller fryseren med bær som ellers ville råtne på rot. Jeg hugger årlig noen favner til fyring hjemme. «Er dette verdiskaping», spurte jeg kompisen og pekte stolt på bilde av stabelen. Han nølte, så jeg fulgte opp med; «..eller blir det registrert som det?» Selvsagt ikke, og verre blir det om jeg gir ham en sekk gratis peisvarme. Verdikjeden rammes om han ikke heller kjøper ved importert fra Estland.

Kulde og dyr strøm fører til urbane hjertesukk over mangel og høy pris på ved. Vær heller glad høggera ikke har timelønna til aksjemeglere, advokater og andre verdiskapende byfolk, eller for at høyspenten ikke er kutta! Oslos ene vannkraftverk gir strøm til 800 husstander, Senjas 3 over det firdoble.

Der er de mer enn selvforsynt, så også i Trysil hvor 2 elvekraftverk og 22 vindmøller gir lys og varme til 18.000 husstander. Om det ble bygd mur rundt hovedstaden, er det altså ikke bare innlysende hvilken side som får kloremerker, men også hvor folk først vil fryse i hjel.

Trysil flyplass ble bygd på dugnad for 997.800 innsamlede kroner. Tomta fikk vi av kommunen og hjullasteren deres til låns i helgene. 15.000 gikk til diesel, 55.000 til grus, resten til asfalt. Transaksjonene er vel verdiskapningen i et Civita-regnskap, men lommerusk mot hva det kunne ha vært om en entreprenør hadde bygd den. Det er bare det at den da hadde blitt alt for dyr, og vi hadde vært uten base for skogbrannovervåkinga som redder store verdier fra å bli flammenes rov.

Når kulda spiller på lag, låner ildsjeler brannsprøyta til Torsken kommune og lager skøytebane ved Medby skole. I Oslo går slikt over budsjettet til park og idrettsvesenet og således en del av verdiskapinga. Med tenkehetta av og blikket løfta ut over bygrensa, blir kanskje Kirkebirkeland som jeg slått over alt de mindre samfunnene skaper av små og store verdier uten at det havner på et papir.

Om de på børsen tjener x ganger så mye som sliterne på gården, i skogen, smelteverket eller sjarken, gjelder ikke nødvendigvis samme multiplikasjon for verdiskapinga.

Kan vi ikke si at by og land er likeverdige bidragsytere i samfunnet? Med en følelse av at Kirkebirkeland ikke kjøper den, spør jeg: Hva kom først? En by er jo normalt dannet for å være et handels- og sørvissenter for bygdene rundt.

Suges livskrafta av omlandet, rammes i neste omgang byen når den ikke har så mye å være sentrum for lenger. Tenk om nedgangen ble så sterk at det ikke engang er marked for tankesmia Civita!

—————————

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter i boka «Folkestyre eller etlitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformen, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya Flystasjon og Helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i «Kvitt eller Dobbelt», tema «Norske kommuner. Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

1 … 3 4 5 6 7 … 15
0 produkt(er) kr0.00
Gå til Topp