Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Skribent

Torill Olsen

Torill Olsen har publisert 123 artikler.

«Robuste enheter» – som spydspiss for statsmakt?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Helge Nicolaisen, alias ÞEKKJA

Region- og kommunereformen er et direkte resultat av oppsvulmet statsmakt og er en absolutt trussel for folkets rett til frie valg og egen representasjon. Kursen peker rett mot et styresett som vil ødelegge den historiske norske samfunnsmodellen.

Behovet for regulere samfunnet har en tusenårig historie. Ulike styresett og ideologier har kommet og gått. Det norske styresettet betegnes i dag som representativt demokrati – også kalt indirekte demokrati, et demokrati der folket velger representanter til å styre for seg.

I allmenne valg hvert 4. år velger folket sine talsmenn alt etter hvilke saker samfunnet er opptatt med. Sentralt i folkestyret er kunnskapen om at representantene er budbringere for samfunnets mening. Man forstår dette styresettet som et folkestyre hvor utgangspunktet er ideen om likemenn som avgjør de ulike dimensjonene av makt.

Det finnes i all hovedsak 3 typer makt: Politisk makt, økonomisk makt og selvfølgelig også ideologisk makt. Makt kan utøves direkte i tvangs- og beslutningssituasjoner og også indirekte gjennom symboler, institusjoner og sosiale strukturer. Makt er dermed evnen til å nå et mål, og dermed skape en virkning.

Av det 3 maktfaktorene utledes 4 dimensjoner: Direkte makt som utøves på beslutningsarenaen. Indirekte makt som berører adgangen til beslutningsarenaen. Bevissthetskontrollerende makt eller usynlig kontroll. Og til slutt institusjonell makt eller med andre ord – Rammeverket.

Oppstår det avstand – mister man som ofte grepet, så vel som om færre hender får større delegasjon. Det blir litt av det samme.

Stortinget er folkestyrets øverste maktorgan og er dermed både lovgivende og delegasjonsmyndighet. Både fylker og kommuner er derfor avhengig av utledet kompetanse for utøvelse av egen makt og myndighet.

Statsmakten har gjennom etterkrigstiden eskalert. Antall departementer – i dag (16) og direktorater (68) utøver nærmest detaljert kontroll av befolkningen. I tillegg utøves det makt fra EU og det norske lovverket inntar ulike bestemmelser gjennom sine forpliktelser gjennom EØS avtalen. Direktiver implementeres og blir til norsk rett.

Folkestyret er etter mitt syn satt til fare og ulike tilsyn og kontrollregimer demonterer sakte men sikkert folkets rett til egne valg. Jeg har før fremsatt likheter mot autokrati – men, av respekt for den norske modellen skal jeg denne gangen avstå.

Region- og kommunereformen er et direkte resultat av oppsvulmet statsmakt og er en absolutt trussel for folkets rett til frie valg og egen representasjon. Kursen peker rett mot et styresett som vil ødelegge den historiske norske samfunnsmodellen.

Grunnlaget og tanken for såkalte «robuste enheter» er initiert for å beholde eller om mulig styrke statsmakten og gjøre plass for nye bestemmelser (både nasjonale og internasjonale).

Jeg sier ikke at folket blir forledet, men hevder min rett til å påstå at store delet av sannheten holdes tilbake. Kommune- og regionreformen er ikke framsatt fordi kommunene eller fylkene er for små.

Reformen utvikles gjennom et kontroll og sentraliseringsbehov med tung statsmakt som idelogi. Det blir en slags dyd av nødvendighet i et omvendt folkestyres perspektiv.

Statsråd Mæland bekrefter egentlig min tenkning, gjennom sitt brev til meg av 21.6.2019 – hvor hun skriver.

Sitat: “Det er fylkeskommunene selv som har ansvaret for å gjennomføre sammenslåingene, og vurdere hvordan de skal få en god utvikling i hele det nye fylket. Jeg registrerer at fellesnemnda for Troms og Finnmark nå jobber godt med å enes om gode løsninger for innbyggere, ansatte og næringsliv. Veien videre for det nye fylket er det fylkeskommunene selv som avgjør.”

Det blir feil av meg og påstå at forkjemperne av denne reformen ikke forstår omfanget av egen handling, men jeg undrer meg stadig om de ser helheten.

Åpenbart legges det opp til flere heltidspolitikere, tyngre administrasjoner og rigide kontrollregimer. Antakelsen om delegert statsmakt og et bredere folkestyre havner dermed rett og slett på stengrunn.

Regionreformen fører ikke til et bredere folkestyre. Endringen er en tenkning hvor statsmakten tar ytterligere grep og “robuste enheter” blir spydspisser for denne maktdimensjonen.

Men, for all del. Hvis det er dette det norske folket vil – vel, da er det vel bare å ønske lykke til.

Saftig politisk debatt under Varangerfestivalen!

i Politikk By

ForFinnmark legger opp til en spennende og viktig politisk debatt under årets Varangerfestival i Vadsø. ForFinnmark har invitert alle førstekandidater til fylkestingsvalget i 2019 i Troms og Finnmark med hovedtema: Finnmark og Troms som selvstendige fylker. Vi håper at folket møter opp og stiller spørsmål til politikerne!

Ansvarlig for arrangementet er ForFinnmark i samarbeid med ForTroms.

Her kan du les invitasjonen som har gått til samtlige 1. kandidater som står på valglistene til fylkestingsvalget Troms og Finnmark:

«Vi inviterer til debattmøte om Finnmark og Troms som selvstendige fylker på den politiske debattarenaen under Varangerfestivalen i Vadsø lørdag 10. august kl. 13.00. I teltet på torget møtes de politiske partiene til en saftig debatt om den viktigste saken for Finnmarkingene og Tromsværingene noensinne!

Hovedfokus for debatten er å få deres soleklare mening om saken og hvordan dere vil jobbe for å arbeide for å opprette Finnmark og Troms som egne fylker etter valget. Hensikten er å gjøre det krystallklart for folk hvem de skal stemme på når de går til valgurnene den 9. september. Folk vil vite hva de kan forvente fra ditt parti hvis du får deres stemme og fullmakt!

De viktigste temaene vi vil utfordre dere som 1. kandidater på valglistene til fylkestingsvalget Troms og Finnmark på er:

  • Hvor tydelig garanti kan du gi velgerne for at du og ditt parti skal gjøre jobben for at Finnmark og Trosm skal bestå som egne fylker og stortingsvalgkretser?
  • Hvordan vil dere jobbe for en reversering av sammenslåingen frem mot stortingsvalget 2021?
  • Hvordan vil dere ivareta Finnmark og Troms sine interesser i tiden frem mot stortingsvalget 2021?
  • Hvilke garantier kan dere gi til velgerne at dere aktivt vil bidra til at fylkestinget søker om oppdeling?
  • Hvorfor mener du velgerne skal gi ditt parti sin demokratiske fullmakt til å styre dagens Finnmark og Troms fra 2020?

Arrangementet blir promotert i media/sosiale medier av ForFinnmark og ForTroms, samt at det går ut pressemeldinger til media lokalt og nasjonalt.

Vi forbereder flere konkrete spørsmål til partiene, og det blir anledning til å stille spørsmål fra salen. Medlemmer fra ForTroms vil også delta med spørsmål.

Debattleder er Bill Iversen.
Debatten blir streamet og går i opptak for senere bruk.
«

Debatten om Finnmark i Stortinget – et tilbakeblikk

i Politikk By

«Det mest fascinerende er selvfølgelig å bli beskyldt for å sentralisere når det vi gjør, er det stikk motsatte – vi desentraliserer, vi flytter ut makt, vi flytter ut oppgaver, og det er nettopp fordi oppgaver skal løses tettest mulig på innbyggerne.»

Det sa Monica Mæland fra Høyre i Stortinget den 10. april 2018 da representanten Geir Adelsten Iversen fra Senterpartiet hadde en interpellasjon til kommunal- og moderniseringsministeren. Han fikk støtte fra Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet.

Her er interpellasjonen fra Geir Adelsten Iversen, Sp:

«Vardehus len ble opprettet i 1576 og Vardehus amt i 1660. Finnmark fylke fikk navnet sitt i 1919. Finnmark er på 48631 km2, som er på størrelse med Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder.

Avstanden fra Pasvik til Sørvær er 730 km langs vei. Det tar over 11 timer raskeste vei gjennom Norge. Vår historie og bakgrunn har vært fortiet og nedvurdert. Skal også vår vilje og våre framtidsønsker trykkes ned

Fylkestinget i Finnmark vedtok 2. juli 2015 at Finnmark skulle være eget fylke, fordi dette gir større politisk makt til å utvikle fylket i tråd med befolkningens ønsker.

Fylkestinget skal 14. og 15. mars behandle sammenslåingssavtalen med Troms samt avgjøre om det skal holdes folkeavstemning. Vil statsråden trosse det folkelige opprøret mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms»?

Geir Adelsten Iversen (Sp) [10:17:25]: 

Det er enorme forskjeller innad i de ulike fylkene. I Finnmark har vi i hvert fall tre regioner, Øst-Finnmark, indre Finnmark og Vest-Finnmark. Det jeg skulle ønske vi kunne klare å skape innad i fylket, er samhold. Da er ikke sammenslåing rett medisin.

Den største byen i Finnmark er Alta, med ca. 20 000 innbyggere. I Troms er Tromsø den største byen, med rundt 75 000 innbyggere. Et felles arbeidsområde vil ikke være mulig, vi burde heller samle Finnmark med et bedre flytilbud.

Hvordan mener statsråden at det vil bli bedre for oss i Finnmark om vi slår oss sammen?

Jeg skal ta opp noen momenter som taler for det motsatte.

Nærhet mellom fylkeskommune og Fylkesmannens administrasjon gir større faglig slagkraft enn en oppsplitting. Dette vil gjelde for både Troms og Finnmark. Finnmarks sårbarhet når det gjelder overføring av fiskerirettigheter ut av fylket, vil forsterkes ytterligere.

Overføringer av slike rettigheter, kvoter, fra Finnmark til Troms og Nordland er allerede i dag et voksende problem. Uten et politisk organ i Finnmark, faktisk også mot interesser i Troms, vil det være langt vanskeligere å hevde Finnmarks fiskeribefolknings interesser.

Avstandsfaktoren vil vanskeliggjøre demokratiske prosesser. For politiske partier vil det bli mer problematisk å bygge på lokal kunnskap og gjøre denne relevant når avstanden blir så stor.

At politikerne i tillegg må lære seg å forholde seg både til Vadsø, til Fylkesmannen, f.eks. i spørsmål om reindrift, og til Tromsø i spørsmål om videregående opplæring, gjør det langt mer krevende å delta politisk. Det vil bli tydeligere tendenser til elitedannelse i politikken.

Avstanden til den jevne velger, innbygger, vil øke, noe som kan undergrave regionnivåets oppslutning og legitimitet på sikt.

Russland-kompetansen regionalt er i høy grad utviklet i Finnmark, sannsynligvis som en følge av den geografiske plasseringen Finnmark har, med grense mot Murmansk. Dagliglivet og meningsdannelsen i Finnmark, særlig i Øst-Finnmark, preges av nærhet til Russland på en totalt annen måte enn f.eks. i Sør-Troms.

Finnmark er allerede Norges største fylke i utstrekning. Det er svært krevende å holde arealmessig oversikt og vedlikeholde slik kunnskap. Det dreier seg om sjøområder av vital betydning for norsk fiskerinæring og landområder av avgjørende betydning for videreutvikling av samiske næringsveier og tradisjoner.

Også Troms er arealmessig et stort fylke, og en sammenslåing vil ikke styrke muligheten til å holde en faglig basert oversikt.

Folkevalgte organer i Finnmark ønsker ikke sammenslåing, verken kommuner eller fylkeskommuner har stilt seg bak forslaget om sammenslåing – dette på tross av et betydelig press fra staten, nabosamtaler og en omfattende diskusjon med bred deltakelse.

Å underkjenne en befolkning og dennes representanters stillingtaken i et demokrati i et spørsmål som ikke vedrører vitale nasjonale interesser, er etter vårt syn svært uheldig og inviterer ikke til meningsfull framtidig politisk deltakelse.

Stortingsvalgkretsen Finnmark vil riktignok inntil videre opprettholdes, noe som fører til at Finnmarks befolkning fortsatt kan artikulere sine interesser, men da som en helt uformell Finnmarks-benk, mens den samme befolkningen nektes adgang til å artikulere sine regionale interesser gjennom en folkevalgt prosess.

Politisk vil Finnmarks velgere ikke kunne vite om det er representanter fra deres parti som har sjanse til å sitte i et nytt sammensatt fylkesting, verken gjennom garantier i nominasjonsprosesser eller i kumuleringer/strykninger.

Det er ikke slik at det i Finnmark er noen negativ utvikling, og vi trenger ikke hjelp fra naboen for å fungere. Befolkningsutviklingen i fylket har sammenhengende vært positiv siden 2009. Dette skyldes en positiv utvikling innenfor fiskeri og oppdrett og dels innenfor reiseliv.

Gjennom måten Finnmark fylkeskommune er organisert på, med Vadsø som politisk og administrativ fylkeshovedstad, er det skapt en geografisk balanse i fylket. Fra å være et politisk sentrum for Norges største fylke vil Vadsø og Øst-Finnmark rykke ned i betydning, noe som sannsynligvis også vil få negative befordringsmessige konsekvenser.

FeFo er resultatet av Samerettsutvalgets innstilling og en lang og smertefull politisk prosess i Finnmark. Nå er vi i den første fasen av å forvalte land og vann i Finnmark, og det vil være ille om denne konstruksjonen mister sin legitimitet og sitt innhold.

Stortingets flertall, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, avviste å omgjøre vedtaket om sammenslåing av Troms og Finnmark den 7. desember 2017. Finnmark ble eget hovedlen – Vardøhus len – i 1576 og amt – Vardøhus amt – i 1660. Finnmark fylke fikk navnet sitt i 1919.

Det ble lest opp i stad fra interpellasjonsteksten, så det hopper jeg over nå, men jeg kan jo nevne at det å reise fra Hasvik til Kirkenes er en hel prosess, noe som noen hver bør prøve.

Den 14. mai skal det avholdes folkeavstemning i Finnmark om hvorvidt Finnmark skal slå seg sammen med Troms. Jeg møtte statsråden tidligere i vinter, i spørretimen, og da spurte jeg om statsråden forsto bakgrunnen for det enorme engasjementet for funksjonene og det opprøret som er i Finnmark. Statsråden svarte ikke på mitt spørsmål – dette til tross for at hun ble påminnet det av representanten Marit Arnstad like etter.

Jeg er ny på Stortinget, og for meg er det en ære å representere Finnmark på Stortinget. Erik Bye sa det så fint – at politikere må lære at de er ikke våre herrer, men våre tjenere, de er folkets tjenere.

Vi bor i Norge, vi må lytte til folk – og vi må ikke gjøre så vi mister troverdighet. Slik det er i Finnmark nå, er det allerede stor avstand til makten, og folk føler avmakt overfor dem som bestemmer. Dette forsterkes med dette sammenslåingsvedtaket.

Det er store avstander i Finnmark, det går ikke trikk eller tog hvert 7. minutt. Da regjeringen startet dette prosjektet, var det for å skape en felles bo- og arbeidsregion. Tror virkelig statsråden at noen som bor i Karasjok, vil jobbe i Tromsø? Vil statsråden trosse det folkelige opprøret som er på gang mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms?

Helt til slutt: Vil statsråden følge rådet fra Erik Bye og høre på befolkningen? Og: Vil statsråden følge folkeviljen og ta på alvor resultatet av folkeavstemningen i Finnmark den 14. mai?

Statsråd Monica Mæland [10:26:13]: 

Jeg er godt kjent med motstanden i Finnmark mot sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommuner. Flertallet i Finnmark fylkesting vedtok i desember 2016 at Finnmark fylkeskommune skulle bestå som egen fylkeskommune. Det var også Stortinget godt kjent med da de vedtok sammenslåingen 8. juni 2017.

Etter stortingsvalget i 2017 behandlet det nye stortinget saken på nytt. I representantforslaget fra stortingsrepresentantene Runar Sjåstad og Ingalill Olsen om oppheving av sammenslåingen av Troms og Finnmark vises det også til vedtak i Finnmark fylkeskommune, i tillegg til vedtak i Vest-Finnmark regionråd og Øst-Finnmark regionråd mot sammenslåingen.

I høringen om representantforslagene var representanter fra Finnmark til stede for å orientere om sin motstand. Likevel stemte Stortinget mot representantforslaget om en reversering av vedtaket om sammenslåing. Grunnen til det er at stortingsflertallet ønsker seg større og sterkere fylkeskommuner.

Med den nye fylkesstrukturen legger vi til rette for økt kapasitet og kompetanse i fylkeskommunene. Dette styrker fylkeskommunenes muligheter til å ivareta dagens oppgaver på en god måte, og til å ta på seg nye oppgaver. Regionreformen gir en høyere minstestørrelse for fylkeskommunene.

Ni fylker har i dag under 200 000 innbyggere. Etter 2020 vil ingen fylkeskommuner ha under 200 000 innbyggere. Det minste fylket i innbyggertall, Finnmark, vil fra 2020 øke fra 76 000 til vel 240 000 innbyggere ved å bli en del av det nye fylket Troms og Finnmark.

Det norske systemet er slik at alle kommuner og fylkeskommuner har de samme oppgavene, og da legger den minste fylkeskommunen listen for hvilke oppgaver fylkeskommunene kan ha. Større fylkeskommuner er derfor nødvendig for å kunne desentralisere ytterligere makt fra statlig nivå.

Motsatt vil en eventuell reversering av sammenslåingen av Troms og Finnmark redusere mulighetene for nye oppgaver til fylkeskommunene. Spørsmålet om Finnmark som egen fylkeskommune angår derfor flere enn innbyggerne i Finnmark.

Jeg har grunnleggende tro på å desentralisere makt og å flytte oppgaver nærmere innbyggerne. Å overføre ytterligere oppgaver til fylkeskommunene vil innebære å gi innbyggerne sterkere innflytelse over hvordan oppgavene løses. Flere oppgaver til dette folkevalgte nivået vil både øke legitimiteten til fylkeskommunene og gjøre det mer meningsfylt å være fylkespolitiker.

I forbindelse med regionreformen har Stortinget allerede sluttet seg til overføring av enkelte oppgaver til fylkeskommunene. Stortinget har fattet anmodningsvedtak om ytterligere oppgaver, som vi nå følger opp. Et ekspertutvalg har også vurdert nye oppgaver til fylkeskommunene og levert et ambisiøst forslag.

Ekspertutvalgets rapport er nå på høring, og regjeringen vil komme tilbake med en vurdering av de enkelte forslagene etter dette.

En sammenslåing av Troms og Finnmark vil styrke vårt nordligste fylke. Finnmark og Troms blir til sammen en fylkeskommune med store muligheter.

De to fylkeskommunene har viktige utdannings- og forskningsinstitusjoner, rik tilgang på naturressurser og et spennende næringsliv med stort potensial. Finnmark og Troms representerer Norges grense mot Arktis og Russland. Regjeringen satser tungt på nordområdene, og den nye fylkeskommunen blir en viktig aktør i regjeringens nordområdestrategi.

En god videregående opplæring legger et viktig grunnlag for samfunnsutviklingen i nord. Økt kapasitet og kompetanse i den nye fylkeskommunen kan bidra til å øke elevenes trivsel og læring og redusere frafallet i videregående skole.

Jeg tror Finnmark og Troms vil se flere muligheter sammen og slik sørge for at den nye fylkeskommunen har byer og lokalsamfunn som er attraktive nok til å beholde og tiltrekke seg kompetent arbeidskraft.

Alle fylkeskommunene som er blitt slått sammen, har vært igjennom krevende og viktige forhandlinger om fordeling av arbeidsplasser og funksjoner, antall fylkestingsmedlemmer i det nye fylkestinget og ønsket navn på fylkene. 

Mens de andre fylkeskommunene har blitt enige om en avtale og nå er godt i gang med byggingen av de nye fylkeskommunene, har veien fram vært mer krevende for Finnmark og Troms.

Etter at Finnmark fylkesting avviste avtalen om gjennomføringen av sammenslåingen, som ble framforhandlet ved hjelp av mekling, ba Troms fylkeskommune departementet om å bestemme fellesnemndas sammensetning og fullmakter. Torsdag 5. april fastsatte jeg derfor dette i en forskrift for sammenslåingen av Troms og Finnmark. Sammensetningen følger det de to forhandlingsdelegasjonene i februar 2018 forhandlet seg fram til i avtalen om sammenslåingen.

Jeg mener det er viktig at Finnmark fylkeskommune er godt representert i fellesnemnda. Jeg har derfor bestemt at Finnmark skal ha flere medlemmer i fellesnemnda enn det innbyggertallet isolert sett skulle tilsi. Særlig er dette viktig nå som fellesnemnda får vide fullmakter til å bestemme organiseringen av den nye fylkeskommunen.

Jeg legger også til grunn for fellesnemndas arbeid at det tas hensyn til Finnmark og Vadsø ved fordeling av arbeidsplasser.

Identitet er viktig for oss mennesker, men jeg tror ikke vi mister den selv om administrative grenser endres. Finnmarksidentiteten vil fortsatt være sterk, så vel som vår tilknytning til en kommune, en by og en grend. Samfunnet har endret seg vesentlig siden fylkesgrensene ble trukket opp på midten av 1800-tallet.

Nå har Stortinget bestemt at fylkeskommunene skal slås sammen for å kunne sikre god kapasitet og kompetanse til å kunne utføre viktige oppgaver for innbyggerne våre.

Den viktigste jobben er det nå Troms og Finnmark selv som skal gjøre. Jeg mener jeg nå har lagt til rette for at Troms og Finnmark kan følge opp Stortingets vedtak på en god måte.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [10:32:38]: 

Jeg merket meg at statsråden snakket om innbyggertall og ikke så veldig mye om avstand. Det er klart at avstand er utrolig viktig. Statsråden skal jo til Finnmark i dag, har jeg skjønt, og da vil hun dra fra Alta til Kautokeino og Karasjok og så til Porsanger. Etter mitt syn er det en av de enkleste reisene i Finnmark. Statsråden burde vel kanskje ta seg en tur til kysten.

Det som vi nå har fått til, er at vi har fått mindre penger til bruk i Finnmark. Inntektssystemet har ført til at bl.a. Troms og Finnmark er blant de store taperne når det gjelder overføring av penger. For Finnmark vil det utgjøre ca. 561 kr og for Troms 745 kr per innbygger.

For Finnmark utgjør dette ca. 42 mill. kr, og det er klart at det vil kunne bety enormt mye hvis man tenker på de oppgavene som Finnmark har, som er litt spesielle.

Vi må i de fleste tilfellene sende ungdommen vår til sentra for å gå på videregående skole, og mange plasser er det et veldig stort behov for bedre boforhold for ungdom, og at man tar vare på dem på en bedre måte enn man har gjort. 

Det er helt klart mange områder vi kunne ha brukt pengene på – rassikring, fylkesveier, bedre boforhold, til borteboerne, som jeg nevnte, og også til næringsutvikling i fylket. Men er dette en utvikling statsråden mener Finnmark bør kjempe for, eller skjønner statsråden at folk i Finnmark ønsker en annen utvikling? Vi ønsker en utvikling som er framtidsrettet, og jeg føler ikke at dette er det.

Vi er veldig redd for det som kan komme til å skje. Hvordan blir det f.eks. med husprisene i utkanten i Finnmark? Vil de også gå ned? Vil man få noe igjen for husene osv.? Jeg er klar over at jeg kanskje er på gyngende grunn, men min erfaring er at når man ikke satser på et sted, går utviklingen ned. 

Statsråd Monica Mæland [10:35:53]: 

Det er lett å forstå motstanden mot å bli overprøvd, isolert sett. Det forstår jeg også. Spørsmålet er jo bare hva man ønsker som alternativ for Finnmarks del, for areal og avstand er selvfølgelig viktig. Jeg gleder meg veldig til å ha nesten tre dager på reise i Finnmark denne uken.

Det er mennesker som fatter beslutninger, det er mennesker som står for kompetanse, og det er mennesker som står for politisk innflytelse. Derfor betyr innbyggertall noe. Derfor betyr det noe hvilke styrker man har i en fylkeskommune, som ikke bare skal løse de oppgavene man har i dag, men forhåpentligvis nye oppgaver man skal få i framtiden.

Finnmark har noen utfordringer i dag. Man har utfordringer med frafall i skolen. Man har utfordringer med å tiltrekke seg rett kompetanse. Man har utfordringer med å tiltrekke seg arbeidskraft. Og det kommer ikke til å bli lettere. Det kommer til å bli enda mer utfordrende i den omstillingen både det private og offentlige Norge er i, de neste årene.

Da trenger man å styrke seg, man trenger kompetanse, og det kan ikke vedtas gjennom et statsbudsjett, gjennom kommuneøkonomi. Det er mennesker som er politisk valgt i våre fylker og våre kommuner, som må gjennomføre den politikken.

Derfor har vi et system hvor man kan være uenig i Stortingets vedtak, men man må forholde seg til dem. Det er ikke sånn at kommuner og fylkeskommuner kan avholde folkeavstemning for å overprøve Stortingets vedtak. Det systemet har vi ikke.

Det tror jeg egentlig ingen av oss ønsker å ha. Derfor må vi nå forholde oss til den situasjonen vi har. Det betyr – og jeg håper Finnmark nå ser seg tjent med det – å gå videre og få på plass en ny, sterkere fylkeskommune. Det vil tjene Finnmarks innbyggere.

Runar Sjåstad (A) [10:37:52]: 

Det var et stort flertall i denne salen for å få en regionreform. Mange hadde store forventninger til den. Tidlig kom det fram at man ikke hadde så store ambisjoner fra regjeringens side. Det framsto mer og mer som en reform uten innhold, hvor det viktigste var å få til en ny geografisk inndeling.

Derfor økte skepsisen. Derfor økte ikke minst motstanden ute. Likevel registrerte vi at et flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ønsket å tvinge fram en ny geografisk inndeling, og man var villig til å bruke tvang og se bort fra frustrasjonen, frykten og motstanden som var rundt i fylkene. Dette gjaldt mange flere fylker enn bare Finnmark.

Også Arbeiderpartiet var for reformen, men vi var imot en ny inndeling ved bruk av tvang. Vi så ikke at vi kunne støtte det sånn som det kom fram. Vi var tydelige på dette da vi gikk til valg. Stortinget ble litt annerledes sammensatt etter valget. Derfor prøvde Ingalill Olsen og jeg å fremme et representantforslag, et Dokument 8-forslag, om at vi skulle se på saken på nytt. Det samme stortingsflertallet stemte saken ned.

Vi ser at uroen og motstanden har økt etter det. Den er ikke blitt noe mindre. Det at man argumenterer med at man skal drive dette igjennom uansett, for det har man bestemt, holder i hvert fall ikke ute i fylket. Her er det et flertall som må ta ansvaret for de vedtakene man har gjort, ikke bare én gang, men to ganger.

Man er nødt til å møte befolkningen og institusjoner ute. Man er nødt til, mener jeg, å lytte og ta nødvendige grep. Det er stor frustrasjon; det er stor utrygghet. Når ministeren sier at hun skal reise rundt i Finnmark noen dager, er det veldig bra. Men det som er kommet fram tidligere, om at man ser bort fra fylkeshovedstaden Vadsø og styrer unna den på reisen, håper jeg ministeren vil vurdere på nytt.

Willfred Nordlund (Sp) [10:40:34]: 

Vi har en valglov som bestemmer at antall stortingsrepresentanter fra fylkene skal fordeles etter en modell der både valgkretsens folketall og geografiske størrelse har betydning. Det er gjort i respekt for det faktum at store avstander og spredtboddhet betyr noe for mulighetene for å ivareta innbyggernes interesser som folkevalgt. 

Regjeringen har valgt å se bort fra geografiske avstander i sin inndeling av de nye fylkeskommunene. Det gjelder sammenslåingen av Finnmark og Troms, som er grunnlaget for dagens interpellasjon, men det gjelder også andre sammenslåtte fylker.

Vi kunne høre i statsrådens innlegg her at den ensidige fokuseringen var på innbyggertall, og ikke på det faktum at vi snakker her om store geografiske avstander med spredtboddhet og muligheten for å ivareta innbyggernes interesser. 

Interpellanten viste videre til at i dagens Finnmark er det 730 km mellom øst og vest i fylket. Slås Finnmark og Troms sammen, vil det være over 1 000 km mellom ytterpunktene i det nye fylket. De geografiske avstandene vil også være svært store i andre fylker som nå skal etableres. Det nye Viken, f.eks., skal strekke seg fra Halden til Hallingskarvet, en avstand mange synes er uoverkommelig. Men her snakker vi om betydelig større avstander. 

De nye geografiske avstandene blir en utfordring med ny fylkesinndeling. Demografiske, kulturelle og andre forskjeller knyttet til næring, arbeidsliv og befolkningssammensetning gjør det også lett å forstå at tvangssammenslåingen av fylkene er tatt svært dårlig imot av folk som er berørt.

Regjeringen har gjort livet surt for både fylker og kommuner som motsetter seg det å bli offer for regjeringens sentraliseringsiver. Det føres systematisk politikk for å gjøre det vanskeligere å beholde dagens grenser. Samtidig har man fredet Oslo fra fylkesreformen, til tross for at det ikke er noen steder i landet hvor behovet for samarbeid over fylkesgrensene er større enn nettopp mellom Oslo og Akershus. 

Tidligere har inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner blitt forsøkt utformet etter objektive kriterier som ivaretar hensynet til faktiske kostnadsbehov for å dekke oppgaver, og som kompenserer for avstand og struktur. Disse kriteriene har regjeringen endret. Det er tatt bort mange momenter, som tidligere dreide seg om skjønn, nettopp for å kompensere for avstands- og strukturulemper. 

Fylkesprogrammet er altså blitt en strukturreform, ikke en oppgavereform, slik vi i Senterpartiet ønsker. Diskusjonen om hvilke oppgaver fylkeskommunene skulle ha, burde selvsagt ha kommet i forkant av diskusjonen om hvor mange fylker vi trenger. 

Det burde vært åpenbart at man først skal diskutere hva man skal løse, før man diskuterer strukturen rundt hvordan man skal løse det. Regjeringen fikk heldigvis på overtid, etter pålegg fra Stortinget, satt ned et utvalg for å vurdere oppgaver som bør overføres fra statsforvaltningen til fylkeskommunene.

Nå er deres forslag på høring, og jeg har merket meg med tilfredshet at mange av forslagene som er fremmet fra Hagen-utvalget, i stor grad er i overensstemmelse med forslag som Senterpartiet allerede har fremmet her i Stortinget. Jeg merket meg også at statsråden sa hun så fram til at mange av disse oppgavene forhåpentligvis kunne overføres. Det skal bli spennende å følge.

14. mai holder Finnmark folkeavstemning om sammenslåing med Troms. Det burde egentlig fått følger for flere fylker, for fylkesreformen ble hastet fram av regjeringen. Fylkene gjennomførte pålegg om å utrede behovet for fylkessammenslåing, men det var bare Agder og Trøndelag som gjorde frivillig vedtak. Resten av fylkessammenslåingen er vedtatt i strid med fylkenes egne vedtak.

Det burde vært lagt opp til folkeavstemning i fylkene slik mange av kommunene gjorde. Men både tidspress og ikke minst det faktum at de aller fleste fylkesting ikke anså sammenslåing med nabofylkene som aktuelt, gjorde at det ikke ble lagt opp til flere fylkesvise folkeavstemninger. 

I ettertid ser nok mange at de skulle ha gjort som Finnmark nå gjør. Antakeligvis får vi en en ny debatt i flere fylker om de skal følge Finnmark, og jeg forventer at regjeringen ikke stikker kjepper i hjulene for dem som ønsker å gjennomføre en folkeavstemning nå.

Jeg forventer også at folkeavstemningen blir lyttet nøye til. Det er nemlig det som kalles demokrati, og i demokratiet Norge skal det være muligheter for å ombestemme seg, også for en regjering. 

Karin Andersen (SV) [10:45:23]: 

Man styrker ikke lokaldemokratiet ved å overkjøre det, og det er det som har blitt gjort i denne saken. Det er manglende borgerlig respekt for lokaldemokratiet, manglende tydelighet i hva man vil, og manglende respekt for synspunktene lokalt. 

Hva skal man bruke disse store regionene til? Det burde være det første spørsmålet. Så kunne man avklare oppgavene. Da vet man hva man trenger for å utføre slike oppgaver. Men regjeringen har gjort motsatt.

Jeg hørte statsråden begrunne det slik at man hadde som utgangspunkt et ønske om å bli større og sterkere. Nei, det var ikke utgangspunktet i det hele tatt. Utgangspunktet var at begge regjeringspartiene, da Høyre og Fremskrittspartiet, ønsket å legge ned fylkeskommunene. Det var utgangspunktet.

Så var det et representantforslag i Stortinget som sa at man ville se på en regionreform. Da dette ble gjort, klarerte man ikke oppgavene, men man så på størrelse, og – det fikk vi også bekreftet nå – det er antall hoder som er det aller viktigste. 

Det er ikke slik at det blir flere innbyggere i Finnmark av å slå sammen Finnmark med Troms – akkurat like lite som det blir flere innbyggere i Hedmark av å slå det sammen med Oppland. Det blir ikke det. Man blir ikke sterkere med antall mennesker.

Det er ikke slik at arealer, avstand og geografi blir forandret. Ingenting av dette blir forandret.

Det vi som politikere kan forandre på, er de virkemidlene og de oppgavene vi gir til disse områdene, som gjør at de kan styrkes eller svekkes. Og der er regjeringen ganske sterk på sentraliseringspolitikk. 

Jeg skjønner veldig godt den folkelige motstanden som nå er i Finnmark, for Finnmark er spesielt. Finnmark har enormt store avstander og få innbyggere, men rike ressurser, som også statsråden var inne på.

Det er klart at med det utgangspunktet kreves det at man har spesiell innsikt og spesiell dedikasjon for å ivareta dette. Man har store avstander i Troms også – litt flere folk, men store avstander – men et helt annet sentralt tyngdepunkt enn det man har i Finnmark. 

Så at dette i avstand og geografi blir en kjempe, med få mennesker, gjør ikke at en blir sterkere. Frykten Finnmark har nå, spesielt for at dette kommer til å svekke dem, er lett å forstå, for slik virker sentralisering. Sammenslåing virker sentraliserende. Det gjør det enten vi liker det eller ikke, men vi kan si det ærlig, for slik er det. Det kommer til å skje her også.

Jeg har spurt statsråden om fordelingen av bl.a. de statlige arbeidsplassene, og hva man nå skal sikre av aktivitet i Finnmark. Statsråden kan riktignok forsikre at inntil sammenslåingstidspunktet skal man sikre dette, men utover det gjør man det ikke. Selvfølgelig vil det geografisk mest folkerike området virke som en magnet på mye statlig virksomhet og administrasjon. Og disse arbeidsplassene er svært viktige i Finnmark. 

I tillegg nevner statsråden den reformen som regjeringen holder på med, nemlig de uprioriterte ostehøvelkuttene som skjer i offentlig forvaltning, og som gjør at disse organisasjonene blir bedt om å minske antall ansatte. Det vil de bli pålagt å gjøre lokalt, og da vil selvfølgelig også kjøttvekta etter hvert tre inn og bli mye tyngre.

SV har vært imot disse tvangsekteskapene. Vi har fremmet forslag om å gi fylkene mulighet til å få en lykkelig skilsmisse. Det har Stortinget dessverre stemt ned, og jeg synes det underligste og den mest kritikkverdige av de ansvarlige i denne saken faktisk er Kristelig Folkeparti, for jeg skjønner ikke hva de har holdt på med i denne saken. 

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:50:42]: 

Det er min påstand at dersom folk i Sør-Norge hadde forstått Finnmark, reist i Finnmark, satt seg inn i historien, næringslivet og i det hele tatt det sosiale livet i Finnmark, hadde ikke dette vært et tema i det hele tatt. 

Det er så få i Sør-Norge, og det er så få blant eliten i Sør-Norge, som har noe forhold til Finnmark. Det er så få som er klar over at Finnmark er på størrelse med Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder, og det er enda færre som er klar over at avstandene internt i Finnmark er lengre enn avstanden langs vei fra Oslo til Namsos – fra Oslo til Namsos.

Det er også svært få som har et forhold til de kulturelle og historiske tradisjoner som er i Finnmark, hvorfor staten engasjerte seg i Finnmark for å sikre at en hadde bosetting og aktivitet i Finnmark. Det var et nasjonalstatsprosjekt. 

Det er få som er klar over hvorfor Finnmark har fem stortingsrepresentanter – fem stortingsrepresentanter som Finnmark ikke ville ha fått hvis statsråden hadde fått sitt syn på befolkning lagt til grunn. Men statsråden og regjeringa har ikke fremmet forslag om å legge befolkning til grunn og dermed svekke representasjonen her i Stortinget – det har de ikke tort.

Finnmark er et merkenavn. Når en bruker tvang, blir det uro og motstanden øker. Statsråden sier at innbyggertallet skal bety mer for å løse framtidens oppgaver. Hva betyr det? Jo, det betyr å sentralisere. Skal det ikke være sånn at en på en rekke områder skal ha likeverdighet i tilbudet uansett om det bor få eller mange et sted? Norge er jo sånn at det er både tettbygd og grisgrendt.

Da er spørsmålet: Hva skal en legge til grunn? Skal en legge til grunn en ideologi, eller skal en legge til grunn et faktum: hvordan Norge ser ut? Senterpartiet står på det siste. En skal legge faktum til grunn, og organisere Norges demokratiske institusjoner ut fra hva som er forholdene.

Det er helt opplagt at dersom Finnmark er et eget fylke, får en større politisk makt for å utvikle fylket i tråd med befolkningens ønsker. Det er sjølsagt det som befolkningen er klar over. Det er sjølsagt det som befolkningen ikke vil gi fra seg, fordi det er et spørsmål om politisk makt.

Er det ett område i Norge som trenger mer politisk makt, er det Finnmark.

Finnmark er vel det området i Norge som trenger mer politisk makt, når en ser på næringslivet. Det er en klar sammenheng mellom frafallet i videregående skole og et næringsliv hvor en har for dårlige rammebetingelser for fiskeriindustrien, for fiskerisektoren, slik at de ungdommene som er interessert i fiskerinæringen, kan tjene vanlige, gode penger der.

Og for å få til det må en ha makt, og da må en organisere politisk makt av den flokken som utgjør Finnmarks befolkning. Det er sånn vi må tilpasse det. 

Men regjeringa kjører på og provoserer befolkningen, og så sier statsråden her at vi kan ikke avholde folkeavstemninger for å overprøve Stortinget. Sjølsagt kan en det. Sjølsagt er det lovlig å gjennomføre folkeavstemninger – det skulle jo bare mangle.

Skulle vi ikke ha en nødventil i vårt demokrati som sier at en kan vise sitt folkelige engasjement gjennom en folkeavstemning når det går aldeles gærent? Det er det som er saken nå.

Det som da er sluttpoenget mitt, er:

Vil statsråden trosse det folkelige opprøret mot tvangssammenslåingen i Troms og Finnmark, uansett deltagelse, uansett hvor stor oppslutning det får, og uansett hvor stor motstand det innebærer? Jeg ber om at statsråden svarer på det i sitt innlegg til slutt. Vil statsråden trosse resultatet, uansett hvilket resultat som kommer? Det er det sentrale i denne debatten.

Geir Arild Espnes (Sp) [10:55:51]: 

Vi har i dag hørt statsråden snakke om sammenslåingen av Finnmark og Troms som om det gjelder strukturer, styring og simpelthen forskyvning av grenser. I veldig liten grad tok statsråden for seg hvilke konsekvenser det ville få for innbyggerne som bor i fylket, og som viser at de er veldig sterkt imot dette – noe også de folkevalgte organene i fylket har vist. 

Jeg tror jeg kan sies å være en av dem som ivrer mest for en kunnskapsbasert politikk, ofte den som er på vakt og sier: Nå må vi ikke la følelsene ta overhånd og la dem bestemme. La tallene tale. La oss ta rasjonelle valg. 

I dag hørte jeg statsråden bruke frafall i videregående skole som et argument. Det må i beste fall kunne kalles et stråmannsargument. Frafall i videregående skole kan umulig løses med en slik sammenslåing. Det må skje med flere og bedre lærere, mer lærertetthet. Med den lærernormen som nå foreslås av regjeringen, vil det ikke løse frafallsproblematikken, men gjøre den større. Det vil altså være tvert imot. 

Kunnskap om følelser, avmakt og mistrivsel er også viktig kunnskap. Når vi snakker med folk i Finnmark, hører vi ofte slike begreper brukt om sammenslåingen som er på dagsordenen.

Det stilles spørsmål som: Er ikke vi gode nok? Hva vil de gjøre med oss? Hvorfor skal dette gigantfylket formes? Hva er grunnen? Grunnen kan i hvert fall ikke være manglende verdiskaping. La meg ta et eksempel: I Hasvik kommune er verdiskapingen per innbygger på omtrent 1 mill. kr.

Fra Senterpartiet har vi lagt til grunn at våre forslag til oppgaveoverføringer godt kan skje med dagens fylkeskommuner. Det trengs ingen sammenslåingsprosess for å gi nye og større oppgaver til fylkene. Det samme vil gjelde de forslagene som nå er fremmet av Hagen-utvalget.

Som det har vært gjentatt flere ganger, holder Finnmark fylke folkeavstemning om sammenslåingen med Troms. Jeg tenker at det burde få følge av flere fylker.

Flere fylker bør bruke denne ventilen som en folkeavstemning kan være. Og som helseperson er jeg faktisk alvorlig bekymret for hvilke konsekvenser det har for befolkningen i Finnmark det finnmarkingene nå opplever rent helsemessig – av de stadige bekymringene vi pålegger dem ved å sette folk i en slik skvis, med avmaktsfølelse og mistrivsel, at de ikke har noen påvirkning på det som skjer, at de ikke når inn der avgjørelsene tas.

Det er viktig at vi har demokratiske prosesser, og at vi lytter til hele folket. Derfor: La folkeavstemningen den 14. mai være bestemmende, og la Stortinget fatte et vedtak i tråd med det.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:59:20]: 

Det handler om folk. Det handler om folks liv, tjenestene de har krav på, og hverdagen de lever – i Finnmark.

Jeg må spørre forsamlingen: Er vi et vellykket land, er vi verdens beste land å bo i? Livskvalitet handler også om nærhet til beslutningene som påvirker hverdagen vår. 

Historisk og før rikssamlingen på 800-tallet var det ca. 30 småriker i Norge. De siste 100 årene har Finnmark vært et stolt fylke. Parallellen mellom vikingtiden og dagens Norge er viktig å forstå fordi mye av makta lå i – og ligger i – ressursene, ansvaret følger ressursene. Ressursene handler både om areal og om hva areal rommer.

Regjeringen må innse at finnmarkinger også er en resurs selv om de forblir i et eget fylke – et enormt stort fylke, et rikt fylke. Ressurser og verdier – og verdier av dem – handler også om hva man måler, og hvordan man veier. 

Signalene fra det Høyre-styrte departementet de siste årene har vært mange og tydelige: Vi må ta tak i utfordringene vi står overfor og se framover. Det er vi enig i. Statsråden peker på at fylkeskommunene vil få flere oppgaver, og at det skal være givende å være fylkespolitiker. Det vil jeg påpeke at Finnmark allerede jobber for. Det virker å være veldig givende å være fylkespolitiker i Finnmark.

Offentlig forvaltning og organisering er viktig. Avstanden mellom folk, tjenester og administrasjon er av betydning. I ulike sektorer, innenfor ulike fagfelt og i ulike tjenester trenger vi nærhet nettopp for å ha kjennskap, eierskap og interesse. Det er forståelig at både folkevalgte, bedrifter og den gjengse finnmarking har det bedre dersom det er lokalkunnskap i forvaltningen og lokale forhold. 

Nå som regjeringen reformerer måten vi organiserer folkestyret på, må vi se problemer og løsninger i sammenheng. Dersom formålet er et løft for Finnmark, å ta grep for rekrutteringen og øke kompetansen, mener Senterpartiet at det er her diskusjonen må være, ikke hvorvidt Finnmark skal være et eget fylke eller ei.

Én ting skal statsråden og regjeringen ha, de har definitivt satt liv i et opprør og et engasjement for Finnmark – vi som vil Finnmark, og vi som tror på Finnmark. 

Faktum er at Norge er over gjennomsnittet til OECD-land i indikator på livskvalitet. Livskvalitet handler nettopp om vår evne til å påvirke beslutningene som blir tatt, som påvirker vår hverdag – påvirke beslutninger som berører oss, beslutninger som bare er gode med et godt folkestyre og forankring i folket, forankring i innbyggerne. Dette avhenger av nærhet.

Departementet har ikke anbefalt folkeavstemninger eller veiledet på dette. Senterpartiet ønsker forutsigbarhet for alle aktører – for folket – i Finnmark. Da er folkeavstemning et gode. Når de folkevalgte i fylket – de daglige forvalterne av nettopp makten, ansvaret og ressursene i Finnmark – ønsker folkeavstemning, er det bra.

Så håper jeg inderlig at departement og storting vil lytte til folket i Finnmark. Norge er verdens beste land å bo i, og det håper jeg det vil fortsette å være.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Sandra Borch (Sp) [11:03:28]: 

Dagnes regjering, Høyre, Fremskrittspartiet og noen til tror åpenbart at svaret på alt i samfunnet er sentralisering og tvangssammenslåing. Gjennom den ene reformen etter den andre, under dekke av å påstå at man endrer til det bedre – er realiteten sentralisering, byråkratisering og tvangssammenslåing. Dette er reformer ofte uten annet reelt innhold enn sentralisering og grensesetting.

Dagens regjering har begått språklig misbruk av reformbegrepet, og steg for steg gir de ytterligere kraft til sentralisering og byråkratisering av Norge. Ressursene og verdiene finner man i hele landet, de vil regjeringen ha, men for regjeringen er det visst et problem at det bor folk her, for det er ingen tvil om at bl.a. regionreformen kommer til å gå ut over tjenestetilbudet til folk.

Vi konstaterer at Stortingets vedtak om tvangssammenslåing av fylkeskommuner ble gjort uten at det forelå forslag til desentralisering av oppgaver og styrking av den regionale planleggingen. Fylkeskommunenes nyere og sterkere rolle som samfunnsutvikler er ikke utviklet, den er svekket.

Jeg er fra Troms, som nå er vedtatt tvangssammenslått med Finnmark, og jeg vet ikke om alle er klar over hvor stort Nord-Norge er. Fra det nordøstligste punktet i Finnmark til det sørligste punktet i Troms er det 1 075 km. Det tar 16 timer å kjøre med bil. Det er faktisk én time kortere om en faktisk velger å kjøre gjennom Finland. Avstandene i nord er allerede store nok. Jeg er derfor glad for at Senterpartiet har stått støtt i denne saken, i begge de to fylkestingene og også på Stortinget. 

Vi trenger en reform. Den reformen vi faktisk trenger, er en tillitsreform der staten Norge igjen har tillit til at de som faktisk gjør jobben, vet hva de gjør, uten at man sentraliserer og byråkratiserer samfunnet i hjel – det være seg politibetjenten, læreren, bedriftseieren, lokalpolitikeren, rørleggeren, fiskeren, gårdbrukeren eller sykepleieren.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [11:06:11]: 

Det er mange opprør i Finnmark. Fra Finnmark til Oslo er det enormt langt, og i Finnmark har vi ikke så sterkt forhold til det som skjer i Oslo, men vi blir veldig sterkt berørt av de vedtak som blir gjort i denne salen.

I tillegg til å være på Stortinget tilhører jeg også dem som kjemper for å få fisken tilbake til Finnmark. I Vardø er det veldig mange som ønsker mer arbeid, som ønsker å klare seg selv, som ønsker å få mer aktivitet og få flere folk i skolene, få flere folk i videregående skole osv. Det meste legges ned, og det meste sentraliseres.

Det som er viktig, er at man har arbeid, at man får flere arbeidsplasser. Det er der fokuset burde ha vært. Det er der vi burde satt inn støtet fra kommunal side og arbeidssiden og alt – ikke dette, for det gjør bare at folk går enda lenger ned. De må få et håp. 

Det som skjer her, er at regjeringen overser det som folket vil. Man snakker kun om areal og store tall når det gjelder befolkningen. Det er klart at i Finnmark er vi ikke så mange, og vi blir ikke flere om vi slås sammen med Troms. Det blir ikke noe bedre om vi slås sammen sånn sett. Det svekker heller demokratiet, sånn som jeg ser det. Det gjør det mye vanskeligere for folk å engasjere seg. 

Jeg skal ikke si så veldig mye mer. Jeg synes det har vært en veldig bra debatt. Jeg takker statsråden for at hun har vært her og sagt det hun har sagt. Jeg er veldig uenig i det hun gjør. Jeg inviterer gjerne til å være sammen med henne på en litt annen tur enn den hun legger opp til nå. 

Jeg vil likevel stille et siste spørsmål: Kommer regjeringen til å overse og ignorere en folkeavstemning?

Statsråd Monica Mæland [11:08:57]: 

Det har vært noen spørsmål knyttet til reiseruten min i Finnmark, og jeg kan bare berolige med at jeg neste tirsdag kommer til å besøke også Vadsø. Da skal jeg nemlig også til Finnmark.

La meg innledningsvis si at jeg synes Karin Andersen så å si satte skapet på sin rette plass da hun understreket at dette reformarbeidet var initiert fra Stortinget.

Det er helt riktig. Stortinget har ønsket en regionreform, Stortinget har ønsket tre forvaltningsnivå. Da forholder regjeringen seg til det. Det tror jeg er ganske lurt, gitt at man sitter i en regjering og særlig en mindretallsregjering. Vi kjempet for større og sterke kommuner.

Jeg må si at representanten Andersen tar helt feil når hun sier at det å bli større ikke gir flere. Jo, det gjør det. En av mine store bekymringer er kommunenes innsats på barnevernsområdet. Når vi vet at veldig mange kommuner bare har én ansatt, blir det mye bedre hvis det blir to, hvis det blir tre, eller hvis det blir ti ansatte. Det gir mer kompetanse, det gir mer attraktive arbeidsplasser, og det gir et bedre barnevern. Så jo, det betyr noe hvis man slår seg sammen. Det betyr noe at man blir flere.

Så forstår jeg at man er opptatt av å beholde tingenes tilstand slik de er, man er veldig fornøyd med tingenes tilstand, man vil ha samme inndeling som man har hatt siden 1844. Jeg er uenig, verden har gått videre. Det er et enormt omstillingskrav på både fylker, kommuner og næringsliv, og da må man greie å møte de utfordringene. Det løses ikke gjennom statsbudsjett.

Jeg er enig i at avstand er viktig, men avstand er ikke det viktigste, fordi det er mennesker som har kompetanse, det er mennesker som gjennomfører politikk. Da må vi ha mennesker og en kraft som gjør at mennesker, enten de er i Finnmark eller i Agder, kan tilby tjenestene like gode uansett hvor man er i dette landet.

Jeg har hørt mange som vil ha det sånn som det er. Jeg har ikke hørt veldig mange alternative planer for veien videre for fylkeskommuner som ønsker å være på 70 000 mennesker. Jeg tror det er riktig å bli større, jeg tror det er riktig å flytte ut oppgaver.

Det mest fascinerende er selvfølgelig å bli beskyldt for å sentralisere når det vi gjør, er det stikk motsatte – vi desentraliserer, vi flytter ut makt, vi flytter ut oppgaver, og det er nettopp fordi oppgaver skal løses tettest mulig på innbyggerne.

Det har vært mange spørsmål om folkeavstemning. Jeg må bare si: Det er regjeringens oppgave å gjennomføre Stortingets vedtak. Så ynder noen å innbille folk at Stortinget består av stort sett Oslo-folk. Det gjør det ikke. Stortinget er representert fra hele landet, Stortinget har ikke fattet ett vedtak, men to vedtak om denne sammenslåingen. Det kommer vi til å forholde oss til. Så kan man synes at det er viktig med folkeavstemninger, men hvis vi skal ha et system hvor kommuner kan overprøve Stortinget ikke bare i de sakene man er enig i, men også der man er uenig, blir det et helt nytt politisk system som jeg egentlig ikke tror noen av oss ønsker. Min oppgave er å gjennomføre Stortingets vedtak, og det står fast.

Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er avsluttet.

Klargjørende fra AP?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av ForTroms v/Nils Aarsæther og Elin Jørgensen og ForFinnmark v/Randi Karlstrøm og Arne Pedersen.

Utover våren har vi i «For Troms» og «For Finnmark» sett med økende bekymring på arbeidet som gjøres med å følge opp «tvangsvedtaket» om sammenslåing av de to fylka.

Enkelte representanter for partier som i Stortinget stemte mot sammenslåinga har kommet med uttalelser som kunne tyde på at de nå ikke ser oppdeling/reversering som en reell mulighet.

Særlig merket vi oss en uttalelse fra den nyvalgte nestlederen i AP, Bjørnar Skjæran, som slo fast at det var ingen veg tilbake i spørsmålet om sammenslåing av Finnmark og Troms.

Betegnende er det også er at flertallet i Troms fylkesting (med Senterpartiet og AP i spissen) har gått inn for en organisasjonsmodell for «storfylket» som vil gjøre ei oppdeling etter 2021 mer vanskelig.

Flertallet i Troms vil ha «divisjonsmodellen», der en setter i gang en opprivende prosess med å flytte noen oppgaver fra Vadsø til Tromsø, og å flytte andre oppgaver fra Tromsø til Vadsø. 

Fylkestingets flertall stemte ned alternativet «tvillingmodellen», ei ordning der stabene i Vadsø og Tromsø stort sett kan fortsette sitt arbeid som før, men under ei felles politisk og administrativ overbygning. Med en slik modell ville det bli langt enklere å gjennomføre ei framtidig oppdeling.

Her kan vi med rette snakke om «dobbeltkommunikasjon» fra folkevalgte som utad gir inntrykk av å støtte ei snarlig oppdeling av den tvangssammenslåinga som et borgerlig stortingsflertall har påført folk i Finnmark og Troms.

På denne bakgrunnen utformet styrene i For Troms og For Finnmark en felles uttalelse, gjengitt i bl.a. avisa iTromsø 5. juni, der vi minte om Arbeiderpartiet i Finnmark og Troms sitt klare programvedtak om fortsatt å arbeide mot tvangssammenslåinga. Det kom ingen svar på dette innlegget fra AP i Troms og Finnmark.

Så har vi fått  ei meiningsmåling, utført av  Infact, basert på over 1000 intervju, om holdninger til sammenslåinga blant folk i Troms og i Finnmark. Resultata  kom først i Dagbladet og viste ei overveldende negativ holdning til sammenslåinga  i de to fylka.

Størst er motstanden i Finnmark, der bare 21% av de spurte er positive til det nye storfylket.t sammenslåinga. Men kanskje mer overraskende er det at bare 25,5 %  i Troms var positive til  det nye storfylket. Undersøkelsen viser også at bare 17,8% av  AP-velgerne i Troms og Finnmark er positive., mens 68,1% av AP-velgerne er negative til sammenslåinga.

Tirsdag 25.juni det et svar til vårt innlegg fra Stortingsrepr. Stein Erik Lauvås, Kommunalkomiteen (AP). Svaret stod på trykk i Dagbladet, og det slås fast at 

«Med et nytt flertall på Stortinget er også grunnlaget lagt for å oppheve tvangssammenslåingen dersom Finnmark og Troms i 2021 ønsker det. De som er opptatt av at tvangssammenslåingen skal oppheves, må derfor stemme på partier som har programfestet dette til høstens fylkestingsvalg».

Dette vurderer vi som ei god avklaring fra AP sentralt, og vi merker oss at APs listetopp til fylkestingsvalget i Troms/Finnmark, Bjørn Inge Mo følger opp i en uttalelse til Nordlys 28. juni: «Vi må være tydelige i budskapet vårt, og vi har programfestet at vi skal jobbe for å reversere tvangsvedtaket»

Motstanden mot sammenslåinga må ifølge AP komme til uttrykk ved høstens fylkestingsvalg, men den endelige oppdelinga vil først kunne skje dersom det blir et rødgrønt flertall ved Stortingsvalget i 2021.

Utsiktene til gjeninnføring av Finnmark og Troms som egne fylker er blitt  styrka gjennom  avklaringa fra Stein Erik Lauvås og Bjørn Inge Mo.

Men så kommer Jonas Gahr Støre på banen. Han kunne, på bakgrunn av stemninga blant egne velgere, på bakgrunn av APs klare stemmegivning i Stortinget, og på bakgrunn av kjennskap til holdninga hos framtidig regjeringspartner SP, sagt klart og tydelig at blir det rødgrønn regjering i 2021, så blir Finnmark og Troms igjen egne fylker. 

I stedet stiller Støre visse vilkår for at han vil støtte en oppdeling av Troms og Finnmark etter 2021 – han vil bl.a. legge stor vekt på hva ordførerne i Finnmark mener.

Denne uklarheten til tross, redaktørene i Nordlys, iTromsø, Altaposten og Finnmarksposten er samstemte i å kritisere Støre for å vise altfor stor respekt for folkemeninga i Nord!

«Redaktørkorpset» uttrykker stor skuffelse over at Aps leder ikke vil avblåse kampen, og klager over at han ikke vil innrette seg etter den borgerlige regjeringas regionpolitikk!

Vi mener Jonas Gahr Støre og resten av Aps ledelse gjør klokt i ikke å lytte til redaktørenes råd. Her er vi på linje med Tove Karoline Knudsen, nestleder i Tromsø AP, når hun i flere avisinnlegg 9.juli svarer redaktørene, og skriver: «Den regionreformen som nå er vedtatt av et flertall i Stortinget har så mange innebygde svakheter og motsetninger at den neppe kommer til å bære inn i overskuelig framtid».

Finnmark 2021 – tilbake igjen – om vi vil!

i Kommentaren By

Skrevet av Helge Nicolaisen, Lakselv

Regionreformen betyr nye bestemmelser og ikrafttredelsen er 1.1.2020. Gamle bestemmelser og ordninger oppheves fra samme tid. Finnmark fylke er med andre ord ikke et eget rettssubjekt fra denne dato.

Uten egenskap som eget rettssubjekt har man ingen legitimitet, ingen kontonummer eller vern for den saks skyld. Man er altså uten adresse. 

For å skape seg en ny adresse, legitimitet, kontonummer og selvstendighet må man altså skaffe tilbake suverenitet. Stortinget (lovgiver) må omstøte eller endre bestemmelsene slik at Finnmark igjen blir et eget vern. Det er ingen umulighet – så lenge man evner å se mulighetene. 

All makt i denne sal – uttalte den godeste Johan Sverdrup i 1872. Ordspillet er anført for prinsippet om at Stortinget skal være det øverste maktorgan i Norge.

Med dette kan man forstå at det norske Storting er landets lovgivende organ. Lovtekstene igjen utvikles etter behovet for å regulere samfunnet slik det samme organet antar. Endringsbestemmelser er ikke uvanlig og oppstår gjerne som følge av at lovtekstene er mangelfulle eller gir utilsiktede konsekvenser. 

Før lover og forskrifter vedtas er det vanlig med folkets mening. Derav begrepet høring eller høringer. Prosessen inndeles i faser slik at folkets mening (høring) blir forsvarlig behandlet.

Alle som har anførsler eller forestillinger til nye bestemmelser skal besvares. – Og svarene skal inneholde vurderinger alt etter hva som måtte være ment. 

Etter prosessen er ferdig behandlet antar nye bestemmelser – ikrafttredelse. I noen tilfeller er det behov for ulike overgangsordninger og frister for disse blir satt. 

Etter mitt syn taper nåværende Finnmark fylke i alle fire sammenhenger og ulike dimensjoner av makt når regionreformen trer i kraft den 1.1.2020.

Direkte makt som utøves på beslutningsarenaen. Indirekte makt som berører adgangen til beslutningsarenaen. Bevissthetskontrollerende makt eller usynlig kontroll. Og til slutt institusjonell makt eller med andre ord – Rammeverket. 

Suvereniteten Finnmarksfolket har blødd seg til forvitrer og legges på fremmed hylle. Dette er alvorlig og etter mitt syn en urettmessig og uholdbar situasjon. 

Handlingene til Finnmark arbeiderparti har vært i sterk debatt. Det har blitt utdelt totalt urettferdige svarteper kort til de som tok seg til ansvar.

Slik saken ble utviklet kunne man ikke la seg sitte igjen uten rettigheter av noen som helst slag. Fellesnemda er lovfestet, ikrafttredelse er satt og det gamle Finnmark fylke er historie fra 1.1.2020.

Det er både urettmessig og trist, men allikevel et faktum samfunnet må forholde seg til. 

Aldri før har det derfor vært mer viktig at alle som tror på Finnmark, som kjenner livsarven, kulturen og har nordkalott-folkets hjerte forsetter kampen.

Finnmark kan ikke gjentas ved regionvalg og kommunevalget i 2019. Finnmark kan kun gjenoppstå gjennom en fravikelse, endring eller oppheving av bestemmelsene fra og med stortingsvalget 2021. 

Dette er og må bli det eneste fokus.

Jeg håper nettstedene ForFinnmark og Vi som vil ha Finnmark som egen region fortsetter sin motstandskamp. Jeg håper alle som tror på seier og egen suverenitet fortsette å jobbe mot dette målet. 

Jeg har i alle fall ikke tenkt å stoppe mine ytringer, rett og slett fordi jeg nekter plent og gi ifra meg min egen stemme. 

Da gjenstår det bare å si – , men bare om vi vil! – For alt jeg vet kan jo Troms og Finnmark være lykkelige partnere til den tid.

Et lite politisk sleivspark

i Kommentaren By

Skrevet av Edith Flaaten

Politikk er snodige greier. Her har vi parti som har styrt landet mot avgrunnen i seks år. Når så velgerne fillerister og svikter partiet, så er forklaringen fra partilederen:

«Vi har dessverre ikke vært flinke nok til å selge vår politikk, så der har vi en jobb å gjøre frem til valget! Vi har enda mye god politikk som vi dessverre ikke har fått belyst godt nok.»

Kjære Erna, du må for all del ikke selge ut mer enn det du allerede har gjort. Du må muligens bli nødt til å kreve tilbake Jemtland og Herjedalen, da det snart ikke er mer igjen å selge her på berget.

Støre på sin side mener at de ikke har fått belyst budskapet sitt på en ordentlig måte. Derfor har han nettopp vært på en liten visitt for «å lytte», gjenskape og fornye en for lengst havarert tillit.

Jonas Gahr Støre, vi har ved alle valg hatt besøk av stemmesankere sørfra som har vært her for «Å LYTTE?» Resultatet i ettertid har alltid vært det samme: «Tunghørt i gjerningsøyeblikket»!

Krf og Venstre håper på økt tilslutning ved valget, der de under sperregrensen trår bunnen og gisper etter luft. Som Trine sier: «Vi har også tidligere hatt dårlige resultat på partibarometeret, men så har vi kjempet oss tilbake gang på gang. Det er når vi har motbør at vi virkelig får vist frem den flotte politikken vår».

Kjell Inge Ropstad fikk visstnok en liten åpenbaring da han trådte inn i regjeringen. Dette var jo ikke HIMMELEN slik han hadde sett den for seg? Det var heller som om fanden sjøl var på krigstiden, og illsinte mennesker angrep hans tapre kamp for det ufødte liv!

Men Erna fikk stor omsorg for denne gutten som oppfylte drømmen hennes om en flertallsregjering, ENDELIG!

Da var det hyggeligkaffe besøk hos guttens foreldre, med TV-team på slep. Slike rørende innblikk i en hardtarbeidende politikers liv, skulle sjarmere det norske folk må vite!

FRP med Siv som finansminister sliter fælt for tiden, med en oppslutning på rundt 10 %. Partiet «for folk flest» skulle fjerne avgifter, skrote bompengestasjonene og senke skattetrykket ved å finansiere det meste med penger fra Oljefondet.

Joda, Oljefondet er en grei oppfinnelse, men vi har rett til å bli irritert når «de rike onklene» får senket skatten med millioner, mens den hardtarbeidende sliteren på grasrota kanskje får noen tiere ekstra å leve for i måneden?

Svinaktig vanskelig var det nok også for Olaug Bollestad som ny landbruks og matminister. Med uenighet, splittelse og stemmeflukt i partiet, var det kanskje greit nok å samle nye krefter i bondemiljøet. Men det var FØR en grisunge ble kastrert uten bedøvelse, og mange mistet tilliten til norsk dyrevelferd.

Det sies at mange «har svin på skogen», og det betviler jeg ikke et øyeblikk. Men er de klar over det selv?

Når det gjelder den omfattende miljøkriminelle vindturbinindustrien, kan man virkelig lure på om politikerne har kunnskap og forståelse for hva de er med på å bestemme? Hvis de er i MOT at Norges unike natur forvandles til det ugjenkjennelige, så er det på høy tid at de setter på bremseklossene. NÅ! Om disse uforståelige inngrepene får fortsette, «ser du ikke lenger skogen for BARE svin»!

Når 250 meter høye turbiner har overtatt skog, fjell, vidde og kystlandskap, ja da blir vel alle fornøyde?

Med det taktfaste suset i bakgrunnen, fortsetter kremmeren Erna sitt billigsalg, Støre får oppmerksomheten bort fra tvangsammenslåinger, Ropstad får fornemmelse av englevingesus, Trine fornemmer vindens varsomme kjærtegn over hvetekornet, Siv «spytter ut» milliarder til utbytterne og Olaug suller nå med sitt.

For å være ærlig tror jeg ikke politikerne på Løvebakken har fått innsyn i ødeleggelsene rundt om i landet? Med nesen ned i lønnsslippen, blir det forstyrrende å tenke på noe så banalt som at MILJØ OG NATUR ER EN OG SAMME SAK!?

Bremsekloss – baklengs inn i fremtiden?

i Kommentaren By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag

En vanlig reaksjon fra regjeringa og deres drabanter er å beskylde motstandere av deres sentraliserende reformerfor å gå baklengs inn i framtida.

Slik raljerte også Høyres ordførerkandidat i Rana, Anita Sollie, i et angrep på Lurøy SPs Iren Beathe Teigen og hennes uro over nedleggingsspøkelset som hjemsøker oss.

Teigen parerte glimrende bl.a. med: «Å legge ned Campus Nesna er mye verre enn å gå baklengs inn i framtida – det er å snuble tilbake til årene før 1918.»

Katastrofe rammer ikke bare lille Nesna, men også resten av Helgeland og i siste instans hele Norge når undervisningstilbud i distriktene raseres.

Etter 101 år som stødig leverandør av kvalitetslærere forsvinner altså den tradisjonsrike institusjonen ytterst på det vakre neset. Samme skjebne lider sykepleierutdanninga i Sandnessjøen. Også der har en svært høy andel av de uteksaminerte forblitt som sårt tiltrengt personell i regionen.

Da regjeringa ved daværende undervisningsminister Torbjørn Røe Isaksen pressa gjennom sammenslåing av universiteter og høyskoler, hevdet de sin rett og plikt til å legge sterke føringer i utdanningspolitikken. Samtidig garanterte de at ingen læresteder skulle avvikles.

Når det likevel skjer, stikker de hodet i sanden og sier at de ikke kan blande seg bort i strukturelle grep. Plutselig er det mer opportunt å legge viktige samfunnsmessige avgjørelser i hendene på Universitetsstyrene. Kjøttvekta der kan så overkjøre satellittene i organisasjonene, læresteder som gjennom prosessen mistet sin autonomi.

Slik gjør regjeringa seg skyldig i politisk svindel, en direkte skurkaktige oppskrift på sentralisering.

I kommunereformen lå en klar forutsetning, presisert av Stortingsflertallet: Det skulle være reell frivillighet for kommunene i prosessen. «Reell» burde jo bety at det ikke ble brukt hverken tvilsom lokkemat, trusler, økonomisk strupetak eller det som verre er.

Sistnevnte alternativ ble sentralmaktas løsning mot en del kommuner som ikke lot seg presse til «frivillige tvang». Ren, skjær tvang er også metoden når fylker hals over hode, uten hverken ordentlig utredning eller høringer slås sammen. 

Framfor å rette søkelyset mot slike åpenbare løftebrudd er Dagens Næringsliv av dem som heller benytter samme retorikk som de blå-blå.

Under tittelen «Bremseklosspartiet» går avisa 6/7 på lederplass til kraftig angrep på Senterpartiet som tillater seg å tale makta midt i mot enten det gjelder undervisnings-, kommune-, helse- eller justissektoren.

Med foretaksmodellen, som Sp har vært i mot fra starten, kan staten også der skyve ansvaret over på styrerne ved opprør mot nedleggelse av sykehus, ambulanse-, føde- eller andre helsetilbud.

Redaktørene i Oslo rammes ikke av slikt, ei heller når lensmannskontor forsvinner fra distriktene. Er det ikke da godt at befolkninga der har partier som står opp for dem?

«Reversing» har blitt et skjellsord flittig brukt mot dem som vil omgjøre sentraliseringsvedtakene, men hvem er det som egentlig reverserer?

Finnmark og Troms f.eks. blir satt tilbake til 1866, året de ble delt. Suksessfylket Sogn og Fjordane, selve utstillingsvinduet for smådrift, blir igjen underlagt Bergen slik det var før 1763. Kommuner som gjennom Formannskapslovene av 1837 ble sikret lokalt sjølstyre, mister det nå. Er ikke dette da sjumilssteg tilbake mot det forhatte embetsmannsveldet fra før den tid?

Et halvt år før kommunereformen for alvor blir satt ut i livet, la Statistisk sentralbyrå nettopp fram tall som viser stor vekst i antall byråkrater i kommunene som allerede er eller blir slått sammen.

I tillegg til de varige kostnadene ved det kommer de enorme utgiftene som er brukt i prosessene. Mens kommunalminister Mæland aviser dette som tall og metoder som ikke gir mening, kan de som har studert historien innen feltet, si: «Hva sa vi?»

Teorier om stordriftsfordeler og rasjonaliseringsgevinster har det vært mange av hver gang fusjonsfantaster har satt dagsorden, men hvor er eksemplene fra virkelighetens verden?

Helt typisk er det at antall ansatte i nydannelsen blir høyere enn summen i de gamle. Hadde det blitt spart så mye som ei krone på de sammenslåingene Erna med sin pisk- og gulrotmetode fikk til som kommunalminister (2001-05) eller da 19 kommuner ble spist av nærmeste by fra 1988 til 1994, hadde nok hun, Sanner og Mæland banket oss i hodet med tallene.

Etter at Danmark gjennomførte sin reform i 2007, er det også vanskelig å få øye på økonomisk gevinst, og byråkratiet ble ikke bare sentralisert. Det økte der også.

Høyre-ordføreren i Holmestrand, som la under seg Hof i fjor og får tilført Sande ved nyttår, er av dem som erkjenner veksten i byråkratiet.

Han pynter på det ved å framheve at sammenslåingen fører til halvering av antallet kommunestyrerepresentanter, folkets ombudsmenn som for en stor del utfører sin gjerning på fritida.

Blir det ikke da noe malplassert, akkurat som ved bruken av ordet «nærpoliti», å kalle dette en demokratireform?

Sammen med SV, Rødt og MdG står Sp med Liv Signe Navarsete i spissen også med stive bein på bremsepedalen hva gjelden flyttinga av de maritime overvåkningsflyene fra Andøya til Evenes.

Her har de full støtte fra et nær unisont flyfaglig miljø som frykter at Luftforsvaret vil bli påført enorm og kanskje uopprettelig operativ skade.

Budsjettsprekk er intet ukjent fenomen hos vår forsvarsmakt. Ingen bør derfor få sjokk om dette blir alle kostnadsoverskridelsers mor, men tallrike advarselen og nye momenter blir ignorert av de som ser ut til å hige etter forandringer bare for forandringens skyld.

Når den rene reformpsykose rir landet som en mare, trenger vi ikke da sårt en bremsekloss?

De som påberoper seg å være så himla fremoverlent, kan i hvert fall risikere å gå kraftig på trynet mens de kaller annerledes tenkende for gammeldagse og sidrumpa bakstrevere.

For å sikre god samfunnsutvikling er det viktig se tilbake og dra nytte av tidligere erfaringer. Nettopp derfor er det kanskje bare en stor fordel å gå baklengs inn i framtida?

———————–

Per Gunnar Stensvaag er kommentator, forfatter og flykaptein i SAS. Han er medforfatter i boka «Folkestyre eller etlitestyre», og har holdt 93 foredrag landet rundt om kommune- og regionreformen, samt 3 foredrag om nedleggelsen av Andøya Flystasjon og Helikopterbasen på Andøya. Han har også vært fagdommer i «Kvitt eller Dobbelt», tema «Norske kommuner. Stensvaag er født i Bergen, men flyttet til Trysil 7 år gammel. Akkurat nå bor han i Tromsø, men har også bodd i Kirkenes da han fløy for Norving før han begynte i SAS.

Hjerte for Finnmark

i Kommentaren By

Skrevet av Torill Olsen

Noen ganger, når kampen blir for tung og jeg blir sliten og motløs, går jeg i fjæra og ser utover havet og inn i evigheten. Der blir jeg minnet på at å sloss for Finnmark ikke handler om meg og mine private opp- og nedturer, men om folket og verdiene som har skapt det vi har, og arven vi skal gi til de som skal komme etter oss. Og så handler det om de kreftene som truer vårt byggverk, vårt Finnmark.

Mens den bitende sørausten snor seg helt inni margen, blir jeg stående til støyen fra nåtiden stilner, og øynene ser klart igjen. 

Jeg ser ho oldemor som blir sittende alene med 3 småunger etter at han oldefar omkommer på havet, og må levne de små til slektninger og reise rundt som anleggskokke for skaffe penger til å leve for seg og sine. Det er ingen dans på roser, men hun må være sterk. Hun har ikke noe valg.

Jeg ser den bøyde ryggen til han bestefar som henger over rekka med håndjuksa mens han lar båten ræke litt før han tar kontrollen og loser småungan hjem til nok en fiskemiddag. Det gjør ham hjertevarm og stolt over å kunne brødfø. 

Jeg ser min fornorska mor bruke sminke for å skjule sitt samiske opphav i en tid der myndighetene har gjort at hennes folk bærer skam. Det gjorde henne gammel som ung, men aldri motløs. Er man født i motvind, må man stå i motvind, sa ho.

De tre er borte for alltid, men representerer de som bygde landet, som bygde Finnmark. Da som nå var det forskjell på folk i sør og nord, forskjell på hvordan man ble behandlet og omtalt, forskjell på hvem man er og hvilken historie man bærer. Forskjell på muligheten til å påvirke og ha noe å si. Det er langt dette landet, og lengst borte er utenfor allfarvei. Sett fra maktas ståsted.  

Jeg blir så sint der jeg står i fjæra og lar den kalde vinden bite i kinnan mens fortiden spiller filmen om mine forfedre. Forbannet over urettferdighet og maktovergrep. At politikere på Stortinget kan stå der som diktatorer og tvinge folket mitt i kne. Som om vi ikke allerede har måttet tåle alt, tåle så lenge.

Fortidens kunnskap om hva mitt folk har måttet gjennomgå og nåtidens urett mot Finnmarkingene gjør meg skremt for hva fremtiden bringer for våre barn. Med dagens politikere som enten er på Høyresiden eller «haller» i den retningen er det all grunn til bekymring. For du vet, klarer man å bruke tvang overfor folket sitt en gang, klarer man to – og flere. Rike Finnmark kan mange tjene penger på, og pengemakta er guden for de som sitter med makta i dag. 

Så jeg står no der i fjæra like forbanna som den februarkalde isvinden fra søraust og den blå isvinden fra dem som sitter med makta, og sier høyt til meg selv: Dette er ikke er tiden for å feige ut og la de som har tvunget landet mitt i kne vinne. Kampen for Finnmark er ikke over, den er knapt nok begynt. 

Og så knyter jeg hendene inni polvottan og går jeg hjem fra fjæraturen, fyrer i ovnen og skriver ned det du har lest her. Og vet du, jeg ser at ilden brenner godt….

Folkets dom over Regjeringens overkjøring av folket i Finnmark!

i Politikk/Pressemelding By

Geir Adelsten Iversen. Stortingsrepresentant, Senterpartiet Finnmark.

Det er valgår i år. Folket har igjen makten. Da går vi alle til urnene for å markere vår avsky for en regjering som kaster vrak på folkeviljen; 87 % av finnmarkingene sier nei til fusjon med Troms.

Oslo-regjeringens tvang er en forkastelig handling som er intet demokrati verdig. La kommunevalget bli en vekker!

Bolverket mot fjerndiktatet fra Regjeringskvartalet i Oslo finnes heldigvis. Folket i Finnmark skal vite at Senterpartiet står klippefast på en omkamp som, om den ikke blir tidligere, vil komme i 2021 når stortingsvalget står for tur. I Senterpartiets langtidsprogram 2017-21 heter det:

«Senterpartiet er motstander av den pågående kommune- og regionreformen og mener de fører til sentralisering og svekket folkestyre. Vi mener at eventuelle kommune- og fylkessammenslåinger skal være frivillige og at oppslutningen om dem skal være avklart i lokale folkeavstemminger» (s. 16).

Dette bekreftes av Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum som sa til Romsdals Budstikke 18 oktober 2018:

«Senterpartiet har fremmet forslag om å oppheve sammenslåingen av Troms og Finnmark … Vi kommer til å kjempe mot regionreformen og sentraliseringen helt til siste slutt».

Senterpartiet står rakrygget i stormen, og vårt konsekvente standpunkt mot tvang vil ikke rokkes av en «trollbundet» regjering og et stortingsflertall som legger så dårlig håndverk til grunn for sine vedtak.

Alle regjeringens uvennlige trekk som tar sikte på å nedlegge vårt kjære Finnmark blir møtt med hoderystende vantro.

Særlig blir dette tilfelle når regjeringspartner KrF ved Geir Toskedal forklarer i Dagsavisen 2 august 2018 s. 8-9 hvordan Finnmark ble en brikke i et spill der regjeringspartiene, Venstre og KrF tenkte på et tilfeldig tall for antall regioner i Norge – 10-11 – som partiene ble så «fortrollet av» at det ikke var noen annen mulig løsning.

Toskedal sa det slik at «det var et argument at dersom det blir flere fylker enn dét, så er det nesten ikke noen vits i en regionreform».

Og dette skal avgjøre Finnmarks skjebne? Nei sier Senterpartiet! Det må her være tillatt å si at maken til toskeskap skal en lete lenge etter.

Er det regjeringen eller Arbeiderpartiet som har ansvar for å ta særlig hensyn til Vadsø?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av ForFinnmark v/Randi Karlstrøm og Arne Pedersen.

Hvordan vil regjeringen ta et særlig hensyn til Vadsø ved sammenslåingen av Finnmark og Troms? Det spørsmålet kom fra stortingsrepresentant Ingalill Olsen (Ap) i Stortingets spørretime her om dagen. Slik bidro hun til å flytte oppmerksomheten bort fra Arbeiderpartiets eget ansvar.  

Stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet, Ingalill Olsen, orienterte offentligheten om at hun hadde stilt spørsmål i stortinget til regjeringen om hvordan regjeringen ville ta et særlig hensyn til Vadsø ved sammenslåingen av Finnmark og Troms til ett fylke. Hun viste i tillegg til at stortingsrepresentant Cecilie Myrseth fra Arbeiderpartiet også tok ordet til samme sak.

Nå er det slik at verken statsministeren eller kommunalministeren på noen tidspunkt har forpliktet regjeringen til selv å ta «et særlig hensyn til Vadsø ved sammenslåingen».

Heller ingen fra regjeringspartiene i Stortinget har bedt regjeringen sørge for at det skal tas et spesielt hensyn til Vadsø.

Dette er det logikk i fordi det er fellesnemda for Finnmark og Troms, og senere det nye fylkestinget, som har myndigheten til å ta et særlig hensyn til Vadsø.

Likevel var Høyre-ordførere i Vadsø sikker på at Vadsø skulle tjene på sammenslåingen på tross av total mangel på reelle forpliktelser fra sin egen statsminister! Nå er denne avgjørelsen blitt fellesnemndas jobb etter at Finnmark Arbeiderparti bikket flertallet for å igangsatte sammenslåingen på tross av en svært tydelig folkeavstemning der 87 % sa nei til sammenslåing.

Da nytter det ikke etterpå å tasse til talerstolen i Stortinget verken for ordfører Bønå eller stortingsrepresentant Ingalill Olsen, da det er de selv som har vært med på å gi fra seg makten. Det er nemlig fellesnemda og det nye fylkestinget ansvar å avgjøre i hvilken grad man skal ta særlig hensyn til Vadsø.

Disse formalitetene kjenner representantene Olsen og Myrseth godt til. De samme to vet også at verken Stortinget eller regjeringen har gitt noen garantier på vegne av seg selv.

Hvorfor gjør de det likevel? 

Er det for å skjule det faktum at de er ansvarlig for at Finnmark gikk inn i fellesnemnda og at det er de som nå er ansvarlig for det som skjer med fremtidens Vadsø og resten av å gjennomføre regionaliseringsreformen? Uansett svar har de gjort seg til lakeier for regjeringens famøse sentraliseringsprosjekt!

De vet jo at det ikke er noe poeng rent formelt å ta dette spørsmålet opp i Stortinget. Spørsmål må tas opp i fellesnemda for Finnmark og Troms dersom det skal ha en konkret politisk betydning.

For det er slik at i fellesnemda har Finnmark og Troms Arbeiderparti rent flertall. Cecilie Myrseth er leder i Troms Arbeiderparti. Ingalill Olsen er representant valgt inn i Stortinget fra Finnmark. Representantene i fellesnemda fra Arbeiderpartiet vil følge det som er blitt vedtatt i fylkespartiet.

For det er slik at da fylkespartiene fra Finnmark og Troms behandlet sitt valgprogram for de neste fire årene, ble det fremmet et forslag fra Øst-Finnmark om at (sitat):

«Vadsø og Tromsø skal formelt og reelt dele på å ha rollen som fylkeshovedstad/hovedsete i det nye fylket. Politisk og administrativ toppledelse og funksjoner skal deles likt mellom de to byene».

Dette ble nedstemt av et knapt flertall!

En lik fordeling av politisk og administrativ ledelse ville blitt en realitet dersom Arbeiderpartiets representanter i fellesnemda hadde støttet forslaget fra Øst-Finnmark. Nå vet vi at fellesnemda ikke vil vedta en lik fordeling, som ville vært å ta et særlig hensyn til Vadsø. 

Derfor er den politiske virkningen av å reise spørsmålet i Stortinget kun for å flytte oppmerksomheten bort fra fellesnemda og fylkespartiene i nemda og over til regjering og Storting. 

Det gjør de vel vitende om at det ikke er de som har myndighet til å vedta plassering av politisk- og administrativ ledelse i det nye storfylket. Det ansvaret har Finnmark og Troms Arbeiderparti selv.

Stortingsrepresentant Ingalill Olsen bidro altså kun til å flytte oppmerksomheten bort fra den politiske prosessen om regionreformen ved så stå på Stortingets talestol og stille et spørsmål hun visste svaret på. 

Hun visste også om det som har foregått i Finnmark Arbeiderparti da hun tok opp spørsmålet i Stortinget om å ta et særlig hensyn til Vadsø. 

Spørsmålstillingen fra stortingsrepresentant Ingalill Olsen og Cecilie Myrseth var ikke bare uten realpolitisk substans, det var også et forsøk på ansvarsfraskrivelse og fokusendring bort fra eget politisk ansvar!

1 2 3 13
Gå til Topp