Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Skribent

Torill Olsen

Torill Olsen har publisert 70 artikler.

Finnmark på stortingshøringa om nye oppgaver til regionene

i Politikk By

Finnmark fylkeskommune deltok på stortingshøringa om de nye oppgavene til regionene i dag, skriver ffk.no

Her er fylkestingsrepresentant og gruppeleder for Ap, Remi Strands innlegg til den web-overførte høring i Kommunal- og forvaltningskomiteen – Meld. St. 6 (2018-2019) Oppgaver til nye regioner tirsdag den 20. november:

Finnmark fylkeskommune har lenge vært kritisk til en reform som er tegnet på et bakrom av noen få stortingsrepresentanter fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Krf.

I Finnmark er overraskelsen stor over at Krf har akseptert en avtale som gir så lite til fylkeskommunene de har sagt de vil beholde. Her er det lite å skrive hjem om.

Hagen-utvalget kom med mange forslag til oppgaveoverføringer. Finnmark fylkeskommune har selv sendt inn høringsuttalelser hvor vi har pekt på mange oppgaver som kan overføres. Over 40 forslag til nye oppgaver er spilt inn. Mange av Finnmarks innspill er verken drøftet eller ivaretatt i avtalen.

Oppgavemeldingen svarer heller ikke til Hagen-utvalgets modige linje om å overføre vesentlige oppgaver til fylkeskommunene. Det gjør tvangssammenslåing av Troms og Finnmark enda mer uforståelig for et overveldende flertall av Finnmarks befolkning.

At fylkeskommunens rolle som samfunnsutvikler skal styrkes er et av målene i oppgaveutredningen. Finnmark har folkevalgte med inngående kjennskap til lokal særegenhet, identitet, språk og geografi i et fylke som strekker seg over et areal mer enn dobbelt så stort som det nye Viken, og som grenser mot både Finland og Russland. Vi har en kompetent, fleksibel og løsningsorientert administrasjon som jobber hver eneste dag for Finnmark og en positiv utvikling i Finnmarkssamfunnet.

Finnmark er et fremoverlent fylke. Beliggenhet, størrelse og liten befolkning oppmuntrer til smarte løsninger. Enten det er tilrettelegging for testing av elektriske fly eller forprosjekt for utvikling av fremtidens H2 Hurtigbåter, er Finnmark i front. For en tid siden fikk en løsning for bestilt persontransport stor oppmerksomhet i riksmedia. Dette ble pilotert i Finnmark for 10 år siden.

I videregående skoler begynner det virkelig å bli dreis på sakene. Etter noen år der Finnmark har ligget bakpå tar vi nå kraftig innpå når det gjelder gjennomføring i videregående skoler. I antall lærlinger har vi passert 1000. Aktivitetsnivået er høyt og økende.

Oppgaveoverføringen har fått en av de trangeste fødslene i norsk politisk historie. På den ene siden skal fylkeskommunens rolle som samfunnsutvikler styrkes. På den andre siden så legger regjeringen frem et statsbudsjett for 2019 som nok en gang slår beina unna for en av fylkeskommunenes virkemidler – de regionale utviklingsmidlene.

Demokratireformen er på ingen måte en reform som øker demokratiet. Volumet av oppgaver som flyttes nærmere folket er ikke i nærheten av oppgavene som flyttes lengre vekk fra folket. For folk i Finnmark vil det være en mye større avstand til 57 fylkestingsrepresentanter for hele Troms og Finnmark enn hva vi har til dagens 35 som representerer Finnmark alene.

Det geopolitiske aspektet synes også sterkt underkommunisert. Finnmarkingene gjør en formidabel innsats i viktige grenseområder for Norge og Nato. Hver eneste dag arbeides det på tvers av grensene for å holde kanaler åpne slik at man på fredelig vis kan sameksistere. Det burde være alt annet enn ønskelig at sivil administrasjon med høyt utdannede medarbeidere ble flyttet ut og erstattet av flere soldater. Det er ikke slik man bygger fredelige relasjoner med naboen.

I oppgavemeldingens siste kapittel står det: «Det legges til grunn at overføring av nye oppgaver til fylkeskommunene og en ny struktur bør bidra til redusert byråkrati og økt effektivitet i offentlig forvaltning.»

Dette høres mer ut som sparetiltak enn tiltak for styrking av demokratiet.

Regjeringen har forsvart tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms med at oppgaveoverføringen ble så omfattende at en sammenslåing var helt nødvendig. Det vi ser her er ikke omfattende. Dermed har bunnen falt ut av argumentasjonen.

Det er vår oppfatning at denne reformen er sporet av. Den kritiseres fra alle kanter. Her bør man vise klokskap å rykke tilbake til start. Lovligheten rundt prosessen med tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms er sterkt omdiskutert, antagelig er den ulovlig. Det i seg selv bør være grunn nok til å ta et steg tilbake, tenke seg om å utrede ordentlig.

Vi oppfordrer Krf og regjeringen til å bidra til å oppheve tvangssammenslåingen slik at vi kan få ro i regionene til å løse de oppgavene vi har på best mulig måte for befolkningen.

Stortingsrepresentanter foreslår lovendring for å overkjøre Finnmark – og Sápmi

i Politikk By

Skrevet av Nils Aarsæther, Tromsø, tidl. professor i samfunnsplanlegging, UiT. Første gang publisert i Nordnorsk Debatt. 

Stortingsrepresentanter foreslår lovendring for å overkjøre Finnmark – og Sapmi.

Som kjent vedtok Stortinget juni 2017 – uten forutgående behandling eller utredning – å slå sammen fylkene Finnmark og Troms. Det ble ikke gitt noen begrunnelse for vedtaket, i form av påpeking av oppgaver som Finnmark fylkeskommune ikke ville være i stand til å løse.

Stortingets flertall så også bort fra et klart vedtak i Finnmark fylkesting, og – kanskje verre – Sametinget ble ikke konsultert, da i et spørsmål som i høyeste grad angår den samiske befolkningen.

Ikke uventet er det blitt en vedvarende politisk og folkelig motstand mot dette stortingsvedtaket.

Fylkestinget i Finnmark gjennomførte i mai 2018 en folkeavstemning som med overveldende flertall (og god valgdeltakelse) viste at medborgerne sluttet opp om en videreføring av Finnmark fylkeskommune – og dermed også om en fortsatt lovbasert videreføring av Finnmarkseiendommen.

Eiendommen forvaltes av Finnmark fylkesting i samarbeid med Sametinget, og disponerer ca 96% av landarealet i Norges største fylke. Verken Stortingsflertallet eller regjeringen hadde brydd seg med å utrede konsekvenser for Finnmarkseiendommen, i en situasjon der Finnmark opphører som eget fylke!

I tråd med råd fra befolkningen har Finnmark fylkesting avstått fra å oppnevne medlemmer i ei fellesnemnd som skal forberede sammenslåing med Troms.

Det gjelder ei fellesnemnd der Finnmark, etter at departement har foretatt en forskriftsendring, får redusert sitt opprinnelige medlemstall fra 17 til 9, mens Troms skal ha 19 medlemmer (ikke akkurat et inviterende grep fra departementet!).

Troms fylkesting, som heller ikke støtter sammenslåingen, har vedtatt å avstå fra å møte i fellesnemnda så lenge ikke Finnmark stiller der. Kommunalministeren har innkalt til møte i nemnda 17. desember, men ledelsen i Finnmark fylkeskommune har gitt tilkjenne at Finnmark ikke kommer til å oppnevne medlemmer til møtet.

I denne fastlåste situasjonen er det et åpenbart behov for samtaler og å vise forstand. Det kan ikke være hensiktsmessig å bygge opp til en ytterligere konfrontasjon.

Da er det påfallende å se at fire stortingsrepresentanter (ingen av dem fra Nord-Norge): Skjelstad fra Trøndelag, Benestad og Bransdal fra Agder og Kjos fra Akershus, går sammen om å fremme en lovendring som skal gjøre det mulig å fjerne den myndigheten som Finnmark fylkesting etter loven har til å oppnevne en fellesnemnd.

Stortinget bør, etter disse representantenes mening, inviteres til å umyndiggjøre et fylkesting som i dette tilfellet handler på et klart mandat fra sine velgere.

Begrunnelsen for dette drastiske initiativet er offisielt en bekymring for at innbyggerne i Finnmark ikke skal kunne stemme ved det kommende fylkestingsvalget i 2019.

Men det er en grunnløs bekymring: Som om Finnmark fylkeskommune ikke skulle være i stand til selv å oppnevne et valgstyre og på sedvanlig vis gjennomføre valg til neste fylkesting!

Så det må være andre grunner til at de fire har funnet det nødvendig å invitere sine stortingskollegaer til å velge en konfrontasjonslinje mot Finnmarks folkevalgte og befolkning – samer, kvener og nordmenn.

De må åpenbart basere sitt initiativ på kunnskap om, eller holdninger til Finnmark som de ikke tilkjennegir. Mest trolig dreier det seg om å forsvare det juridisk sett omstridte vedtaket fra juni 2017. De lar i tilfelle dette veie tyngre enn å forstå og ta hensyn til befolkningen og det klare folkevalgte flertallet i vårt nordligste og arealmessig største fylke.

Stortinget vedtok den 31. mars 2016 en grunnlovsendring som pålegger Stortinget å ta hensyn til lokale folkevalgte organer, i saker som vedrører disse organene. Dette er åpenbart noe som må ha gått de fire representantene hus forbi. Eller mener de at dette er et nasjonalt spørsmål, at en videreføring av Finnmark fylkeskommune truer nasjonale interesser?

Ut fra sitt utsiktspunkt i sør, vurderer de det kanskje slik at regionale folkevalgte (og på sikt stortingsrepresentanter) fra Finnmark vil kunne utgjøre en sikkerhetspolitisk risiko?

Det er ikke anført slike argumenter, men den autoritære tilnærmingen til et så følsomt anliggende som Finnmarks-identiteten kan oppfattes som motivert ut fra en dårlig skjult nedvurdering av medborgerne i nord.

En eventuell lovendring vil åpenbart bidra til å øke konfliktnivået. Som Kristina Hansen, leder i Finnmark AP, uttrykker det: «Dette viser at de durer rett på mot oss og våre meninger. Jeg vet ikke om noen av dem har vært i Finnmark og pratet med noen av oss om dette» (Nordlys 17.11) Ingen ting tyder på at Skjelstad, Benestad, Kjos eller Bransdal har brydd seg med å samtale med, eller lytte til, dem dette angår.

De fire bør alvorlig vurdere om det de er i ferd med å gjøre, bidrar til å svekke tilliten til, og oppslutningen om, demokratiet i Norge. Regjeringen kjører en knalltøff linje i regionale spørsmål.

Men Stortinget trenger ikke følge opp konfrontasjonslinjen. Det er ikke i landets interesse å bidra å skape dype sår og oppgitthet i nord, ved å fremme et forslag som oppleves som uvennlig, som på sikt kan bidra til å undergrave våre demokratiske tradisjoner – og ikke bare når det gjelder Finnmark..

———————————-

Faktaboks:
Stortingsrepresentantene André N. Skjelstad (V), Norunn Tveiten Benestad (H), Kari Kjønaas Kjos (FrP) og Torhild Bransdal (KrF) har levert Representantforslag 44 L (2018–2019), til Stortinget. Som forslagsstillerne formulerer det vil forslaget gi
«…Kongen fullmakt til å gi nærmere regler og gjøre unntak fra lov og forskrift når det er nødvendig for å gjennomføre vedtak om sammenslåing…».

Overformynderi og folkeforakt!

i Pressemelding By

Skrevet av Geir Adelsten Iversen, Stortingsrepresentant for Senterpartiet i Finnmark

– Som stortingsrepresentant for Finnmark kan jeg ikke sitte rolig og se på at et himmelropende overgrep skal skje mot Finnmarks befolkning!

Saken er at Stortingsrepresentantene André N. Skjelstad (V), Norunn Tveiten Benestad (H), Kari Kjønaas Kjos (FrP) og Torhild Bransdal (KrF) har ved Representantforslag 44 L (2018–2019), foreslått at Statsråd Monica Mæland skal gis myndighet til «opprettelse av valgstyre der fellesnemnda ikke har opprettet det».

Dette betyr at statsråden vil sette til side det grunnleggende prinsipp om kommunalt selvstyre – og en nær enstemmig folkevilje i Finnmark som også har sterk støtte i Troms og Nordland om at fusjonen ikke må gjennomføres.

Jeg – som stortingsrepresentant for Finnmark – kan ikke rolig sitte og se på at et slikt himmelropende overgrep skal skje mot Finnmarks befolkning.

Jeg vil derfor sette «alle kluter inn» for å overbevise stortingsrepresentanter uansett partifarge fra i første omgang Nordland, Troms og Finnmark, om at representantforslaget må avvises.

Jeg vil også samtidig anbefale Finnmark Fylkesting om – iht. sin myndighet etter valgloven § 4-1 å opprette slikt valgstyre på sitt neste møte. Det vil overflødiggjøre det kommende diktat fra statsråden.

Sammenslåing av Troms og Finnmark: Representantforslag 44 L (2018–2019): Noen rettslige merknader av Peter Th Ørebech, professor i rettsvitenskap, Norges arktiske universitet

Stortingsrepresentantene André N. Skjelstad (V), Norunn Tveiten Benestad (H), Kari Kjønaas Kjos (FrP) og Torhild Bransdal (KrF) har levert Representantforslag 44 L (2018–2019), til Stortinget. Som forslagsstillerne formulerer det vil forslaget gi
«Kongen fullmakt til å gi nærmere regler og gjøre unntak fra lov og forskrift når det er nødvendig for å gjennomføre vedtak om sammenslåing. Unntak fra lov og forskrift må være knyttet til fem forhold som er angitt i bestemmelsen, herunder «reglar om lovpålagde organ i stat, fylkeskommune og kommune»» (Dok.8:44 L (2018–2019) s. 1).
Lovendringsforslaget til inndelingslova i lov 15. juni 2001 nr. 70, § 17 andre ledd bokstav a lyder som følger:
«a) reglar om lovpålagde organ i stat, fylkeskommune eller kommune. Dette inkluderer oppretting av slike organ når dei som har mynda etter lova, unnlèt å gjere dette».
Lest i sammenheng blir lovteksten da som følger:
«Når det blir rekna som nødvendig for å gjennomføre vedtak om grenseendring, kan Kongen dessutan gjere unntak frå gjeldande reglar i lov eller forskrift. Unntak frå lov må knyttast til følgjande forhold:
a) reglar om lovpålagde organ i stat, fylkeskommune eller kommune. Dette inkluderer oppretting av slike organ når dei som har mynda etter lova, unnlèt å gjere dette».
«Grenseendring» er definert slik: «Omgrepet grenseendring i denne lova er ei fellesnemning på samanslåing, deling og grensejustering» (se § 3 fjerde ledd).
Regelen i § 17 står i kapittel IV om «Direkte verknader av grenseendring».
Den lovendring som det legger opp til er da at Kongen dvs. her Kommunal- og fornyingsdepartementet kan, ved forskrift, overta oppgaver som etter loven opprinnelig henhører under fylkeskommunen.  Med «gjere unntak frå gjeldande reglar i lov eller forskrift» forstås retten til derogasjon, dvs.oppheve, endre eller modifisere regler som også er nedfelt i rettskilder av høyere rang.

Av dette kan vi slutte som følger:

1) Kongens kompetanse gjelder «reglar». Regler må holdes adskilt fra utkast til regler. I skrivende stund er Dokument 8 – forslaget fra Skjelstad & Co, ingen vedtatt regel men kun et utkast. Det er høyst usikkert om forslaget vil bli vedtatt i Stortinget, jf. det faktum at KrF i flere avgjørelser i Stortinget har stemt sammen med opposisjonen mot Regjeringen, jf Aps krav om midler til tannhelse-styrking og Ap- framlegget om ei ny lov mot moderne slaveri (se Klassekampen 17. november 2018 s. 6)
2) Kongens kompetanse gjelder «oppretting av slike organ», dvs. i dette tilfelle
«handler dette om opprettelse av valgstyre der fellesnemnda ikke har opprettet det. Dette endringsforslaget vil gi Kongen fullmakt til å oppnevne medlemmer til valgstyret når fellesnemnda ikke har gjort det, og når oppnevning av valgstyre er nødvendig for å sikre framdrift i valgforarbeidet i henhold til nasjonale frister og milepæler» (Dokument 8:44 L (2018–2019) s. 1). 
Forarbeidene opplyser også om at grunnen til at lovendringen fremmes som Representantforslag er at fristene for valgstyrene elles ikke vil overholdes. Vi ser derfor at kompetansen her gjelder oppretting av valgstyre for Finnmark der Fellesnemda ikkje har gjort dette (s. 2).

3) Lovendringsforslaget må leses som følger:

a) Lovendringsforslaget opphever ikke det «kommunale selvstyre». Dvs. at Finnmark fylkeskommune er fortsatt et eksisterende rettssubjekt som inntil lovendringen er vedtatt kan følge gjeldende lover slik som før.
b) Det kan ikke forutsettes at lovendringsforslaget vil bli vedtatt i Stortinget. Forslaget pålegger ikke Finnmark fylke å foregripe en mulig rettskraft. Dvs. at Finnmark kan som før opptre iht. någjeldende lovverk, jf. bl.a. valgloven § 4-1.
c) Hvilket innhold vedtaket skal ha, kan departementet ikke legge seg bort i.
d) Tidspunktet for den tidligst mulige myndighetsovertakelse fra et påtvunget Fellesutvalg er videre avhengig av behandlingstiden på Stortinget for Representantforslag 44 L. Ingen lov har virkning fra før det tidspunkt endringen trer i kraft. Det kan tidligst bli 1 januar 2019.
e) Dette betyr at Finnmark fylkeskommune inntil videre må opptre iht. lovreglene slik de gjelder i dag. Dvs. at fylkeskommunen kan opprette valgstyre for Finnmark fylke. Dette vil ta luften ut av lovforslaget hvis eneste motiv opplyses å være en bekymring for at
«det er risiko for at denne situasjonen kan påvirke innbyggernes mulighet til å delta i valg, må det være et statlig ansvar å sikre at det organet som er nødvendig for gjennomføring av valget, opprettes» (s. 1).
Tromsø, 18 november 2018
Professor i rettsvitenskap, Norges arktiske universitet, Tromsø
Peter.orebech@uit.no

Enkelt å unngå «kaos»

i Kommentaren By

Skrevet av Tromsaksjonen v/Nils Aarsæther, Ingrid Evertsen, Bjørn Willumsen og ForFinnmark v/Torill Olsen. Første gang publisert i Nordnorsk debatt.  

Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, mener at ledelsen i Finnmark fylkeskommune og i Finnmark Arbeiderparti bidrar til å «skape kaos» i gjennomføringa av regionreformen. Men det er en lettvint måte å se saken på, for det er all grunn til å plassere ansvaret på Storting og regjering, og i de siste ukene, på Høyre -strategene og KrFs høyrefløy.

At man i Finnmark har oppdaget at egen befolkning og folkevalgte er blitt overkjørt og utsatt for en «sjokk-terapi» har naturlig nok utløst et sterkt folkelig og folkevalgt engasjement. Når Finnmark nekter å spille med i sin egen politiske umyndiggøring må det ses på som et entydig demokratisk sunnhetstegn. Det er ikke Finnmark som har skapt «kaos».

I høringen i Stortingets kommunalkomite 6. november kom det fram at vedtaket om sammenslåing av Troms og Finnmark var et hastevedtak, der saksbehandlingen var mangelfull på en rekke områder. Verken de to fylkeskommunene eller Sametinget hadde fått avgi uttalelse, og regjeringens egen innstilling om å utrede sammenslåinger i nord hadde blitt satt til side – her gjaldt det tydeligvis å utnytte situasjonen og få til et «kupp».

Denne behandlingsmåten av et spørsmål med vidtrekkende betydning for borgere og ikke minst urbefolkningen i Finnmark må karakteriseres som uverdig.

Like uverdig har bløffen om «store oppgaver til regionene» vært – altså begrunnelsen for hvorfor et fylke som Finnmark ikke kunne videreføres. Det kom jo ingen nye, store oppgaver da regionmeldimnga ble framlagt, dermed faller denne begrunnelsen.

Og til sist, det kaoset som ble skapt da KrF-nestleder Ropstad deltok aktivt for å avskjære den debatten som var bebudet av partileder Hareide. Hareide hadde klokt nok sagt at først må man se, i regionmeldinga, hvilke oppgaver regjeringa ville overføre til fylkene, og deretter ta stilling til gjennomføringen av reformen.

Men før meldinga ble lagd fram hadde det, i samarbeid mellom regjeringa og KrFs høyrefløy, blitt forhandla fram en enighet om KrFs støtte, altså FØR man visste hvilke oppgaver det dreidde seg om. Saken ble dermed effektivt låst på forhånd. Et elegant strategisk grep, men ikke mer enn det.

Vel, det er skapt et kaos, der Finnmark er blitt en brikke i et spill også omregjeringsmakt og KrFs veivalg. Men veien ut av vanskeligheten er enkel: Vedtaket om sammenslåing kan trekkes av Stortinget (Stortingets prestisje veier åpenbart tyngre enn hensynet til Finnmarks befolkning, så det vil sikkert ikke skje).

Alternativt kan Finnmark og Troms rett og slett forberede seg på å fortsette som før, altså se bort fra «kupp»-vedtaket og oppnevne valgstyrer for det kommende fylkestingsvalget – uten at det vil medføre andre ulemper enn sinne og bitterhet i statsministerboligen, Nordlysredaksjonen og Høyres strategistab.

———————–

Denne kommentaren er en reaksjon på Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys, sitt innlegg med tittelen «Kaos i vente» som gjengis her:

Under en høring på Stortinget tirsdag, sa fylkesordfører Ragnhild Vassvik (Ap) at vi (Finnmark fylkesting) «har gjort det vi kan for å få til en sammenslåing med Troms». I neste åndedrag sier hun at «kampen mot sammenslåing ikke er over».
Samtidig gjorde Vassvik det klart at hun ikke vil utelukke et søksmål mot Staten fra Finnmark fylkeskommune. Det er ikke så lett å bli klok på det som fremstår som motstridende budskap.

Vassvik og Finnmark Ap har i lang tid spilt med høy innsats og risiko. Den voldsomme retorikken man har brukt gjør at partiet nå står i spagaten.

Uansett hva partiet foretar seg, blir konsekvensene store etter at Finnmark Ap og aksjonistgruppen «for Finnmark» har smeltet sammen og blitt ett.

Dersom man nå skulle gi etter og stille felles Ap-liste med Troms, vil motstanderne av sammenslåingen med Troms oppleve det som et forræderi. Og det vil bli Senterpartiet som høster gevinsten av alle stormene Vassvik har stått i.
Dersom krefter i Finnmark Ap skulle bryte ut og stiller egen liste, vil det utradere Ap som politisk kraft i en del av landet der partiet har styrt sammenhengende siden 1945. Da er maktpartiet Ap historie i Finnmark.

Valgloven er nemlig klar på at hvert parti bare kan stille en liste i sitt valgdistrikt. Hvis Ap skal stille egen liste i Finnmark, må det bli under et annet navn.

Det kan godt komme til å skje. 1.april skal valglistene være ferdig. Høyre og Frp er på sin side neppe særlig bekymret over at Ap ikke klarer å stille felles liste.

Det meste tyder på at flertallet i Finnmark fylkesting ikke kommer til å medvirke i fellesnemd, som etter loven skal sette ned valgstyre.

Men desto lengre tid det går, og nå er det bare 13 måneder til den formelle sammenslåingen trer i kraft, desto mindre relevant blir selvfølgelig fellesnemda. Den mister sin verdi som arena for å synliggjøre protest.
Storting og Regjering kan selvfølgelig ikke sitte stille og se på at folk i Troms og Finnmark som de eneste i landet ikke får sjansen til å stemme ved fylkestingsvalget 2019.

Derfor vil Monica Mæland trolig sørge for at det blir tatt nødvendige grep, at et valgstyre blir satt ned, med eller uten medvirkning fra Finnmark.

Og når det høsten 2019 er valgt nytt fylkesting for Troms og Finnmark, er det de 57 representantene som har ansvaret, ikke kommunalministeren.

Det blir ingen enkel jobb for de nye folkevalgte, etter kaoset forgjengerne sannsynligvis overlater til dem. Styringsform og administrasjonssted vil sveve i det blå. Ikke så mye som et nytt organisasjonsnummer vil være på plass, slik at penger kan overføres fra staten til den nye organisasjonen. Det første man må finne ut av er hvordan flere tusen ansatte kan få sin lønn.
Ingen verktøy for å drive politikk vil være på plass, og de 57 representantene vil kun ha to og en halv måned på seg for å etablere en ny administrasjon.

Det er i dag isfront mellom administrasjonene i Troms og Finnmark. Det er naturligvis en betydelig risiko for kompetanseflukt i de to fylkeskommunene. Dersom folk søker seg bort eller velger å slutte på grunn av all uro og usikkerhet, vil det ikke være en overraskelse.

De andre nye fylkene i Norge er i full gang med å utvikle sterke politiske strukturer som ivaretar interessene til innbyggerne. Imens fortsetter borgerkrigen i Troms og Finnmark. Det tjener neppe interessene til de som bor i denne delen av landet.
De 57 som neste høst utgjør det nye fylkestinget i Troms og Finnmark, står overfor et gedigent problem.

Tvangssammenslåing svekker finnmarkingenes innflytelse på forvaltningen av land og vann i Finnmark

i Kommentaren By

Skrevet av Steinar Schanche, styremedlem i ForFinnmark

Finnmarksloven pålegger FeFo og dets styre å forvalte grunn og ressurser til beste for innbyggerne i Finnmark, og skal sikre finnmarkingenes innflytelse på forvaltningen. Regjeringen og stortingsflertallet har tydeligvis ikke tenkt på tvangssammenslåingens negative virkning på finnmarkingenes lovbestemte rettigheter.

I en kommentar på ForFinnmarks FB-sider forsøker KrFs Otto Strand å bagatellisere at tvangssammenslåingen svekker finnmarkingene innflytelse på forvaltningen av sin eiendom. Han hevder: «FeFo fortsetter altså som før, det må bare gjøres noen mindre endringer i valgreglene for å ivareta de opprinnelige intensjonene.»

Som Ulf Trygve Ballo svarer samme sted er dette er feil. Finnmarkslovens intensjoner bygger bl.a. på forutsetningen om at fylkestingets representanter til styret er valgt av Finnmark fylkesting, dvs. av et fylkesting der representantene er nominert av finnmarkspartier og stemt inn av finnmarkinger og bare dem. Denne forutsetningen vil det være umulig å oppfylle i et felles fylkesting for Troms og Finnmark.

Allerede ved nominasjonen vil forutsetningen være brutt: I sammenslåtte partier vil det sjølsagt ikke være bare finnmarkinger som nominerer fylkestingskandidater som i neste omgang skal velge ut, ev. også velges til representanter til FeFos styre. Partimedlemmer fra Troms vil kunne påvirke hvilke kandidater både fra Troms og Finnmark som skal stå på valglistene. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at kandidater som går inn for å sikre eller øke særrettigheter for finnmarkinger er mindre populære i Troms og derfor har mindre sjanser til å bli nominert.

Også ved selve fylkestingsvalget vil velgerne i Troms få økt innflytelse på FeFo-styrets sammensetning og dermed FeFos politikk, på bekostning av finnmarkingene. Det er ikke umulig å tenke seg at partier med ønsker om f.eks. økte prisforskjeller mellom finnmarkinger og tilreisende ved jakt og fiske, vil være lite populære i Troms, og at dette kan ha virkning på hvem som velges til fylkestinget og dermed hvem som velges til FeFos styre.

Muligens kan det finnes ordninger der det (i et sammenslått fylkesting) bare er finnmarksrepresentanter som skal være med på valg av representanter til FeFo-styret. Men som nevnt over vil dette være et fylkesting som allerede i nominasjon og valg har gitt finnmarkingene svekket innflytelse.

Dersom en sammenslåing tvinges gjennom på tvers av folkeviljen vil finnmarkslovens intensjoner etter det jeg kan se bare kunne oppfylles ved at det opprettes et eget folkevalgt organ nominert og valgt av finnmarkinger, som skal velge fylkets representanter til FeFo. Dette er både urealistisk, upraktisk og for dyrt. Jeg har løsning som er bedre på alle måter: Behold Finnmark som eget fylke!

Sametingets representanter til FeFo er i dag valgt av et flertall utenfor Finnmark, og finnmarkingene har derfor allerede avgitt innflytelse på forvaltningen av sin eiendom. Dette var klart allerede da finnmarksloven ble vedtatt. Nå vil regjeringen svekke vår innflytelse i strid med loven uten at det overhodet er utredet og diskutert skikkelig på forhånd, på samme måte som omtrent alle sider ved tvangsvedtaket.

Det er sikkert mange også i Finnmark, for alt jeg vet også Otto Strand, som mener det er greit å svekke finnmarkingenes innflytelse på forvaltningen av finnmarkseiendommen. Da bør de si det rett ut, og ikke dekke seg bak påstander om at bare er nødvendig med noen bagatellmessige endringer av Finnmarksloven for å tilfredsstille lovens intensjon.

Laber interesse for Finnmark og Troms i stortinget!

i Kommentaren By

Rapport fra For Finnmark og For Troms om høringa på stortinget signert Bjørn Willumsen, Tromsaksjonen og tidligere leder for Fagforbundet i Tromsø.

Det ble en interessant formiddag på Stortinget i går. Men før jeg forteller hva som skjedde i Stortinget vil jeg at dere sjekker bildet til venstre og forsidebildet. For det var ikke alle i komitéen som var like interessert i det Finnmark og Troms sa om regionreformen. Til venstre for oss der bak satt høyresida Olaf Michael «Olemic» Thommessen (bildet), tidligere Stortingspresident, nå høyres fraksjonsleder i Kommunal- og forvaltningskomiteen.

Han sleit kraftig med å holde seg våken underveis. Han Helgheim fra Frp lengst bort var fullt og helt konsentrert om sin egen mobil under hele høringa. Han så ikke på oss en eneste gang, etter det jeg kunne registrere. En rimelig respektløs opptreden overfor vanlige folk som har reist lange veier i en av de mest brennende aktuelle nasjonale sakene for tida.

Så til det vi gjorde på Stortinget:

Fra kl. 11.40 til 12.00 fikk følgende framføre 5-minutters innlegg. Sametinget v/leder Silje Muotka. Finnmark Fylkeskommune v/fylkesordfører Ragnhild, ForFinnmark v/professor Eivind Smith. Så kom Troms-aksjonen v/undertegnede. Etter det var det et kvarter spørsmål og svar før Norges Kystfiskarlag v/leder Arne Pedersen, Gjenreis Kyst-Norge v /leder Herman Kiti Hansen, samt Lokalsamfunnsforeninga v/ordfører i Åmot kommune, Ole Kristian Narud.

Spørsmålsrunden etterpå ble kortet inn, fordi komitèen måtte til stortingssalen og votere.

Sametinget framholdt at de ikke var konsultert, og at de reagerte på det.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik sa klart fra at fylkestinget overhodet ikke har gitt opp kampen, og at de enda vurderer rettssak dersom det blir nødvendig.

Eivind Smith la all sin professorale og faglige tyngde i å påvise at vedtaket om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms er «ulovlig», og dermed «ugyldig», med henvising til at lovens krav om prosess og medvirkning er brutt.

Ved siden av fylkesordførerens klare holdning var Smith sine entydige konklusjoner det viktigste som kom fram i denne høringa. Jeg framførte mine forberedte 5-minutter, inkludert gode og viktige innspill fra Nils Aarsæther.

Spørsmålene fra komiteen gikk i stor grad til professoren, som gikk nærmere inn på de paragrafene i inndelingsloven som er brutt.

Vi fikk også spørsmål om tvangssammenslåingen styrker eller svekker samholdet i landsdelen, og da benyttet jeg anledningen til å få fram at vi i Troms sjølsagt stiller opp når nærmeste nabo slåss for livet for sine demokratiske institusjoner og for sin stortingsrepresentasjon. Jeg fikk også sagt at vi er mange som er beklemt over deler av kommentariatet i Tromsø, samt fylkespolitikere i Troms som nå bare venter på å overta Finnmark.

Arne fulgte godt opp med kystperspektivet og kompetansen som forsvinner i de politiske organene dersom Finnmark fylkeskommune blir lagt ned. Herman kom inn på de problemene det frivillige organisasjonslivet vil møte i det enorme sammenslåtte fylket. Lokalsamfunnsforeninga konsentrerte seg godt om den absurde konstruksjonen Viken, og støttet sjølsagt kampen mot tvangssammenslåing av Finnmark.

Vi står sammen videre, og vi skal vise høyresida at det enda er trøkk i folket i Finnmark og Troms – som det var i 94!

Vi står på – og VI GIR ALDRI OPP – ALDRI!!!

Mvh Bjørn

– Hold ut, ikke mist motet!

i Artikkel By

– Hold ut, ikke mist motet, sier en Gunn-May Thomassen fra Nordvågen. Hun er en av mange medlemmer i ForFinnmark som støtter kampen for å beholde Finnmark som eget fylke.

– Alle jeg snakker med mener at tvangssammenslåing av Troms og Finnmark er en elendig idé. Her er det ingen som tviler.

De siste dagene har KrF-håpet blitt knust for de som trodde partiet ville velge venstresiden i norsk politikk og dermed få snudd tvangsvedtaket. Fylkesordfører Ragnhild Vassvik har også vært ute nylig og gjort folk usikker med sine utsagn om at hun innerst inne ikke tror man kan få snudd saken. Nylig har hun gått ut og avvist at slaget er tapt om Finnmark som egen region.

Gunn-May har støttet ForFinnmark og motstanden mot tvangssammenslåingen helt siden folkeavstemmingen i mai. Hun mener det er gode grunner for å si nei.

– Avstandene er for stor. Finnmark er jo allerede stort nok i areal. Blir vi sammenslått kommer alt til å samles i Tromsø, og alt blir avgjort der. Troms har nok utfordringer selv, så det blir ikke noe mer på oss. Jeg tror de vil ha Finnmark, for da tror de at de får mer penger. Dessuten blir jeg sint når jeg ser at regjering og storting bruker tvang overfor oss Finnmarkinger. Det er ikke demokrati, det er diktatur!

Gunn-May vil hjelpe ForFinnmark til å få flere medlemmer. Nylig bestilte hun flere ForFinnmark-buttons som hun vil selge til folk i sin egen «vervekampanje».

– Jeg har ikke så mye penger å rutte med som ufør, men både jeg og andre av mine venner her bruker å sende små beløp til ForFinnmark, for de gjør så god jobb. Jeg tror vi kan vinne denne saken, og en rettssak er på sin plass. Det vil folk, i alle fall de jeg snakker med!

Gunn-May anbefaler folk til å stå på og ikke tvile.

– Ikke mist motet, vi gir oss ikke. Jeg har tro på at Finnmark vinner, og da hjelper det å være mange. Meld dere inn i ForFinnmark. Jo større vi er, jo mer må makta høre på oss!

_____________________________________________

For påmelding:

Send navn, adresse, mail og telefon til forfinnmark@gmail.com

Fiskeriene i Finnmark er uforenelig med en tvangssammenslåing med Troms

i Politikk By

Skrevet av Arne Pedersen, styremedlem i ForFinnmark.

De naturgitte forhold preger fiskeriene i Finnmark og Troms på forskjellig vis. Det fører til at Norges Kystfiskarlag ikke kan gå inn for at Finnmark og Troms blir slått sammen.

Det kommer frem i et høringsnotat som ForFinnmark fremmer overfor Stortingets kommunal- og forvaltningskomité den 6. november 2018.

Finnmarksfiskeriet består av et kystfiske og et fjordfiske. Dette er basert på to adskilte havstrømmer, og som derfor påvirker havmiljøet ute ved kysten og inne i fjordene på forskjellig vis.

Gjennom generasjoner har kunnskap om strømforholdene, om fiskens vandringsmønster og sesongvariasjonene vært avgjørende for det kulturelle-, sosiale- og økonomiske liv og menneskenes evne til å vedlikeholde og utvikle bosettingen inne ved fjordene og ute ved kysten av Finnmark.

Skreiens vandringsmønster tett inntil Finnmarkskysten gjorde det unødvendig å bygge kostbare og store fiskefartøy. Bosetting på Finnmarkskysten ble tilpasset skreiens vandringsmønster.

Finnmarks fjorder har sine egne strømforhold som nesten er stillestående. Kysttorsken lever hele sitt liv i fjordene og den gyter som oftest innerst i fjordene. Kysttorsken (fjordtorsken) er dermed tilgjengelig hele året.

Det er altså to adskilte havstrømmer, som har to genetisk forskjellig torsketyper. Den umiddelbare nærhet til viltlevende fisk er årsaken til at finnmarksflåten i hovedsak består av mindre båter (sjarker).

Menneskene innerst inne i fjordene har drevet et fiske i kombinasjon med reindrift og småskala landbruk, i senere tid også i kombinasjon med andre yrker. Dette er et Fiskeri-Finnmark og som er forskjellig fra andre fylker langs norskekysten.

Kompetansen, som alltid etterspørres til lokaldemokratiet i Finnmark, er knyttet til fiskeri- og reindriftsnæringen. Det gjelder både kommunestyrene og fylkestinget. Det er denne nærings- og kulturkompetansen som er umistelig for et vedlikehold og utvikling av Finnmark.

På samme måte, som i Finnmark, har fiskerinæringen i Troms sin eget særlige fiskeri og som er utviklet med basis i kyst- og fjordsystemene i Troms.

I et sammenslått Finnmark og Troms vil avstanden fra fjordene og kysten av Finnmark være altfor stor for en folkelig deltakelse i fylkespolitikken.

En deltakelse fra kyst- og fjordbefolkningen, som besitter en unik og avgjørende kompetanse for fiskeriene, vil bli borte i fylkestinget på grunn av lange og slitsomme reiser. Dette rammer folkestyret i Finnmark og Troms på en svært uheldig måte.

Bestanden av fjordtorsk er på kritisk lavt nivå. Det er helt avgjørende at det utredes hvordan fiskeriaktiviteten skal reguleres på fjordene og hvilket forvaltningsnivå beslutningene om redskapsreguleringene skal foretas.

Alle norske oppdrettsanlegg er lokalisert i fjordsystemene. Statsforvaltningen er det som tildeler konsesjoner til oppdrettsnæringen. Fylkeskommunene er siste instans for vedtak om hvor oppdretts anlegg skal tillates lokalisert.

Det er ikke foretatt noen utredninger om denne todelingen er hensiktsmessig med tanke på en forsvarlig forvaltning av økosystemene i fjordene.

Norges Kystfiskarlag er ikke blitt hørt i prosessen om å slå sammen Finnmark og Troms. Prosessen forut for vedtaket om å slå sammen Finnmark og Troms, er ikke gjennomført på lovlig vis.

Vi må grunnlovsfeste fisken til folket

i Kommentaren By

Skrevet av Arne Pedersen, leder i Norges kystfiskarlag og styremedlem i ForFinnmark.

Det er riktig og nødvendig å grunnlovsfeste eierskapet til viltlevende fisk til det norske folk i fellesskap. Det er fiskerijuss, men det er også et verdispørsmål.

Dagens regjeringspartier H, FrP og Venstre vil ikke grunnlovsfeste eierskapet til viltlevende fisk i norsk økonomisk sone. Det vil partiene SP, KrF, AP, Rødt og SV.

Dette skillet mellom regjeringspartiene og resten av stortinget, er ideologisk fundert og helt avgjørende for det sosiale, kulturelle og økonomiske liv for alle dem som har valgt å leve sine liv inne ved fjordene og på kysten.

Det fremmes til stadighet forslag om å gjøre en fisketillatelse på norsk viltlevende fisk om til en tidsuavhengig rettighet. Dersom det blir gjennomført vil det innebære at fisketillatelsene, som enten er tildelt gratis eller kjøpt gjennom strukturordninger, blir et privatrettslig objekt og som fritt vil kunne omsettes.

Et sånt kvotemarked vil ikke tillate og skille aktørene på nasjonalitet.

Utviklingen er i retning av at norske borgeres enerett til fiskekvoter svekkes. Ved å grunnlovsfeste eierskapet til det norske folk, så vil det ikke være mulig å privatisere fiskefeltene, som private havteiger eller at enkeltpersoner eller fiskeriselskaper kan eie fisketillatelser til evig tid.

Norsk rett må være slik utformet at tillatelsene til viltlevende fisk i norsk økonomisk sone sikres til norske fiskere også i fremtiden.

Ved å grunnlovsfeste eierskapet til det norske folk, vil man ha et sikrere vern for arbeid, inntekt og vedlikehold av våre kyst- og fjordsamfunn!

Regionreformen – et gjennomført politisk narrespill

i Kommentaren By

Skrevet av Nils Aarsæther, Tromsø. Publisert i Nordnorsk Debatt.

Fredag kom «sannhetens øyeblikk»: Endelig kunne kommunalminister Mæland fortelle hvilke store oppgaver fylkeskommunene nå skulle få overført, i Stortingsmeldinga «Oppgaver til nye regioner».

Lurer du på hvorfor nesten ingen aviser eller media har slått opp denne nyheten? Svaret er enkelt: Det er INGEN store oppgaver regjeringa har tenkt å overføre til fylkene, vi har bare fått se ei lang liste over små deler av de enkelte direktoraters og fylkesmenns oppgaver som fylkeskommunene skal overta. Ingen av disse er så betydningsfulle at det vil føre til mer enn et fåtalls arbeidsplasser ut av Oslo.

Det er nesten slik at vi må vise medfølelse med Venstre og KrF som hadde trudd på at det dreide seg om «å desentralisere makt, myndighet og arbeidsplasser fra sentrale direktører i Oslo til folkevalgte organer i distriktene» (Børre St. Børresen, V, i Nordlys).

Altså ei skikkelig buklanding for reformen, men er det dermed lite å skrive om? Nei. Dette avslører ei regjering med støttepartier som delvis med hensikt (Frp og H) og delvis med overspente forventninger (V og KrF) har benytta en sviktende argumentasjon for å tvinge sammen fylker der verken de folkevalgte eller befolkninga ønsker det.

Det har hele tiden blitt vist til de store oppgavene som skulle komme, og at fylker som Finnmark og Troms ville være for små for å ta imot disse oppgavene. Det ble endatil hevdet at skulle Finnmark få lov til å fortsette som folkevalgt region, så ville de store oppgavene utebli.

Vel, Finnmark fikk ikke lov til å fortsette, men likevel uteblir de store oppgavene. Her er det snakk om et narrespill, utført på høyeste politiske nivå i landet. Monika Mæland, Høgre og Frp har hele tiden visst hva de (ikke) ville overføre av makt til fylka, men har unnlatt å fortelle om sine hensikter, før den 19. oktober 2018. I mellomtida har V og KrF, store deler av Troms AP, samt Nordlys, latt seg forføre av ideen om «store, nye oppgaver» som skulle komme.

Joda, Hagen-utvalget viste hva store oppgaver ville innebære: Opptil 5000 arbeidsplasser til fylkeskommunene. Men det var få som la merke til hva kommunalminister Mæland sa da dette utvalget la fram sin innstilling i vår: Hun sa noe sånt som «Ja, her var det mye å vurdere».

Signalet var ikke til å ta feil av, og hun har sine ord i behold, når regjeringa nå enten har «glemt» forslagene (f.eks. Statsped.) eller har satt dem på vent, underforstått: Dette går ikke regjeringa for.

Fredag hadde Mæland imidlertid en gladnyhet: Det skal bli færre heltidspolitikere i fylkene!

Men dette har jo ingenting med «Oppgaver til nye fylker» å gjøre, det dreier seg om en Mælandsk, sikkert ektefølt, jubel over å ha fått til en reduksjon i antallet folkevalgte her til lands, uten å måtte «betale» for det i form av noen stor overføring av makt, penger og arbeidsplasser.

Mæland og Høyre kan nå virkelig glede seg over at de fikk til vedtak om sammenslåinger først, og så deretter fortelle om de nye oppgavene – som de visste ville bli ubetydelige. Hadde en fulgt vanlig praksis, altså fortalt om oppgavene først, ville kanskje verken KrF eller Venstre latt seg lure, og godtatt den svekkelse av demokratiet som ligger i å frata deler av distriktsbefolkninga politisk makt og sikker representasjon til Stortinget.

Men faktum er nå at denne minimalistiske reformen lar seg gjennomføre uten at det er behov for å tvinge sammen fylker, og særlig ikke Finnmark og Troms. Også Finnmark fylkeskommune vil være i stand til å administrere de ordninger som er foreslått, med overføring av noen stillinger fra fylkesmannen (på landbruk og miljø).

Derfor bør Finnmark fylkesting fortsette sitt arbeid med å få omgjort det ulykksalige vedtaket i Stortinget. De folkevalgte i Troms har ingen ting å tape på å støtte dette arbeidet. Om dette til sjuende og sist skulle ende i regjeringskrise, eller at Stortinget ydmykes gjennom å måtte snu, vil det bare understreke hvor viktig det er for landet å ha oppegående finnmarkinger, altså folk og folkevalgte som er i stand til å reise seg mot det narrespillet som har foregått på høyeste politiske nivå.

1 2 3 7
Gå til Topp