Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Skribent

Torill Olsen - page 3

Torill Olsen har publisert 47 artikler.

Folkets ombudsmenn?

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag.

Regjeringas holdning til folkeavstemninga i Finnmark viser et himmelropende gap mellom sentralmakt og grasrot. Tross overveldende nei til sammenslåing med Troms vifter ja-sida med seiersfanen. De viser til det representative demokrati, men skal man lokalt bare finne seg i det som kommer fra maktas høyborg i Oslo?

Fordrer ikke et levende demokrati at det er rom for opinionsdannelse og at folkets røst blir hørt også mellom valgene? Protester landet rundt mot vedtak fattet på sviktende grunnlag etter utilbørlige og mangelfulle prosesser blir med statsministeren i spissen møtt med arroganse. De overkjører framfor å være det de først og fremst er valgt til; folkets ombudsmenn.

Nylig utkom boka «Nye Kristiansand – unnfanget ved voldtekt». Den er egnet til å gi leseren bakoversveis og dokumentert grundig at den røffe tittelen er helt på sin plass. Forfatter Are Eivind Brænne kler naken den lille klikken av lokale folkevalgte, Fylkesmannen og daværende kommunalminister Sanner som rett og slett førte Stortinget bak lyset.

Vedtak om tvangssammenslåing på Sørlandet er beviselig fattet etter skammelig saksbehandling og feilaktige opplysninger. I kjent stil er strategien til de skyldige totalt å ignorere slike avsløringer.

Brænnes bok har dessverre relevans langt ut over de berørte kommuner. Hele landet lider under en reformpsykose hvor tvilsomme gulrøtter, utilbørlig pisk, økonomisk strupetak, «frivillig» og ren skjær tvang blir brukt i sentraliseringas ærend og som et hån mot folkestyret. Mens lokal sjølråderett står for fall, dannes gigantomane, merkelige og/eller direkte disfunksjonelle enheter mot folkets vilje.

Før fristen i reformen gikk ut 1/7 2016, fattet en rekke kommuner vedtak om fortsatt selvstendighet. Sanners oppfordring om å ignorere nei-resultat i folkeavstemninger ble i de fleste tilfeller bare til udemokratiske slag i lufta. Siden Stortinget hadde presisert at reell frivillighet lå til grunn, skulle man tro at saken da var ute av verden. Ministeren ville det annerledes og forlenget fristen idet den gikk ut. Trykket økte med Fylkesmenn som utsendte svovelpredikanter og enda mer bruk av rent juks og fanteri.

Ballangen var blant kommunene hvor alt tydet på status quo før kommunestyret før jul 2016 ble forelagt følgende dilemma: Uten frivillig vedtak om sammenslåing med Narvik innen årets utgang ville det likevel skje med tvang, da uten å få fra reformens økonomiske virkemiddelpakke.

Simpel skremselspropaganda, ren løgn, kombinert med tidspress førte til plutselig panikk og en skjebnesvanger beslutning i strid med valgløfter, folkeavstemning og tidligere kommunestyrevedtak.

Stortinget avgjorde at halve Tysfjord også skulle legges under byen, men departementets grensedragning har skapt slik forbannelse at fellesnemnda for de tre kommunene har stanset arbeidet med sammenslåinga. Kommunalminister Mælands besøk i Tysfjord 1. juni later ikke til å ha dempet gemyttene og inntrykket av sentral arroganse. Flere hundre forargede innbyggere ga statsråden rødt kort og som gave fikk hun to bøker, foruten Brænnes også «Folkestyre eller elitestyre». Hun burde være den første til å lese dem begge.

Ikke bare småkommuner har blitt forledet til snuoperasjoner. Med samme forhistorie som Ballangen, motstand i alle ledd, ble de folkevalgte i Nedre Eiker høsten 2016 innbilt at de alene ville bli for puslete og svake. Eneste redning for kommunens 25.000 – tjuefem tusen – innbyggere var innlemmelse i storebror Drammen.

Svartmalingen av økonomien var ikke bare var en overdrivelse, men et bedrag. Godt da at samfunnshuset i Mjøndalen 1/6 var fylt til bristepunktet under stiftelsen av «For Nedre Eiker». Initiativtagerne fikk stående applaus og køen var lang for å melde seg inn i organisasjonen som vil kjempe for å få kjent sammenslåingsvedtaket ugyldig.

Hva om disse tilfellene, og de alt for mange andre, ble satt i en rettslig kontekst? Dersom aktoratet har begått prosedyrefeil og/eller dom har falt etter anklager som beviselig ikke holder vann, må saken selvsagt opp på ny. Fra regjeringshold er mantraet at «omkampenes tid er forbi».

Uhørt nok kommer det fra dem som har kjørt omkamp på omkamp for å påtvinge  sine prestisjeprosjekt. Tilhengere av denne linja påpeker at: «Nå blir det slik. Det er jo vedtatt». De som påviser urett, bør visst altså bare tie still. Typisk er Civitas Kristin Clemets hjertesukk over det hun kaller aktivisme fra opposisjonen og folkedypet.

Ukulturen som brer seg for å presse gjennom politisk agenda begrenser seg ikke bare til strukturreformene. Knapt noen i luftfarts- og militærmijøet begriper hvorfor juvelen Andøya, den ideelle base for maritim overvåkning, skal legges ned til fordel for Evenes med sine operative og arealmessige begrensninger.

Man må være blind for ikke å se feilaktig problematisering og ekstrem overprising på de få nødvendige utbyggings- og vedlikeholdstiltak på Andøya. Samtidig må man være bra blåøyd for å tro at utbyggingen til mange milliarder på Evenes ikke er kraftig undervurdert, ref. tidligere smertelig erfarte budsjettsprekker.

Skal tro hva vi hadde kalt lobbyister og andre pådrivere med slike disposisjoner om det hadde skjedd i en bananrepublikk? Den uryddige prosessen rundt luftambulansesaken er et annet tilfelle hvor «samrøre» kanskje er et for mildt ord.

Vår statsminister hevder det er ugunstig med folkeavstemninger om EU fordi velgere er styrt av følelser, ikke fornuft. Enten det gjelder innbyggere som ønsker at kommunen skal bestå eller finnmarkinger som vil forbli finnmarkinger, tar tydeligvis også de feil. Erna har rett.

Aner vi konturene av et opplyst enevelde her i landet?

Sentralmakta har selvfølgelig et overordnet ansvar og må se saker i et større perspektiv, men mer en noen gang behøves folkebevegelser fra Finnmark via Ofoten og Nedre Eiker til Norges sydspiss. Mens vårt nordligste fylkesting setter seg på bakbeina med mandat fra dem som har valgt dem, må Erna & Co minnes om de ikke er der for å være folkets herrer, men deres ombudsmenn.

———-

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformene, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya flystasjon og helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i Kvitt eller Dobbelt, tema Norske kommuner.

Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS

Dårlig gangsyn, Børresen!

i Kommentaren By

Skrevet av Geir Adelsten Iversen, stortingsrepresentant for Senterpartiet Finnmark.

Børre St. Børresen kommenterer Senterpartitaktikk. Her kommer både ros og ris. Det siste leder ham inn i den forestillingsverden at SP er på kynisk velgerjakt, punktum. Det er taktikkeri som Børresen mener å avsløre så lett som ingenting. Han svinger om seg med begrep som «populisme», «populistiske skremsler» og «taktikk». Partiet tenker ikke på folkets ve og vel.

Partiet er ikke mikrofonstativ for folkets røst, neida partiet skal i følge Børresen piske opp – «gjødsle» og «hause opp» – og ri på en stemningsbølge; dvs. «snakker folk etter munnen», som Børresen uttrykker det.

Dette er dårlig gangsyn, Børre St. Børresen!

SP er et parti som tar den grunnleggende norske statsideen om folkesuvereniteten på alvor. Norge ledes av folket (grunnloven §49) og beslutningene som gjøres er for folket. Det lokale selvstyre er nedfelt i kommuneloven og folket i kommuner og fylker har lovfestet rett til å ytre sin mening i viktige spørsmål for innvånerne. Nå, under regjeringens «kjør» for å sammenslå kommuner og fylker, er vi på kommune- og fylkesnivå.

Spørsmålet om grunnlovsfesting av det lokale selvstyre i Norge ble forøvrig behandlet av Stortinget i 1988 (Innst.S.nr.88.1987/88). Forslaget til ny § 82 i Grunnloven (som for øvrig var fremsatt av to markante politikere fra samme parti som Børresen!)  hadde følgende ordlyd:

«Norge er inddelt i Kommuner og Fylkeskommuner, som udøve kommunalt og fylkeskommunalt Selvstyre».

Forslaget ble avvist. Dette var imidlertid ikke ensbetydende med at prinsippet om selvstyre var vraket som grunnleggende lex superiør.

«En enstemmig utenriks- og konstitusjonskomité sluttet seg til forslagsstillernes understrekning av det kommunale selvstyrets sentrale betydning. Komitéens flertall mente imidlertid at dette i seg selv ikke var tilstrekkelig for at forholdet bør være omtalt i Grunnloven. » (Ot.prp.nr.42 (1991–1992) s. 255).

Børresen advarer: Senterpatiet «spiller et høyt spill». Neida Børresen, vi spiller ikke spill, vi driver politikk som tjener folket. Er kravet om folkeavtemning en «døgnflue»? Et øyeblikkets innskytelse for å karre til seg makt?

Da synes jeg at Børresen skal lese SPs Langtidsprogram (2017-2021) s. 16 som lyder slik: «Senterpartiet er motstander av den pågående kommune- og regionreformen og mener de fører til sentralisering og svekket folkestyre. Vi mener at eventuelle kommune- og fylkessammenslåinger skal være frivillige og at oppslutningen om dem skal være avklart i lokale folkeavstemminger».  Er programmet for Senterpartiet laget i anledning at Finnmark skulle sammenslås med Troms (og opprinnelig Nordland?)

Det er folket som er øverste organ i Norge. Politikerne på Stortinget er kun folkets tjenere.

De skal lytte til folket og være mikrofonstativ for det folket som de representerer. Dette er Senterpartiets konsekvente budskap. Er dette et påfunn klekket ut i SP for å tekkes alle de «misfornøyde velgere» som Børresen synes å kjenne der ute i samfunnet?

Nei Børresen: Sannheten er at finnmarkingene har blitt overstyrt og avgjørelser truffet over hodene på folk flest. Dette er det norske demokrati uverdig. Nå er det virkelig på tide at folket blir tatt på alvor, og at makten kommer tilbake til dem som la grunnlaget for makten. Når folket gjennom folkeavstemninger sier nei til nye reformer, må det selvfølgelig veie tyngst.

 

Stortinget, regjeringen og Keiserens nye klær!

i Kommentaren By

Skrevet av Advokat Geir Johan Nilsen

Det er forstemmende å se hvordan sentralmyndighetene tramper på de demokratiske rettighetene som Finnmarks befolkning og Finnmark fylkesting faktisk har etter gjeldende lover og bestemmelser. Storting og regjering bør i det hele vurdere lovligheten av sine egne vedtak før man gir seg til å anklage Finnmark fylkesting for lovbrudd.

Sentralmyndighetenes behandling av denne saken burde interessere folk uavhengig av hva man måtte mene om selve sammenslåingen. Det overliggende temaet i saken er nemlig spørsmålet om hvordan sentralmyndighetene forholder seg til det lokale folkestyret, lokaldemokratiet.

Er det lokale folkestyret i det hele en realitet i Norge, eller anser Storting og regjering at man kan skalte og valte med dette som man vil?

Hele denne saken minner egentlig litt om eventyret om keiserens nye klær. Alle ser at det må være et eller annet galt ved Stortingets sammenslåingsvedtak. Sånn kan det vel ikke gå til? Finnmark fylke kan vel ikke avvikles bare på grunnlag av et benkeforslag i Stortinget?

Likevel godtar man en løs påstand om at sammenslåingen er fattet gjennom lovlige stortingsvedtak. Ingen har imidlertid så langt vist at dette vedtaket lovlig er kommet i stand. Det forhold at Stortinget har fattet et vedtak er selvsagt ikke nok i seg selv.

Etter å ha sett på historikken frem mot Stortingets sammenslåingsvedtak, kan i alle fall ikke jeg konkludere med annet enn at vedtaket ikke er fattet i henhold til gjeldende lover og regler. Keiseren har rett og slett ingen klær!

I dette innlegget skal jeg kortfattet klargjøre hva de politikere som behandler saken lokalt og sentralt bør ta hensyn til, og jeg skal her utelukkende kommentere forholdet mellom fylkestinget og sentralmyndighetene.

For å starte med den rettslige situasjonen.

Staten ratifiserte uten reservasjoner den 26. mai 1989 Europarådets charter om lokalt folkestyre. Staten har følgelig forpliktet seg til å følge konvensjonens bestemmelser.

Konvensjonen inneholder en bestemmelse som spesifikt angår endring av lokale myndigheters grenser. I Artikkel 5, som har tittelen: ‘Beskyttelse av lokale myndigheters grenser’, heter det at:

‘Lokale myndigheters grenser skal ikke forandres uten at det berørte lokalsamfunn først er rådspurt, eventuelt ved folkeavstemning hvor loven tillater dette’.

Europarådets praksis viser at bestemmelsen også gjelder når to enheter slås sammen til en større enhet.

Det er slett ikke uinteressant at konvensjonen har en helt egen bestemmelse om beskyttelse av lokale myndigheters grenser. Saken er nemlig den at territoriale spørsmål anses å være av svært stor betydning for det lokale folkestyret. I den forklarende rapport som foreligger til konvensjonen, omtales spørsmålet som å være ‘av grunnleggende betydning for lokale myndigheter og de borgerne de tjener’.

Endringer av grenser og/eller eventuelt sammenslåinger av fylker eller kommuner skal derfor ikke kunne gjøres helt uten videre – som f.eks. gjennom et benkeforslag i Stortinget.

Artikkel 5 må også ses i sammenheng med Artikkel 4, punkt 6, hvor det heter at:

‘I alle saker som direkte angår dem, skal lokale myndigheter i så god tid og på en så hensiktsmessig måte som mulig tas med på råd i planleggingen og når beslutninger skal fattes.’

I den forklarende rapport som det er henvist til over, er denne bestemmelsen forklart slik at ‘både måten og tidspunktet som de lokale myndigheter blir rådspurt på, skal være slik at de har reell mulighet til påvirkning’.

Etter intern norsk rett er det først og fremst inndelingsloven som regulerer sammenslåing av fylker mv. I lovens § 9, fjerde ledd heter det følgende:

‘Før det blir gjort vedtak om grenseendring eller grensefastsetjing, skal dei kommunane eller fylkeskommunane saka gjeld, få uttale seg. I saker om samanslåing eller deling må kommunestyret eller fylkestinget sjølv uttale seg’.

Begrepet ‘grenseendring’ omfatter etter loven også sammenslåing.

Det må selvsagt foreligge et konkret forslag til sammenslåing før pliktentil å uttale seg inntrer. Dette forslaget må dessuten være kommet i stand på grunnlag av initiativ fra noen som etter loven har rett til å ta et slikt initiativ (initiativrett). Etter loven er dette borgerne selv, lokale myndigheter eller departementet. Også Stortinget vil naturligvis kunne ta opp slike spørsmål.

Av inndelingsloven følger ellers at alle forslag om sammenslåinger skal utredes, og det er departementet som har utredningsplikt. Vedtak kan altså ikke fattes før et lovlig fremsatt initiativ er tilfredsstillende utredet og konkretisert, herunder skal selvsagt lokale myndigheter ha fått uttale seg om forslaget på en måte og til slikt tidspunkt at de har reell mulighet til påvirkning.

Etter dette skal jeg kort gjennomgå historikken i saken. Jeg tror ikke at alle er like godt kjent med hva som har skjedd.

  • I Stortingsmelding14 (2014-2015) om kommunereformen varslet regjeringen at man ville invitere også fylkeskommunene til å innlede drøftinger av sammenslåingsalternativer med sikte på å vurdere og avklare om det er aktuelt å slå seg sammen med nabofylker. Stortinget vedtok i denne forbindelse ikke annet enn å vedlegge regjeringens melding til protokollen.
  • Departementet sendte deretter invitasjon til slike samtaler til alle fylkene den 2. juli 2015.
  • Denne ‘nabopraten’ som departementet inviterte til, ledet ikke til at fylkene i Nord-Norge fremsatte noe eget ønske om sammenslåing av fylker i landsdelen, og Finnmark fylkesting vedtok den 6. desember 2016 at Finnmark skulle bestå som egen region.
  • Den 5. april 2017 la regjeringen frem Prop. 84 S om ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå for Stortinget. I denne proposisjonen foreslo regjeringen sammenslåing av fylkene: Hordaland og Sogn og Fjordane, Aust-Agder og Vest-Agder, Oppland og Hedmark, Vestfold og Telemark, samt Buskerud, Akershus og Østfold.

Det er viktig å merke seg at det ikke ble fremsatt forslag om sammenslåing av fylkene i Nord-Norge. Om situasjonen i Nord-Norge het det derimot at: ‘Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil i dialog med fylkeskommunane vurdere korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast’.

Videre het det at regjeringen tok sikte på å legge frem en egen proposisjon om den fremtidige inndelingen av Nord-Norge ‘senest våren 2018’.

I proposisjonen oppstilte regjeringen tre alternativer som man på dette tidspunkt så for seg som mulige fremtidige inndelinger av landsdelen. Disse alternativene ble oppstilt slik:

  1. Samanslåing av dei tre nordnorske fylka.
  2. Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
  3. Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.

For kvart av dei tre alternativa skal aktuelle grensejusteringar vurderast.

  • Stortingskomitéen avga deretter sin innstilling den 1. juni 2017 (Innst. 385 S om ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå). Komitéen anbefalte de samme fylkessammenslåinger som fremgikk av regjeringens proposisjon. Når det gjaldt situasjonen i Nord-Norge viste man til proposisjonen, og anbefalte altså ikke selv noen sammenslåing av fylkene i Nord-Norge.

Her er det nødvendig å stoppe opp et øyeblikk.

Det er nemlig viktig å ha helt klart for seg at det før Stortingsbehandlingen den 8. juni 2017 ikke forelå noe konkret forslag om sammenslåing av Finnmark og Troms. Den ‘nabopraten’ som departementet hadde invitert til i 2015 var ikke et slikt forslag, og heller ikke fylkestingene i Nord-Norge fremsatte noen slike konkrete forslag.

Finnmark fylkeskommune måtte nå kunne gå ut fra at det ville bli tatt kontakt fra departementet om saken, slik regjeringen selv hadde bebudet i sin proposisjon.

  • Det som så skjedde var at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og KrF på Stortinget allikevel ble enige om at Finnmark og Troms skulle slås sammen. Forslag om denne sammenslåingen ble fremsatt til Stortingsbehandlingen den 8. juni 2017 av Helge André Njåstad på vegne av de nevnte partiene, og ble vedtatt samme dag.

Jeg kjenner ikke til hvilket spill som foregikk i Stortinget i dagene før sammenslåingsvedtaket, men i dette spillet har man åpenbart oversett de lover og bestemmelser som faktisk forplikter staten.

Det må være åpenbart at Stortinget etter lovene ikke kunne vedta denne sammenslåingen den 8. juni 2017. Et konkret forslag om sammenslåing forelå på dette tidspunkt ikke, var derfor ikke meddelt Finnmark fylkesting og var selvsagt heller ikke utredet slik loven krever.

For ordens skyld; hverken enkeltrepresentanter eller politiske partier på Stortinget har forslagsrett (initiativrett) etter inndelingsloven. Eventuelle slike forslag er derfor ikke ‘forslag’ i inndelingslovens forstand.

Oppsummerende så langt må det derfor konkluderes med at Stortingets vedtak ikke er fattet i henhold til lovene. Det hefter så store mangler ved vedtaket at dette ikke kan være gyldig. Det kan her også legges til at Stortingets senere nei til å behandle saken på nytt, selvsagt ikke reparerer 8. juni-vedtaket.

Jeg kunne ha stoppet her, men siden jeg innledningsvis fremhevet at denne saken ikke bare dreier seg om sammenslåingen av Finnmark og Troms fylker men også om det lokale folkestyre som sådan, kan det være nyttig å kommentere denne siden litt videre.

Europarådets Overvåkningskomité behandlet for ikke lenge siden en tilsvarende sak i Frankrike. Forholdet var at man i Frankrike ønsket å redusere antall regioner fra 22 til 14. Dette skulle skje gjennom sammenslåinger av enkelte regioner, mens andre ble beholdt intakt; altså temmelig likt det vi opplever med den norske regionreformen. Saken er gjengitt i Kongressens 30. sesjon – Local and regional democracy in France.

I forbindelse med behandlingen av denne saken påpekte Overvåkningskomitéen at grensespørsmål var av sentral betydning for det lokale folkestyret. Man viste om dette til at Europarådets Kongress i sin Anbefaling 328 (2012) har understreket at lokale myndigheters rett til å bli konsultert i henhold til konvensjonen i spørsmål om grenseendringer utgjør et av de sentrale prinsipper i lokaldemokratiet (core principle of local democracy).

Overvåkningskomitéen viste også til Kongressens Anbefaling 171 (2005), hvor det fremgår at retten til å bli konsultert i slike spørsmål representerer et fundamentalt prinsipp i europeisk rettslig og demokratisk praksis (fundamental principle of European legal and democratic practice).

Overvåkningskomitéen påpekte også sammenhengen mellom Artikkel 5 i konvensjonen og den generelle bestemmelse om konsultasjoner i Artikkel 4, punkt 6. Komitéen uttalte i den forbindelse at det er åpenbart at kravene til konsultasjon med lokale myndigheter i grenseendringsspørsmål krever at disse konsultasjonene skjer på en måte og til slike tidspunkter at lokale myndigheter har en reell mulighet til å formulere og artikulere sine egne synspunkter og forslag.

Dessuten fastslo Overvåkningskomitéen at det er en nødvendig følge av konsultasjonsplikten at sentrale myndigheter tar de lokale myndighetenes synspunkter og forslag i betraktning før noen endelig beslutning fattes. Lokale myndigheter skal ha en reell mulighet til å utøve innflytelse på beslutningsprosessen. (Punktene 188 og 189 i uttalelsen).

Overvåkningskomitéen understreket samtidig det grunnleggende kravet om at berørte lokale myndigheter skal underrettes om ethvert forslag om å endre deres grenser (punkt 190).

Når det gjelder kvaliteten på de utredninger som skal gjøres, stilte Overvåkningskomitéen i sin uttalelse høye krav til klarhet og presisjon mht. hva som foreslås og dermed hva de lokale myndigheter skal ta stilling til. Man stilte også krav til diverse konsekvensanalyser mht. slike viktige spørsmål som grenseendringer medfører.

Komitéen uttalte seg videre særskilt om tilfeller hvor en overveldende majoritet av befolkningen er negative til grenseendringer.

I saken om sammenslåing mellom Finnmark og Troms fylker har det imidlertid aldri blitt fremsatt noe lovlig forslag etter inndelingsloven som Finnmark fylkesting deretter kunne uttale seg om. Saken har derfor heller ikke blitt utredet på den måte som intern norsk lov og forpliktende internasjonale konvensjoner krever.

Benkeforslaget i Stortinget fremstår i det hele som en rettslig og demokratisk skandale, og Stortingets vedtak kan ikke bli stående.

Det forhold at prinsippet om det lokale folkestyret også er nedfelt i Grunnloven (§ 49, andre ledd) kan man aldeles ikke overse. Riktignok er grunnlovsbestemmelsen ullent formulert, men med mindre man mener at bestemmelsen ikke er noe annet enn rent svada, må man anta at bestemmelsen i alle fall oppstiller visse skranker for sentralmyndighetene.

Da er det ikke urimelig å trekke den slutning at det som under Europarådskonvensjonen omtales som ‘sentrale og fundamentale prinsipper’ i det lokale folkestyret, nemlig retten til å bli konsultert og hørt på tilfredsstillende måte i slike viktige saker, nyter grunnlovsvern.

Jeg har tidligere skrevet at Finnmark fylkesting ikke begår noe lovbrudd ved ikke å oppnevne medlemmer til noen fellesnemd nå. Dette synet fastholder jeg, og fylkestinget utviser dermed heller ikke ‘sivil ulydighet’ ved ikke å oppnevne medlemmer til nemden.

Inndelingsloven oppstiller for øvrig ingen frist for å opprette denne fellesnemden, og følgelig heller ingen frist for når denne skal være operativ.

Dersom Finnmark fylkesting i det hele har noen plikt til å oppnevne medlemmer til nemden i den foreliggende situasjon – noe jeg betviler – kan denne plikten sammenlignes med den plikt låntakeren har til å tilbakebetale gjeld. Han eller hun er ikke forpliktet til å betale gjelden før den forfaller.

Når Stortingets vedtak er fattet i strid med loven og de øvrige rettsregler som binder staten, blir det etter min mening helt absurd å hevde at Finnmark fylkesting begår lovbrudd ved ikke å oppnevne medlemmer til en fellesnemd som skal opprettes i henhold til dette stortingsvedtaket.

Hva angår spørsmål om lovlighet i videre forstand, synes mange helt å overse at Finnmark fylkesting også har noen overordnede plikter overfor sin egen lokalbefolkning.

Europarådets Kongress har i Resolusjon 347 (2012) uttalt seg treffende om dette. Her heter det at en viktig del av lokale myndigheters arbeid består i å ‘sikre at deres og innbyggernes interesser blir ivaretatt på en korrekt måte i forberedelsen av politikk, avgjørelser og lovgivning som angår dem’.

Det er nettopp dette Finnmark fylkesting gjør ved å arbeide for omgjørelse av Stortingets vedtak, herunder å ikke oppnevne medlemmer til fellesnemden. Det er for meg umulig å se at Finnmark fylkesting nå kan se bort fra den folkeavstemning som fylkestinget selv tok initiativ til.

Det er for øvrig heller ikke slik at Finnmark fylkestings eneste mulighet er å be om nåde fra stortingspolitikerne.

Fylkestinget har faktisk anledning til å reise søksmål mot staten med påstand om at Stortingets vedtak er ugyldig.

Domstolene har prøvelsesrett overfor Stortingets lovvedtak, og selvsagt kan domstolene også prøve lovligheten av et vedtak om sammenslåing av fylker. Hverken parlament eller regjering står over loven. At lokale myndigheter skal ha mulighet til judisiell prøving er også nedfelt i Artikkel 11 i Europarådets charter om lokalt folkestyre.

Et annet alternativ er å ta opp saken med Europarådets Overvåkningskomité.

Den beste løsning er nok allikevel at Stortinget omgjør sitt vedtak av 8. juni 2017. Kun på denne måten kan tilliten mellom lokalbefolkningen og de sentrale myndigheter i noen grad gjenopprettes.

————–


Geir Johan Nilsen
 er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.
Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988.
Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.

 

Finnmark i ditt hjerte?

i Kultur/kunst By

På facebooksidene til ForFinnmark har folk også publisert flotte dikt, fortellinger og meninger/gode sitater. Det har vi lyst til å ta vare på, og kanskje lage ei bok eller et hefte som viser hva Finnmark betyr for oss som bor her. For ettertiden er det også en dokumentasjon på hva folk følte den gang kampen mot tvangssammenslåing foregikk.

Vi tror også at det er noen der ute som ikke har publisert sine dikt/tanker/fortellinger på Facebook, men som likevel har lyst til å delta i dette prosjektet. Dere inviteres også til å ta kontakt med oss. Send inn ditt bidrag på mail til forfinnmark@gmail.com eller messenger.

Rent praktisk ber vi deg om å sende inn det du måtte ha av uttrykk og meninger om Finnmark. Vi kommer også til å ta kontakt med en del av dere som har skrevet på FB-sidene «Vi som vil ha Finnmark som egen region» og «ForFinnmark».

Vi tar redaktøransvaret. I styret i ForFinnmark har både Torill Olsen og Guri Hanssen kompetanse på bokutgivelser og formidling. Et eventuelt overskudd av salget av boka/heftet går til å drive organisasjonen ForFinnmark videre. Og vi skal ikke se bort fra at boka må gis i gave til hele Stortinget!

Her er et dikt til inspirasjon fra boka «Med hjertet i Finnmark» av Ingjerd Tjelle og Torill Olsen.

Det meste av alt

Finnmark har de største avstandan
de værste storman
og de høyeste bølgan

Finnmark har de mest høyrøsta folkan
de artigste festan
og den største gjestfriheten

Finnmark har den bæste maten
de færskeste råvaran
og de mæst matglade

Finnmark har de groveste vitsan
de mæst overdrevne førtellingan
og det mæst fargerike språket

Finnmark har det værste og det beste
aldri for lite av nokka
alltid det mæste av alt…

 

 

Fylkesordførerens brev til statsministeren

i Politikk By
Fylkesordfører Ragnhild Vassvik skriver i brevet til statsministeren at Norge bør ikke vende ryggen til 87 prosent av finnmarkingene, skriver Finnmark fylkeskommune i denne artikkelen.
Sist fredag fikk Finnmarks fylkesordfører, Ragnhild Vassvik anledning til å overrekke resultatet av folkeavstemninga i Finnmark til statsminister Erna Solberg. I tillegg fikk Solberg et brev fra Vassvik
– Valget til finnmarkingene bør respekteres. Myndighetene bør ikke signalisere at folkeavstemninga ikke betyr noe, heter det i brevet fylkesordfører Ragnhild Vassvik gav til statsministeren. 

Fortsetter motstanden

I brevet skriver Vassvik om resultatet av folkeavstemninga og at resultatet gir henne og fylkestinget et utvetydig mandat til å fortsette motstanden mot sammenslåingsprosessen.Vassvik skriver at det bare er en utvei for regjeringa og Stortinget, nemlig å behandle tvangssammenslåinga på nytt og oppheve sammenslåingsvedtaket mellom Finnmark og Troms.

Troms ikke villige

– Finnmark har forsøkt å gjennomføre stortingsvedtaket. og Troms har aldri vært villige til å diskutere andre løsninger enn dem som ville gjort Finnmark til et b-lag i det nye fylket.

– Forslagene fra Troms har alle inneholdt at all politisk og administrativ ledelse skal fraktes ut av Finnmark og til Tromsø, heter det videre.

– Må avvikle sammenslåinga

– Finnmarkingene er nå så forbannet at nær sagt et hvert løsningsforslag som innebærer en sammenslåing vil møte massiv motstand i befolkninga, skriver fylkesordføreren.

– Vi anbefaler derfor på det sterkeste at statsministeren bidrar til at prosessen stanses og Finnmark og Troms ikke slås sammen, lyder budskapet.

– I det minste krever vi en utsettelse slik at en eventuell sammenslåing kan utredes på en ordentlig måte der man først kan se på nye oppgaver og så på hva som skal til for å løse dem.

Vassvik tar også for seg betydninga av Øst-Finnmarks grense til Russland, norsk suverenitetshevdelse og at området ikke tømmes for sivilbefolkning.

Kilde: ffk.no

Om lovlighet, lokalt selvstyre og sivil ulydighet

i Kommentaren By

Skrevet av: Advokat Geir Johan Nilsen.

Det hevdes av at det vil være et lovbrudd av Finnmark fylkesting å ikke oppnevne medlemmer til fellesnemda. Jeg er ikke umiddelbart enig i dét.

Dette kommer jeg tilbake til nedenfor. La oss først se på formalitetene, eller lovligheten om man vil, av Stortingets eget vedtak om sammenslåing av Finnmark og Troms.

Den 26. mai 1989 ratifiserte Norge Europarådets charter om lokalt selvstyre. Dette er en konvensjon som har til formål er å styrke det lokale selvstyre. Konvensjonen er tiltrådt av 47 stater.

Konvensjonens artikkel 5 har tittelen: ‘Beskyttelse av lokale myndigheters grenser’.

I bestemmelsen heter det at: ‘Lokale myndigheters grenser skal ikke forandres uten at det berørte lokalsamfunn først er rådspurt, eventuelt ved folkeavstemning hvor loven tillater dette’.

Sammenslåingen med Troms innebærer at Finnmarks grense mot Troms forsvinner. Begge de gamle fylkene opphører å eksistere og vi får et nytt fylke, eller region. Forholdet omfattes derfor direkte av denne konvensjonsbestemmelsen. Staten pliktet derfor å rådspørre lokalsamfunnet før endelig vedtak ble fattet.

Det må her nevnes at det argument som man ofte hører, nemlig at folket har gitt uttrykk for sin vilje gjennom stortingsvalg, er en total avsporing. Stortingsvalgene er ikke direkte rettslig relevante i denne saken i det hele tatt. Det er ‘lokalsamfunnene’ som skal rådspørres.

Mitt syn er at sentralmyndighetene ikke har overholdt sin plikt til å ‘rådspørre’ lokalsamfunnet. Riktignok hadde Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner på forhånd sondert seg imellom om ønskeligheten av en sammenslåing, og Finnmark fylkesting hadde vedtatt at man ikke ønsket dette.

Staten vil kanskje hevde at vedtak i fylkestingene er tilstrekkelig til at forpliktelsene under Europarådets charter er oppfylt. Jeg er uenig i det.

Intensjonen i konvensjonens artikkel 5 krever åpenbart noe mer. Bakteppet for hele konvensjonen er nemlig at denne reelt skal styrke lokaldemokratiet og det lokale selvstyret. Samtidig er det andre enn bare fylkestingene som berøres direkte av saken. Også de lokale kommunene, næringslivet og ikke minst lokalbefolkningen som sådan er direkte berørt.

Konvensjonens intensjon er selvsagt viktig. Vel så viktig er det at heller ikke bestemmelsens ordlyd tilsier at det bare er den aktuelle, direkte berørte lokale myndighet (her fylkestinget) som skal rådspørres.

I bestemmelsen heter det nemlig at når ‘lokale myndigheters’grenser blir forandret, skal ‘lokalsamfunnet’først rådspørres. ‘Lokale myndigheter’ og ‘lokalsamfunnet’ er imidlertid ikke det samme. Dette blir helt tydelig når det i bestemmelsen også heter at lokalsamfunnet kan rådspørres ved folkeavstemningnår loven tillater dette.

Først gjennom en prosess rettet mot lokalsamfunnet kunne man ha dannet seg et tilfredsstillende bilde av den lokale oppfatning. Dette bildet hadde Stortinget åpenbart ikke da det fattet sitt vedtak om sammenslåing av Troms og Finnmark.

Jeg er likevel ganske sikker på at enhver stortingsrepresentant og ethvert parti som setter lokaldemokratiet høyt, ville ha ønsket seg tilstrekkelig og relevant informasjon om synspunktene i lokalsamfunnene. I alle fall hvis man samtidig var klar over at staten faktisk var forpliktet av internasjonale konvensjoner til å innhente slike synspunkter.

I Prop. 84 S (2016-2017) er det imidlertid når det gjelder Finnmark kun helt kortfattet referert til hvilke kontakter det har vært mellom fylkestingene. Videre er Finnmark fylkestings vedtak av 7. desember 2016 gjengitt. Det heter også at det ikke er gjennomført høring av kommuner og næringsliv.

Mitt syn er at Europarådets charter om lokalt selvstyre Artikkel 5 ikke er oppfylt og etterlevet bare ved at departementet har mottatt og lest Finnmark fylkestings vedtak om at man ikke ønsket en sammenslåing med Troms.

Dersom regjeringen eller Stortinget til tross for dette ønsket å slå sammen Troms og Finnmark fylker, måtte man rådspørre lokalsamfunnet (kommunene, næringsliv, organisasjoner, befolkningen som sådan).Dette kunne ha skjedd gjennom en høring, eller også gjennom en folkeavstemning, slik Artikkel 5 i konvensjonen selv gir anvisning på. Selvsagt måtte man ha gjort det samme i Troms.

Sentrale myndigheter kan kanskje innvende at fylkene selv, på eget initiativ, kunne ha gjennomført høringer og folkeavstemninger. Til dette er å si at det er staten som er forpliktet til å ‘rådspørre’ lokalsamfunnet før grensene forandres.

Denne plikten påhviler ikke de lokale myndigheter. At lokale myndigheter ikke selv har tatt slike initiativer tidligere, unnskylder derfor ikke at staten ikke har overholdt sine internasjonale forpliktelser.

Det er derfor min påstand at Stortingets sammenslåingsvedtak er fattet i strid mot de forpliktelser som staten har i henhold til Europarådets charter om lokalt selvstyre.

I fortsettelsen av dette er det fristende å si at vedtaket er fattet i strid med norsk lov, all den tid norsk lov ved uklarheter presumeres å være i overenstemmelse med de konvensjoner vi har forpliktet oss på.

I ettertid har Finnmark avholdt sin egen folkeavstemning. Denne ga et klart resultat som det ikke er nødvendig å redegjøre nærmere for.

Det er imidlertid forstemmende å registrere at finnmarkingenes egen folkeavstemning blir latterliggjort, bagatellisert og viftet vekk som ‘føleri’ av både statsråd og statsminister. Dette til tross for at staten faktisk er rettslig forpliktet til å rådspørre lokalsamfunnet før grensene forandres, aller helst gjennom nettopp en folkeavstemning. Det er på denne bakgrunn lett å forstå at mange oppfatter regjeringens opptreden som både arrogant og nedlatende. Jeg deler denne oppfatningen.

Grensene er imidlertid ennå ikke forandret, og lokalsamfunnet er nå blitt ‘rådspurt’, selv om dette ikke har skjedd i statlig regi. Jeg kan da ikke se annet enn at staten – i henhold til Europarådets charter om lokalt selvstyre – er forpliktet til å ta hensyn til dette faktum. Dette kan skje ved at Stortinget behandler saken én gang til. Først da kan Stortingets vedtak med rimelighet sies å ha kommet i stand i henhold til Norges internasjonale forpliktelser.

Det forhold at det kan reises spørsmål ved lovligheten mht. saksbehandlingen og formalitetene knyttet til Stortingets eget vedtak, innebærer ikke i seg selv at stortingsvedtaket er ugyldig. Det kan imidlertid ikke være tvil om at forholdet gir solid tyngde til Finnmarks kamp for sin fortsatte eksistens.

Manglene ved Stortingets vedtak rettferdiggjør i høy grad at sammenslåingsvedtaket motarbeides. Stortinget og regjeringen har krenket og krenker nemlig lokalbefolkningens demokratiske rettigheter, slik disse er nedfelt i Europarådets charter om lokalt selvstyre.

Det er altså ikke Finnmark som opptrer ‘udemokratisk og rettsstridig’ i denne saken. Det er det sentralmakten som gjør.

Til tross for det ‘rufsete’ forholdet til lov og rett som hefter ved Stortingets eget sammenslåingsvedtak er det Finnmark som anklages for å opptre lovstridig ved ikke å oppnevne medlemmer til fellesnemda.

Jeg er ikke enig i at Finnmark opptrer i strid med loven. Jeg ser det slik at Finnmark på lovlig vis utnytter en mulighet som faktisk finnes i loven til å fortsette kampen for sin eksistens. Ved å unnlate å oppnevne medlemmer til fellesnemda, blokkerer Finnmark selve sammenslåingsprosessen – i alle fall inntil videre.

I bladet Kommunal Rapport kan man lese at professor Jan Fritjof Bernt mener at departementet kan tre i fellesnemdas sted dersom Finnmark ikke oppnevner medlemmer til nemden. Han viser om dette til inndelingsloven § 26, fjerde avsnitt.

Jeg er helt uenig i dette synspunktet. Den bestemmelsen som det vises til omhandler ikke problemstillingen i det hele tatt. Bestemmelsen er etter sin ordlyd kun anvendelig når kommuner eller fylkeskommuner ikke kan bli enige om det ene forholdet som krever enstemmighet mellom kommunene/fylkeskommunene, nemlig reglementet for fellesnemdas oppgaver og fullmakter. I så tilfelle kan én kommune eller fylkeskommune be departementet om å ta avgjørelse ‘i slike spørsmål’. Bestemmelsen har ingenting med at kommunaldepartementet selv skulle kunne opptre som fellesnemd å gjøre.

Finnmarks konkrete beslutning om å oppnevne medlemmer til fellesnemda, eventuelt på hvilket tidspunkt dette skal gjøres, er ikke gjenstand for forhandlinger mellom Troms og Finnmark, og oppnevningen skal heller ikke ‘vedtas’ av Troms fylkesting. Dette spørsmålet angår ikke ‘reglementet for fellesnemdas oppgaver og fullmakter’ i det hele tatt, og er derfor ikke noe som Troms og Finnmark må ha ‘semje’ om.

Professor Bernt har imidlertid rett i at loven ikke sier noe om hvem som skal opprette fellesnemden. Det er imidlertid klart at Finnmark ikke kan eller skal gjøre dette. Finnmarks rolle er i denne sammenheng kun å velge medlemmer til nemden. I loven heter det at nemden ‘blir valt av og blant medlemmene i kommunestyret eller fylkestinget’.

Har så Finnmark ‘plikt’ til å oppnevne medlemmer til fellesnemden?

I juridisk sammenheng pleier man å skille mellom pliktregler og kompetanseregler. Pliktregler inneholder påbud eller forbud, og overtredelser er vanligvis sanksjonert i form av straff, erstatning tap av stilling eller på annen måte.

Kompetanseregler fastsetter grovt sagt hvem som kan binde seg selv eller bestemme over et forhold. Overtredelse av kompetanseregler medfører gjerne ugyldighet, eller at en disposisjon blir angripelig.

Når det i loven heter at nemden blir valgt ‘av og blant’ medlemmene i fylkestinget, er dette åpenbart en kompetanseregel. Hvis det også skal knyttes en plikt til dette, må denne plikten innfortolkes på en eller annen måte.

Staten kan nemlig ikke pålegge kommuner elle fylkeskommuner plikter uten hjemmel i lov, og Stortingets sammenslåingsvedtak er ingen lov. Hvis man skulle mene at Finnmark er forpliktet til å oppnevne medlemmer til fellesnemda nå, finnes dessuten fortsatt ingen sanksjonsmuligheter mot overtredelse av denne ‘plikten’.

Lovgiverne har nok ikke forutsett den situasjonen som er oppstått.

Dersom temaet i det hele tatt hadde vært i noens tanker da loven ble vedtatt, er det helt åpenbart at dette hadde kommet til uttrykk et eller annet sted. Hverken loven selv eller forarbeidene har imidlertid noen henvisninger til spørsmålet. Det er mulig at man har tatt blind lydighet fra kommuner og fylkeskommuner for gitt. Mer nærliggende er det å tro at ingen har antatt noe som helst om dette.

Spekulasjoner om en slik ikke-uttalt forutsetning blir imidlertid ingen lov. Det blir heller ingen lov av at lovgiverne ikke tenkte på problemstillingen da loven ble vedtatt. Loven er slik den faktisk er formulert og vedtatt. At man i ettertid kanskje kunne ønske seg andre formuleringer og bestemmelser er ikke relevant.

En annen sak er at loven ikke oppstiller noen frist for når fellesnemda skal være operativ.

Det at Finnmark fylke ennå ikke har oppnevnt sine medlemmer er derfor uansett ikke noe pliktbrudd. Så lenge det er en realistisk teoretisk mulighet for at Finnmark vil komme til å oppnevne medlemmer til fellesnemda, har departementet heller ikke lovhjemmel til å foreta seg noe som helst. Vilkåret for at departementet skal kunne foreta seg noe er nemlig at et inngrep er ‘nødvendig’.

Mitt syn er derfor at Finnmark lovlig kan bruke sin autonomi (selvbestemmelsesrett) til å avstå fra å oppnevne medlemmer til fellesnemda nå. Det at loven ikke har sanksjoner mot at et fylke i en slik situasjon foretar et selvstendig valg på grunnlag av sin selvstyrerett er ikke Finnmarks problem eller skyld. Ønsker man å tvinge Finnmark til å oppnevne medlemmer til fellesnemden nå, får man skaffe seg lovhjemmel til dette.

Finnmark fylkesting har på sin side all grunn til ikke å oppnevne medlemmer nå. Folkeavstemningen ga et entydig råd, og så lenge det er noe håp om en omgjøring av Stortingets vedtak har fylkestinget et klart folkelig mandat til å fortsette kampen. Finnmark fylkesting kan ikke selv se bort fra den lokale folkeviljen, og samtidig anklage sentralmyndighetene for å gjøre det samme.

I tillegg kommer de forhold som jeg har tatt opp innledningsvis, nemlig at Stortingets eget vedtak er tvilsomt i forhold til Europarådets charter om lokalt selvstyre. Dette åpner for muligheter som fortsatt ikke er undersøkt eller utprøvd.

Fylkesordføreren antydet nylig at Finnmark kunne vurdere å ty til ‘sivil ulydighet’ ved å ikke oppnevne medlemmer til fellesnemda. Jeg støtter at Finnmark ikke oppnevner sine medlemmer nå. For meg fremstår dette som den eneste logiske mulighet etter folkeavstemningen. Jeg er imidlertid ikke enig i at dette nødvendigvis vil være ‘sivil ulydighet’ i form av et lovbrudd.

Hvis Finnmark ikke oppnevner medlemmer til fellesnemda nå har fylkestinget både folket, loven og internasjonale konvensjoner i ryggen. Rettslig sett er det vel egentlig Storting og regjering som opptrer på gyngende grunn.

——-

Geir Johan Nilsen er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.
Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988.
Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.

Grunnlovsforslag om folkeavstemninger

i Politikk By

Skrevet av Geir Adelsten Iversen, Senterpartiets stortingsrepresentant fra Finnmark.

Nei til fusjonen med Troms: Senterpartiet takker folket i Finnmark for tilliten. Et nytt slag står for tur. Hjelp oss med å få vedtatt Senterpartiets grunnlovsforslag om folkeavstemninger som sikkerhetsventil mot utjenlige lovvedtak i Stortinget!

87 % av de avgitte stemmer avviste fusjonen med Troms. Det kaller jeg brakseier ikke bare for Finnmarkingene, men for alle dem som hyller demokratiet og folkets selvbestemmelsesrett. Men vi gir oss ikke med det!

Senterpartiet vil gå lengre på denne veien, rett til folkeavstemninger må grunnlovsfestes!

Helt siden Senterpartiet startet arbeidet med å få til en folkeavstemning høsten 2017 har vi ikke kun «hatt trua» på at politikken vår er det rette svar på tidens utfordringer men vi har også fått gjennomført SP-politikken i praksis, jf. Senterpartiets politiske plattform:

SP Langtidsprogram (2017–2021) s. 16 lyder slik:

«Senterpartiet er motstander av den pågående kommune- og regionreformen og mener de fører til sentralisering og svekket folkestyre. Vi mener at eventuelle kommune- og fylkessammenslåinger skal være frivillige og at oppslutningen om dem skal være avklart i lokale folkeavstemninger».

Dette betyr at Senterpartiet i Finnmark har fått prøvd ut disse politiske prinsipper. Det er folket som bestemmer. Det er folket som er øverste organ i Norge. Politikerne på Stortinget er kun folkets tjenere. De skal lytte til folket og være mikrofonstativ for det folket som de representerer. Dette er Senterpartiets og mitt budskap.

Vi ser videre at resultatet fra Finnmark er en bekreftelse på at Senterpartiets grunnlovsforslag v/Per Olaf Lundteigen og Kjersti Toppe (Dokument 12:43 (2015–2016) er rette veien videre. Her foreslår vi i et nytt grl. § 49 annet ledd, at

«Folket kan gjennom folkeavstemning sette til side nye lovvedtak og vedtak om Norges tilslutning til traktater. En slik folkeavstemning skal avholdes dersom minst 100 000 statsborgere krever det. Folkeavstemningen er gyldig dersom minst 40 prosent av de stemmeberettigede har stemt».

Stortinget vil etter dette være forpliktet til å følge folkemeningen. Dvs. at dersom 100 000 innbyggere ønsker en folkeavstemning om gyldigheten av et lovvedtak, så skal slik avstemning holdes. Dersom folket gjennom denne avstemningen vraker loven og er representativt, settes loven til side som ikke vedtatt. Dvs. at avstemningen er bindende for Stortinget, med mindre det er særskilt bestemt at den kun skal være rådgivende.

Selv om Finnmarks avstemning iht. Kommuneloven § 39 b kun er rådgivende, vil vi i SP kreve at avgjørelsen forplikter Stortinget til å følge den krystallklare folkemeningen i Finnmark.

Som Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum sa det i Aftenposten 16 mai d.å. så vil den vraking av folkeavstemningen som Høyre legger opp til være «en maktarroganse uten sidestykke». Senterpartiet vil sørge for at så ikke skjer ved fremleggelsen av et nytt lovforslag som opphever fusjonsvedtaket.

Finnmark – Erna Solbergs egen koloni?

i Kommentaren By

Kommentaren er signert Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, filmskaper. 

De nekter å høre på finnmarkingene, fordi Erna Solberg og Knut Arild Hareide vet mer om hva som er godt for dem enn befolkningen selv.

Det interessante spørsmålet er; Hvorfor hører ikke statsminister Erna Solberg på folk i Finnmark? Og hvorfor gir Knut Arild Hareide og KrF ”f” i befolkningen, selv om partiet kan gjøre en forskjell og omstyrte beslutningen? Det er betimelig å stille seg spørsmålene, etter at 87 prosent i en folkeavstemming i Finnmark sa nei til en tvangssammenslåing med Troms.

Hva er det Erna Solberg har forstått, som folk i Finnmark ikke vet?

Jeg vet ikke, utover noen tanker om fordelene ved stordrift, kan det vel ikke være så mye.

Det er sikkert noe å hente i det; men at det skal være noe alfa og omega for om hvorvidt fylket lykkes i framtida, klarer jeg ikke å se. Visstnok skal sammenslåtte kommuner landet rundt overta noe av det fylkeskommunene nå gjør, men hva er da vitsen med større fylker?

Skal vi få større fylker som skal gjøre mindre?

Finnmark drives allerede aldeles utmerket som selvstendig fylke, og nettopp nærheten mellom styrende politikere og befolkningen, er det som kjennetegner lokaldemokratiet. Her kjenner folk dem som styrer, de er ikke en fjern nomenklatura i Tromsø eller Oslo.

Og det er nettopp dette som er kjernepunktet i kampen: Finnmarkingene vet hva det vil si å bli styrt utenifra og bli behandlet som annenrangs koloniborgere, fordi noen ”der nede i sivilisasjonen” vet bedre enn dem.

Kjenner man litt til Finnmarks historie, går dette som en rød tråd gjennom forholdet mellom øvrighet og befolkning; fra behandlingen av samene og kvenene til en fiskeripolitikk som ofte har gavnet redere sørfra mer enn dem som bor i de små fiskeværene.

Det er denne kolonialistiske holdningen finnmarkingene ikke vil ha noe mer av; de vil være herrer og damer i eget hus!  At Erna Solberg farer fram som en moderne kolonialist, eller at Knut Arild Hareide ikke oppfatter dette poenget, er mer enn interessant.

Hadde ikke Erna Solberg historie på skolen? Og er Hareide kapret av lokale KrF’ere som tror på Sentraliseringsguden?

”Hva er forskjellen om man blir styrt fra Oslo eller Tromsø, det blir i grunn det samme”, tenkes det i Finnmark.

Statsministeren har vært noen turer til fylket i det siste; var det kun for å besøke det lille mindretallet som er for å bli ett med Troms? Snakket hun i det hele tatt med folk? Eller har hun blitt politisk døvhørt?

Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor dette har blitt en prestisjesak for henne; å overkjøre en hel befolkning?!

Hva er det Erna Solberg egentlig tilbyr? Jo, en tanke om at mer sentralisering av makten vil føre til mer desentralisering. Og større maktkonsentrasjon på færre hender, vil skape mer lokaldemokrati. Forstå det den som kan.

Uansett forsikringer om fordeling av innflytelse, er det en naturlov at en by som Tromsø, som har like mange innbyggere som Finnmark til sammen, kommer til å bli maktens sete.

På samme måte som Oslo har sin tyngde ikke bare gjennom sentralmakten, men også befolknings- og næringsstørrelse.

Finnmarkingenes forhold til Tromsø ligner på mange måter den de har til Oslo; de besøker byen for å gå på konsert eller filmfestival, studerer kanskje der og flytter dit permanent eller på kortere basis.

Men Tromsø er ikke Finnmark, på samme måte som Oslo heller ikke er det.

Tromsø har ellers ingen ting med Finnmark å gjøre. Tvangssammenslåingen ville vært som om noen kom til folk i Oslo og sa at nå skal dere skal få felles politisk styring med København, og dere skal ikke være bekymret for å bli styrt sørfra. Selv om det bor nesten dobbelt så mange der, og de vil ha flertall i alle politiske organ.

Så er det det da; at Oslo og resten av Norge har vært styrt fra København, noe nordmennene ikke var spesielt glade for. Norge har vært en koloni og nå prøver statsminister Erna Solberg og rævdilteren Knut Arild Hareide å få Finnmark til å bli det.

Ja, du er det Hareide, en rævdilter! For å si det på godt nordnorsk! Du har rett og slett ikke «gøts» nok til å stå opp mot mamma Erna, og dermed sørge for at noe nesten ingen vil, likevel skjer.

Skam dere begge to, for en slik uverdighet det ikke er å høre på hva folk sier til dere! For å føre en nykolonialistisk politikk som ikke hører hjemme i vår tid.

Håpet er nå at fylkestinget i Finnmark sier at nok er nok. At politikerne nekter å være med videre i prosessen og om nødvendig går fra sine verv.

Vil da en statsminister som fremstiller seg som en leder for hele landet, forstå?
Eller setter hun Finnmark under administrasjon og oppretter sin egen koloni?

———–

Foto: Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er filmskaper, men har også over mange år jobbet som journalist i Finnmark. Krutzkoff Jacobsen var regiassistent på Oslo Nye Teater i flere år.  Han har grunnfag i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo. Han har også vært aktiv som lokalpolitiker i Oslo og sittet i sentralstyret til Norsk Målungdom. Han har fungert som fast kronikør for avisen Blikk og de prostituertes tidsskrift, Albertine. Krutzkoff Jacobsen har dessuten bakgrunn som programsekretær i NRK radio og fjernsyn, der han jobbet i syv år. Her jobbet han blant annet for programposten «Sånn er livet» i P2, hvor han skapte en rekke radiomontasjer.

Om fylkessammenslåing i Stortinget

i Politikk By
Tarjei Jensen Bech, fylkesvaraordfører i Finnmark har i dag holdt følgende innlegg for kommunal- og forvaltningskomiteen i Stortinget.

Takk for at vi får anledning til å komme hit til kommunal- og forvaltningskomiteen for å fortelle om fylkessammenslåinga i nord sett fra Finnmark sitt ståsted.

Jeg vil starte litt histore. Det starter med at Finnmark fylkesting ved flere anledninger vedtok at Finnmark i en regionreform ønsket å stå som eget fylke også i fremtidens norgeskart.

Når Stortinget likevel vedtok at Finnmark skulle slås sammen med Troms forholdt vi oss til det. Finnmark fylkesting nedsatte i oktober et tverrpolitisk forhandlingsutvalg som skulle forhandle med Troms fylkeskommune om rammene for en sammenslåing. Til tross for at forhandlingene ble brutt så vedtok Finnmark fylkesting i desember 2017 at Finnmarks forhandlingsdelegasjon skulle gjøre et nytt forsøk.

Dere kjenner historien videre, med nye brudd i forhandlingene, mekling på Gardermoen og Finnmark fylkesting som senere avviste avtalen som ble meklet frem.

Grunnen til at jeg trekker dette frem er at vi i Finnmark hele veien har vært motstandere av sammenslåingen, men når den først ble vedtatt så ønsket vi av hele vårt hjerte å få en så god løsning som mulig for det nye fylket.

Den eneste mulige løsningen vi kom fram til gjennom forhandlinger ble en løsning med uttransportert alt av politisk og administrativ beslutningsmakt ut av Finnmark. Dette ble uspiselig for Finnmark fylkesting og dette ble uspiselig for Finnmarks befolkning. Historien kunne kanskje ha endt her, men Finnmarkingene er for stolte til å la seg bli marginalisert.

Jeg vil ikke påstå at Finnmarkingene er uregjerlig, men Finnmarks befolkning ønsker selv å ha beslutningsmyndighet over hvordan samfunnsutviklingen skal drives i Finnmark. Finnmarkingene er stolte over sitt fylke, Finnmarkingene er stolt over egen historie og Finnmarkingene har alt for mye stolthet til å ta til takke med statusen som et omland til Tromsø.

Vi mener at intensjonene med balanserte løsninger for begge fylkene ikke ble fulgt opp.

Det som gjør meg personlig trist i denne sammenheng er faren for at denne sammenslåingen skal føre til at samarbeidet og vennskapet mellom oss i Finnmark og våre venner i Troms skal bli skadelidende. Hele sammenslåingsprosessen har ført til at ytringer jeg på ingen måte er komfortabel med har blitt fremmet – fra begge sider.

Når det er sagt skal jeg komme over på hovedgrunnen til at jeg er her, kommunal- og forvaltningskomiteen skal få en liten presentasjon av de viktigste resultatene fra folkeavstemningen i Finnmark.

I løpet av to korte måneder har administrasjonen i Finnmark fylkeskommune organisert en folkeavstemning, hvor vi selv måtte stå for absolutt alt av organisering. Avstemningen har ikke vært populær i alle kretser. Både statsminister og kommunalminister har valgt å offentlig kritisere det faktum at Finnmark fylkesting velger å benytte muligheten som kommuneloven og inndelingsloven har gitt oss for å få klarlagt våre oppdragsgiveres – folkets – mening gjennom en folkeavstemning.

På tross av denne motstanden så stilte 58% av de stemmeberettigede i Finnmark opp for å avsi sin mening om fylkessammenslåing mellom Troms og Finnmark. Dette er et høyere oppmøte enn ved noe fylkestingsvalg i Finnmark etter 1983.

Av de som valgte å avlegge stemme har overveldende 87% stemt nei. Flertallet er så stort at dersom samtlige av de som ikke stemte hadde stemt ja, ville det fremdeles blitt et nei i Finnmark.

Nei-flertallet er på linje med resultatene fra en meningsmåling NRK gjord i vinter.

I de 19 Finnmarks-kommunene er det i 14 kommuner over 90% nei-flertall. Selv den mest positive kommunen har 2/3 flertall av nei-stemmer.

Dette fremstår som meg som en imponerende meningsytring fra et samlet fylke og jeg håper at Stortinget velger å gjøre det eneste riktige i denne saken, behandler sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommuner på nytt og opphever tvangssammenslåingen.

Jeg hører at det blir sagt at Finnmark fylkeskommune slik den ser ut i dag ikke er i stand til å ivareta de nye oppgavene som de nye fylkene skal få.

For det første så ser vi veldig lite konkret til nye oppgaver men vi hører veldig mye motstand fra de statlige etater og foretak som foreslås overført til de nye fylkene.

For det andre så ser jeg at det lille fylket i nord ikke bare har en administrasjon som er solid og omstillingsdyktig nok til å snu seg og arrangere en folkeavstemning på kort varsel med det apparatet som må iverksettes men jeg ser også en befolkning som er rakrygget nok til å stå imot Stortingsvedtak og regjeringens press og faktisk tør å si sin mening om sammenslåingen.

Fylkeskommunenes robusthet blir av regjeringen definert ut i fra innbyggertallet i fylket. Jeg kjenner fylkeskommunene og det har ikke nødvendigvis en sammenheng, med mindre tanken fra regjeringen er at vi fremover skal løse de fylkeskommunale oppgavene på dugnad.

Fylkeskommunens robusthet defineres i mitt hode ut i fra kvaliteten og kompetansen i de ansattes jobb. Og der jobber vi i Finnmark godt. Og Stortinget kan sende nye oppgaver til oss, vi skal håndtere de godt. Og vi skal være et prakteksempel på hvordan samfunnsutvikling skal gjøres, selv med små ressurser.

Vi har også nå høstet en fantastisk erfaring på hvordan digitale avstemninger kan brukes i valg- og avstemningsøyemed. Vi ser fram til å dele den erfaringen med flere.

La meg bare avslutte kort og enkelt, jeg er en samfunnsutvikler, jeg er sta, jeg er modig, jeg er en Finnmarking og jeg er innmari stolt av det. Takk for oppmerksomheten.

Finnmark fylkesting bør ikke oppnevne medlemmer til fellesnemda nå!

i Kommentaren By

Skrevet av: Advokat Geir Johan Nilsen

Nå er det i første omgang opp til fylkestingspolitikerne i Finnmark å avgjøre om fylket skal slås sammen med Troms. Dersom fylkestinget oppnevner medlemmer til den såkalte ‘fellesnemda’ vil prosessen med sammenslåing gå sin gang. Hvis ikke kan hva som helst skje. Jeg tror oppriktig at en fortsatt kamp mot sammenslåing vil kunne lykkes.

Situasjonen er nå at Stortinget har fattet vedtak om å slå sammen fylkeskommunene Troms og Finnmark. De lovbeslutninger som sammenslåingen forutsetter er imidlertid ikke vedtatt. Finnmark er derfor fortsatt et eget fylke og det samme er Troms.

Ved forskrift av 5. april 2018 har regjeringen fastsatt reglene for sammenslåing av fylkene, herunder også bestemmelsene om fellesnemdas sammensetning og oppgaver. I denne forskriften er det bestemt at Finnmark skal ha 17 representanter og Troms skal ha 19.

Det er inndelingsloven av 15. juni 2001 som regulerer prosessen i forbindelse med sammenslåing av fylker. Et Stortingsvedtak alene er ikke nok, og heller ikke er det tilstrekkelig å fastsette nærmere forskrifter for sammenslåingen. Inndelingsloven forutsetter nemlig at fylkestingene selv tar aktivt del i prosessen.

Slik sett er loven derfor lite egnet til å gjennomføre en tvangssammenslåing, dersom et av fylkene bestemt motsetter seg dette.

Når man ser bort fra den innledende prosessen med uforpliktende drøftelser osv., består den første del av den legale prosessen sett fra fylkestingenes side i å oppnevne medlemmer til fellesnemda. Denne nemden er et helt sentralt organ i en sammenslåingsprosess, og etter loven skal det opprettes en fellesnemd. Sammenslåingsprosessen kan etter loven ikke gjennomføres uten denne. Bestemmelsene om fellesnemd finnes i lovens § 26.

Nøkkelen nå er at representanter til fellesnemden skal velges ‘av og blant medlemmene i fylkestinget’, jfr. lovens § 26, første ledd, fjerde punktum. Dette innebærer at hverken Storting, regjering eller departement kan oppnevne medlemmer til fellesnemda.

I inndelingsloven § 17 er det riktignok gitt bestemmelser som innebærer at regjeringen kan gjøre unntak fra lover og forskrifter for å sikre gjennomføring av vedtak om sammenslåing.

Det er nok denne bestemmelsen statsråd Mæland har tenkt på når hun har truet med at departementet vil oppnevne representanter til fellesnemda hvis Finnmark ikke selv gjør dette.

Her tar hun imidlertid feil. Etter gjeldende lov har regjeringen ikke myndighet til selv å oppnevne medlemmer til fellesnemda. Heller ikke kan regjeringen pålegge noen å sitte der.

Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at regjeringens fullmakter til å gjøre unntak fra lover og forskrifter med hensikter innsnevret i forhold til hva som gjaldt etter den tidligere lov. Etter någjeldende lov kan regjeringen ikke fravike lov eller forskrift ut over det som følger av inndelingslovens § 17.

Det er vanskelig å se av denne bestemmelsen at regjeringen skulle kunne gjøre unntak fra reglene om hvem som oppnevner medlemmer til fellesnemda og hvem som er valgbare til denne. Ingen av unntaksbestemmelsene passer for en slik fremgangsmåte, og at dette skal kunne gjøres er heller ikke nevnt i lovforarbeidene.

Fellesnemda er ellers et helt sentralt organ i sammenslåingsprosessen; nettopp fordi den skal sikre lokal forankring og innflytelse over prosessen.

Dersom regjeringen skulle ha fullmakt til å se bort fra lovens bestemmelser om oppnevnelse og valgbarhet, måtte man derfor forvente at dette på en eller annen måte kom til uttrykk i loven selv eller forarbeidene.

Her skal man heller ikke glemme at et av de sentrale prinsipper ved loven er at man skal ‘byggje på prinsippet om lokal medverknad’, jfr. lovens § 1. Dette er samtidig en viktig tolkningsfaktor når det gjelder regjeringens fullmakter til å gjøre unntak.

Det ville åpenbart stride mot dette hovedprinsippet dersom regjeringen selv (dvs. departementet) skulle kunne oppnevne en fellesnemd. Også i forarbeidene er det understreket at prinsippene i lovens § 1 kan tjene som en rettesnor for tolkningen av loven for øvrig.

Om fellesnemda heter det ellers i forarbeidene at ‘Det er viktig at nemnda er tett knytt til dei ansvarlege organ i kvar enkelt kommune, og medlemmene skal derfor veljast av og blant medlemmene i kommunestyra eller fylkestinga’. Heller ikke dette åpner for at departementet selv skulle kunne oppnevne noen fellesnemd.

Oppsummerende er derfor å si at dersom departementet skulle gi seg til å oppnevne en fellesnemd ville dette virkelig være å ‘legge loven på strekk’, og etter mitt skjønn klart lovstridig.

Det er absolutt intet i loven eller forarbeidene som tilsier at regjeringen har slik myndighet. Hertil kommer selvsagt at fylkestingsmedlemmene ikke er forpliktet til å påta seg et slikt verv, dersom departementet allikevel skulle forsøke å oppnevne nemden. De plikter som fylkestingsmedlemmene har som medlemmer av fylkestinget er i fastsatt i kommuneloven, og gjelder plikter og rettigheter som medlemmer av ‘folkevalgt organ’.

Pliktene består grovt sagt i plikt til å møte og til å avgi stemme. Her behøver man likevel ikke si annet enn at en fellesnemd oppnevnt av regjering eller departement ikke er et ‘folkevalgt organ’, og at ingen er pliktig til å la seg oppnevne til en slik regjeringsoppnevnt nemd.

Saken er rett og slett den at loven ikke forutser at et fylke så bestemt motsetter seg en sammenslåing at man ikke oppnevner en fellesnemd. Hvordan en slik situasjon skal løses gir loven ingen anvisning på.

Noen hevder at det vil være å undergrave demokratiet å motsette seg Stortingets vedtak. Jeg ser motsatt på dette. Det at folket engasjerer seg i politiske spørsmål og bruker lovlige midler for å fremme sin sak innebærer ikke å undergrave demokratiet. Det er faktisk demokrati i praksis!

I et demokrati er det ingen statlige eller offentlige organer som har uinnskrenket makt. Heller ikke Stortinget har uinnskrenket makt, og historien er full av tilfeller hvor Stortingsvedtak av en eller annen grunn ikke blir gjennomført, ikke blir gjennomført etter intensjonen eller blir omgjort.

Stortingets viktigste oppgaver er å fastsette lover og å bevilge penger. I tillegg kan Stortinget fatte andre vedtak, men Stortinget kan selvsagt ikke fatte bindende vedtak om forhold som etter lovene rettelig skal fattes av andre organer. Det samme gjelder for regjeringen; heller ikke denne kan fatte vedtak som etter lovene rettelig skal fattes av andre organer. Som nevnt over kan regjeringen derfor heller ikke oppnevne noen fellesnemd.

I akkurat denne saken er det dessuten verdt å fremheve at hensynet til lokal innflytelse over beslutninger som er av lokal betydning også er et tungtveiende rettslig hensyn. I Grunnloven § 49 heter det at ‘Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer. Nærmere bestemmelser om det lokale folkevalgte nivå fastsettes ved lov’.

Selv om denne bestemmelsen selvsagt ikke griper direkte inn i Stortingets rett til å fastsette fylkesinndelingen, synliggjør den viktigheten av prinsippene om lokal innflytelse på lokale forhold.

I samsvar med gjeldende lov gjennomførte Finnmark på lovlig måte sin folkeavstemning i mai. Resultatet ble et entydig ‘Nei’ til sammenslåingen. At kommunalministeren bagatelliserer og avfeier en slik folkeavstemning, er lite tillitvekkende. Lokale folkeavstemninger er lovhjemlet i kommuneloven § 39 b, og en statsråd bør nok ikke gi offentlig uttrykk for at man blåser i hva utfallet av avstemningen blir.

En slik folkeavstemning er imidlertid selvsagt bare rådgivende. Det er fortsatt fylkestinget som har ansvar for hva som skal skje videre. På den annen side må det være klart at jo tydeligere resultatet av en avstemning er, jo større grunn er det til å legge vekt på den.

Det som i alle fall er sikkert er at fylkestinget ikke har noe i nærheten av et folkelig mandat til å igangsette prosessen med å slå sammen fylkene.

I forarbeidene til bestemmelsen om lokale folkeavstemninger har departementet for øvrig uttalt at det ‘i viktige og prinsipielle saker kan vere eit nyttig innspel for kommunestyret eller fylkestinget å få ei tilbakemelding frå innbyggjarane før det blir teke ei avgjerd’.

Nå har fylkestinget bedt om, og fått, en klar tilbakemelding fra innbyggerne. Fra mitt ståsted kan jeg ikke se annet enn at fylkestinget på dette grunnlag må fortsette kampen for å beholde Finnmark som eget fylke.

Det finnes ikke tvangsmidler mot å unnlate å oppnevne medlemmer til fellesnemda, og derfor bør fylkestinget heller ikke oppnevne slike medlemmer. Man befinner seg på en måte i et ‘lovtomt rom’.

Finnmark må imidlertid kunne bruke alle de midler som står til rådighet så lenge man ikke begår direkte lovbrudd. Det er selvsagt intet galt i å kjempe for at Stortinget omgjør sitt vedtak. Fylkestinget har folket i Finnmark i med seg. I tillegg kan man støtte seg til de prinsipper om lokal innflytelse over lokale saker som er nedfelt i Grunnloven, i kommuneloven og også i inndelingsloven. Så lenge situasjonen er ‘låst’ kan man arbeide politisk for å finne frem til en løsning.

Hva regjeringen velger å gjøre i en slik fastlåst situasjon gjenstår å se. To alternativer er nærliggende: Enten går regjeringen til Stortinget med anmodning om å omgjøre sitt sammenslåingsvedtak, eller den går til Stortinget med en proposisjon for å endre loven slik at fylker og kommuner kan bli tvangssammenslått helt uten lokal medvirkning.

Det er ikke umiddelbart sikkert at en slik lovendring vil oppnå flertall i Stortinget.

Til sist nevnes at det helt sikkert også finnes andre løsninger. Som et eksempel kan nevnes at Oslo har status som et fylke, men er egentlig ikke med i en fylkeskommune. Heller ikke er Oslo i alle sammenhenger en kommune. I NOU 1990:13 heter det at ‘Oslo forutsettes fortsatt å være eget fylke. Spørsmålet om Oslo skal anses som kommune eller fylkeskommune, eller begge deler, etter særlovgivningen må avgjøres på grunnlag av en tolking av den enkelte lov eller lovbestemmelse’.

Dette eksemplet viser at det nok kan finnes gode, alternative løsninger også for Finnmark.

—————

Geir Johan Nilsen er advokat og partner i advokatfirmaet Aabø-Evensen & Co AS i Oslo.
Han har drevet advokatvirksomhet i Oslo siden 1988.
Nilsen er født og oppvokst i Vestre Jakobselv, Finnmark.

Gå til Topp