Nei til tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

Skribent

Torill Olsen

Torill Olsen har publisert 138 artikler.

For Finnmark, For Troms, Akershus, Buskerud og Østfold

i Kommentaren By

Skrevet av Þekkja alias Helge Nicolaisen

Facebook-siden Þekkja velger å støtte opp om den tverrpolitiske bevegelsen – For Finnmark. Ikke fordi jeg tror en sammenslåing med Troms vil legge landsdelen brakk, men fordi jeg er bevisst motstand til den politiske sentraliseringskraften. Jeg velger meg å støtte øvrige “For bevegelser” så vel om det blir et tema.

Når jeg omsider har tatt parti og vil støtte folkebevegelser fremfor det etablerte politiske landskap henger dette sammen med min egen ideologi.

Jeg velger å distansere meg fra antakelsen om at store robuste enheter med effektiviseringskrav er neste generasjons bærekraft.

Perifer kunnskap etter antakelsen om samfunnslikhet er etter mitt syn er alvorlig trussel mot samfunnssikkerhet, næromsorg, egenmestring og beredskap. Klima og miljøskiftene som isolerer samfunn, ødelegger infrastruktur og distanserer støttefunksjoner krever lokal kunnskap og mobilitet fremfor teoretiske modeller utviklet av historiske data.

Demografiske endringer kan ikke møtes med gedigne sykehjemssamfunn hvor stykkprismetoder antar verdighetsgarantier. Endringen kan kun møtes med utbygging av samfunnsnære velferdsordninger hvor nærmiljøet selv inkluderes og bidrar.

Bærekraftsmodellene som anfører samfunnsreformene lar forskjellene forvitre og skaper dermed samfunn uten lokal innovasjon og egenmestring. Slik utløses samfunnsdistanse og “fjernreformer”.

Nærhetsmodeller hvor geografiske samfunnsaktiva selv ivaretar ROS og beredskapsarbeidet vil bidra til langt større presisjon og beredskapsinnovasjon. Dette gjelder stor sett innenfor samtlige fagfelt.

Å støtte folkebevegelsen vil etter mitt syn bidra til nødvendig motmakt mot ett elitestyrt politisk landskap hvor systemkalkulasjon fører med seg uferdige samfunnsreformer som skaper usikkerhet og avstand, fremfor nærhet og sikkerhet.

Det er overveiende sannsynlig at folkebevegelser, samtidsideologi og nærhetspolitikk blir parallelle maktstrukturer som utfordrer dagens politiske partisystem.

Arnestedet er rett og slett mangelfull kontakt mellom folket og eliten. (ute av syne – ute av sinn). Det haster med å snu tenkningen, det haster med å få på plass et system som avvikler teoretiske skrivebordsmodeller uten forankring og lokal kunnskap.

Så lenge folket ikke høres gjennom etablerte strukturer og folkestyret forsetter forvitring kan kun folkets egen bevegelse tvinge demokratiet tilbake. Derfor støtter denne siden – For Finnmark.

– Æ vet ikke ka æ skal stemme…

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Arne Pedersen, ForFinnmark

– Æ vet ikke ka æ skal stemme, sa den voksne damen som ser det som sin plikt å stemme ved kommune- og fylkestingsvalget. Men hun vet ikke hvem de på fylkesvalglistene er og hun har ikke hørt om dem tidligere.

Hun stemte da fylkespolitikerne i Finnmark ba henne delta i folkeavstemmingen om ja eller nei til sammenslåing av Finnmark og Troms til et fylke. Hun stemte nei. Det samme gjorde 87 % av hennes medborgere i Finnmark. 

Finnmarkingene var sitt ansvar bevisst. De hadde alle sine grunner for å stemme mot et stortingsvedtak de mente var feil. Viljen som finnmarkingen uttrykte gjennom sin stemmegivning ble blankt avvist av dagens regjering og etter hvert også av et flertall i Finnmark fylkesting.

Mange var av den mening at tvangsvedtaket måtte prøves rettslig. I det minste måtte vi kunne få vite om Stortinget hadde fulgt sine egne lover. Ikke fordi at en rettsavgjørelse nødvendigvis ville få dagens Storting til å endre vedtaket, men vi burde fått vite om vedtaket var lovlig og om stortinget har fulgt sine egne lover.

Men nei, det ble også avvist. Det er vondt å kjenne på den ugne følelsen tvangsvedtaket utløste og at vi aldri skal få vite om stortinget fulgte sine egne lover da et knapt flertall i Stortinget vedtok å slå sammen fylkene.

Vårt rettssystem er bygd på rettsfølelsen til folk flest. Den ble krenket da kravet om å ta tvangsvedtaket til rettsavgjørelse ble neglisjert. 

Et splittet Finnmark Arbeiderparti, Høyre, FrP, KrF og Venstre i Fylkestinget i Finnmark fulgte ikke det klare rådet de fikk av velgerne. Folkeviljen var dermed tilsidesatt. 

Redaktøren i Nordlys mener det er farlig dersom de to eneste styringsdyktige partiene, Høyre og Arbeiderpartiet, blir vraket av velgerne.  Meningsmålinger tyder på at Høyre og Arbeiderpartiet kan miste sine styringsposisjoner. Nå advarer han velgerne mot de andre partiene.

Avisa Nordlys har dummet seg ut tidligere i denne saken. Det er ingen grunn til å ta redaktøren særlig alvorlig. 

Det var med utgangspunkt i denne forståelsen, om enerådende styringsdyktighet, at et flertall i fylkestinget med Arbeiderpartiet, Høyre, FrP, KrF og Venstre satte seg over folkeviljen. Argumentet var at nå måtte noen ta et ansvar, nå kunne man ikke lenger følge folkeviljen. Det vil gå ut over folket selv.

Dessverre er vårt demokrati truet når det er blitt så enkelt å sette folkemeningen ut av spill. Den politiske debatten går ikke mellom velgerne og de som har fått velgernes tillit. Den foregår lukket av strategiske hensyn.

Frihet og demokrati sitter dypt i oss. Rapporter viser at demokratiet er i tilbakegang. Norge er blitt et mindre fritt land fordi vi i stadig sterkere grad underlegges internasjonalt lovverk.

Det er oppstått en økende ulikhet. Rikfolk får stadig større fordeler. Fattigfolk får det verre. Ekspertene styrer og de med lavere utdanning stenges ute fra å ta ansvar for landet, for eget fylke og kommune. Dette er et fatalt feilgrep og et angrep på demokratiet.  

Velgerne i Finnmark har orientert seg grundig om hva tvangsvedtaket innebærer. De forstår godt hva som best tjener fremtidens Finnmark, men det er opplagt blitt vanskeligere å vite hva man skal stemme.

Den voksne damen som sa «- Æ vet ikke ka æ skal stemme» går likevel til valgurnene mandag. Hun føler at det er hennes plikt. Men hun vil ikke knytte stemmegivningen til en bestemt sak. Hun skal stemme på en kandidat hun kan stole på.

OVERVELDENDE FLERTALL FOR REVERSERING!

i Politikk By

OVERVELDENDE POLITISK FLERTALL FOR REVERSERING AV SAMMENSLÅINGA AV TROMS OG FINNMARK!  

Innen fristen 3. september sier 63 av 64 førstekandidater til ordførervervet og samtlige fylkesordførerkandidater i Finnmark ja til reversering av sammenslåinga av Troms og Finnmark. I Troms er tallet 73 av 87. Spørsmålet har gått til AP, SV, Sp, Rødt og MDG. Ingen har svart at de ikke støtter reversering.

– Tallene viser en overveldende politisk motstand i Finnmark mot sammenslåing av Troms og Finnmark og er en lovnad de må holde overfor velgerne hvis de får posisjoner de neste 4 årene.

Det sier Randi Karlstrøm, leder i ForFinnmark.

– Jeg tror at lovnaden om reversering vil påvirke folk som går til valg om 6 dager, og at de som stemmer også husker etter valget hvem som sa hva i denne saken.

I Troms har 73 førstekandidater til fylkesordførervervet / ordførervervet i Troms  svart at de støtter kravet om reversering / oppdeling av det tvangssammenslåtte storfylket «Troms og Finnmark fylkeskommmune».

Av 87 tilskrevne førstekandidater i Troms er det ingen som har svart at de IKKE støtter kravet om reversering av storfylket. 14 førstekandidater har ikke svart på vår henvendelse.

– Dette betyr at førstekandidatene til AP, SP, SV, Rødt og MDG på fylkestinget går samlet inn for reversering av det tvangssammenslåtte storfylket. Det sier Bjørn Willumsen fra ForTroms.

– Med utgangspunkt i dagens meningsmålinger viser dette resultatet at det er et stort flertall i det nye fylkestinget for deling / reversering av det tvangssammenslåtte storfylket.

Svarene bekrefter også det faktum at både AP, SP, SV og Rødt  i Troms og Finnmark i sine fylkesprogrammer har programfestet reversering. MDG lokalt og sentralt har tilkjennegitt det samme. 

For fullstendig oversikt over hvem som har svart innen fristen vises til vedlegg.

«Etternølere» i Troms er hjertelig velkommen til å registrere seg på lista vår, så skal vi være greie og offentliggjøre det før valget, sier Bjørn Willumsen velvillig.

ForFinnmark og ForTroms vil opplyse om at vi forstår at Alta Ap´s kandidat Monica Nielsen ikke svart på undersøkelsen. Vi har valgt å ikke purre på svar i respekt for valget om å ikke drive valgkamp etter den tragiske helikopterulykken.

Bakgrunn

ForTroms og ForFinnmark tok initiativ for å undersøke hvor partiene Ap, SV, Sp, Rødt og MDG stod i spørsmålet om reversering av sammenslåinga av Troms og Finnmark. I en epost til samtlige førstekandidater til ordfører/fylkesordfører ba vi dem redegjøre for sitt syn.

Her er mailen som gikk ut til politikerne den 28. august med svarfrist den 3. september:

«Velgerne i Finnmark og Troms har rett til å vite hvilke ordfører/fylkesordfører-kandidater som vil støtte en reversering av sammenslåingen av de to fylkene. Dette er et spørsmål som opptar svært mange velgere i de to fylkene, og før folket går til valgurnene må de få kunnskap om deres stemme vil bidra til en reversering – eller ikke. Derfor får du denne eposten, i likhet med samtlige rød-grønne førstekandidater til kommune- og fylkestingsvalget i Finnmark og Troms. 

I henhold til Inndelingslovens § 8 har det nye fylkestinget mandat til å fremme forslag om deling av det nye storfylket. AP, SP, SV, Rødt og MDG i Troms og Finnmark har programfestet / tilkjennegitt at de går inn for deling / reversering. Et slikt forslag om deling vil så kunne bli tatt opp til behandling i Stortinget etter stortingsvalget i 2021. Leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre har sagt at han vil forholde seg til «hva det nye fylkestinget, samt ordførerne i Finnmark mener», dersom det blir rød-grønn regjering i 2021. 

Vi ber om et klart svar, med følgende svaralternativ: 
Jeg støtter reversering.
Jeg støtter ikke reversering.

Her er lista over Finnmarkspolitikerne som er for reversering

ARBEIDERPARTIET (kommune) 18 av 19

Wenche Pedersen (Vadsø)
Robert Jensen (Vardø)
Knut Store (Nesseby)
Helga Pedersen (Tana)
Svein A. Somby (Karasjok)
Bernth R. Sjusen (Måsøy)
Ragnhild Vassvik (Gamvik)
Rolf Øystein Laupstad (Berlevåg)
Sigurd Rafaelsen (Lebesby)
Kristina Hansen (Nordkapp)
Aina Borch (Porsanger)
Marianne Sivertsen Næss (Hammerfest)
Rune Rafaelsen (Sør-Varanger)
Mikke A Gaup (Kautokeino)
Stein Thomassen (Loppa)
Eva D. Husby (Hasvik)
Kari Lene Olsen (Nordkapp)
Geir Knutsen (Båtsfjord)
Monica Nilsen (Alta) – ikke svart

ARBEIDERPARTIET (fylket)
Kristina Hansen

SOSIALISTISK VENSTREPARTI (kommune) 15 av 15

Hanne Jonassen Harila (Vadsø)
Oddvar Betten (Nesseby)
Pål K Gabrielsen (Sør-Varanger)
Jan Olsen (Nordkapp)
Cato Robert Kristiansen (Loppa)
Anna Grethe A Johnsen (Berlevåg)
Daniel Arnrup-Øien (Lebesby)
Alf Norman Hansen (Gamvik)
Morten Wilhelmsen (Vardø)
Sigurd Haugen (Tana)
Marit Utsi (Kautokeino)
Sylvi J. Johnsen (Porsanger)
Ove Brun Mathisen/Reidar Johansen/
Elisabeth Rønning (Hammerfest)
Anita H Pedersen

SV (fylket)
Kirsti Bergstø

SENTERPARTIET (kommune) 18 av 18

Lars-Rune Kjæreng (Vadsø)
Terje Soløy (Vardø)
Henrik Pettersen (Loppa)
Tor Harald Mikkola (Nordkapp)
Marius Nilsen (Gamvik)
Jan Martin Rishaug (Alta)
Jon Nikolaisen (Porsanger)
Johnny Myhre (Lebesby)
Frank Tore Nygård (Berlevåg)
Lodve A. Svare (Hammerfest)
Anne Torill Eriksen Balto (Karasjok)
Øystein Nilsen (Nesseby)
Ronald Wærnes (Båtsfjord)
Kurt Wikan (Sør-Varanger)
Jon Erland Balto (Tana)
Hans Ole N. Eira (Kautokeino)
Geir Iversen (Hasvik)
Reidun Mortensen (Måsøy)

Sp (fylket)
Anne Toril Eriksen Balto

MDG (kommune) 6 av 6

Farid Shariati (Vadsø)
Arne Liaklev (Sør-Varanger)
Ørjan Jensen (Vardø)
Tor Johansen (Nordkapp)
Siren åse/Marius Johansen (H.fest)
Frode Elias Lindal

RØDT (kommune) 6 av 6
Veronicha Angell Bergli (Vadsø)
Helge M Ryeng (Sør-Varanger)
Jonas Muhammad (Måsøy)
Lars Ivar Wæhre (Hammerfest)
Lars O Stensvold (Porsanger)
Britt Karin Søvik (Alta)

Rødt (fylket)
Randi Sjølie

Her er lista over Tromspolitikerne som er for reversering

ARBEIDERPARTIET
Bjørn Inge Mo, 1.kandidat på fylkeslista Troms og Finnmark
Gunda Johansen, Balsfjord
Hege Beate Myrseth, Lavangen
Markus Gabrielsen, Karlsøy
Hilde Nyvoll, Nordreisa
Berit Wikstøl, Bardu
Sverre Nordmo, Gratangen
Inger Heiskel, Storfjord
Bernt Lyngstad, Kåfjord
Marit Espenes, Dyrøy
Kari-Anne Opsal, Harstad
Einar Lauritzen, Skjervøy
Jan-Eirik Nordahl, Sørreisa
Sølvi G Jensen, Lyngen
Torbjørn Larsen, Kvæfjord
7 førstekandidater av 22 har ikke svart.

SENTERPARTIET
Ivar B. Prestbakmo, førstekandidat på fylkeslista Troms og Finnmark
Kjell Sverre Myrvoll, Dyrøy
Freddy Mikkelsen, Skjervøy
Toralf Heimdal, Bardu
Marita Takvannsbukt, Storfjord
Linn-Charlotte Nordahl
Karin Eriksen, Kvæfjord
Svein Leiros, Kåfjord
Jan Helge Jensen, Kvænangen
Kurt Michalsen, Skjervøy
Bernhardt Halvorsen, Lavangen
Jan Agnar Rydningen, Lyngen
Hugo G Olsen, Ibestad
Sigrun Wiggen Prestbakmo
Espen Ludviksen, Harstad
Tom Rune Eliseussen, Senja
Jens – Olav Løvlid, Balsfjord
Bernt-Magne Luneng, Målselv
Marlene Berntsen Bråthen, Tromsø
Anita Karlsen, Gratangen

2 førstekandidater av 22 har ikke svart.

SV
Benedicte Elisabeth Rørholt, Målselv
Pål Julius Skogholt, Tromsø
Linda Wikeland, Kvæfjord
Kjell Lillegård, Dyrøy
Siv Elin Hansen, Nordreisa
Per–Arne Slettmo, Balsfjord
Herbjørg Valvåg, Tranøy
Edvin Eriksen, Harstad
Odd-Are Hansen, Tjeldsund
Eli Helene Johannesen, Salangen

3 førstekandidater av 13 har ikke svart. Fylkeslistetopp Kirsti Bergstø har svart positivt til «For Finnmark».

Rødt
Jens Ingvald Olsen, førstekandidat på fylkestingslista for Troms og Finnmark

Bendik Hugstmyr Woie, Tromsø
Jørn Hofsø Hjellnes, Harstad
Mats Larsen, Målselv
Kjell Erland Pedersen, Tjeldsund
Mette Andrea Kristoffersen, Balsfjord

100 %% har svart, inkl førstekandidaten på fylkeslisten Troms og Finnmark

MDG
Kriss Rokkan Iversen, førstekandidat på fylkestingslista for Troms og Finnmark
Hanne Gideonsen, Harstad
Hilde Strand, Senja
Silja Skjelnes-Mattila, Storfjord
Tania Lopez, Kåfjord
Barbara Vogele, Tromsø5
2 førstekandidater av 8 har ikke svart.

For reversering – Hvem har svart hittil?

i Politikk By

Her får du den foreløpige lista over hvilke Finnmarkskandidater som har svart at de er for reversering av sammenslåing av Troms og Finnmark.

Saken er at ForFinnmark og ForTroms har sendt ut en mail til listetoppene i Ap, SV, Sp, MDG og Rødt for å få vite om de er for reversering av sammenslåingen av Troms og Finnmark – eller ikke.

Fristen for å svare går ut ved midnatt i dag, 3. september, og da legger vi ut den fullstendige lista.

Hittil har disse Finnmarks-kandidatene svart at de er FOR REVERSERING:

ARBEIDERPARTIET (kommune)                                

Wenche Pedersen (Vadsø)                                        

Robert Jensen (Vardø)

Knut Store (Nesseby)

Helga Pedersen (Tana)

Svein A. Somby (Karasjok)

Bernth R. Sjusen (Måsøy)

Ragnhild Vassvik (Gamvik)

Rolf Øystein Laupstad (Berlevåg)

Sigurd Rafaelsen (Lebesby)

Kristina Hansen (Nordkapp)

Aina Borch (Porsanger)

Sigurd Rafaelsen (Lebesby)

Marianne Sivertsen Næss (Hammerfest)

Rune Rafaelsen (Sør-Varanger)

ARBEIDERPARTIET (fylket)

Kristina Hansen

Bjørn Inge Moe

SOSIALISTISK VENSTREPARTI (kommune)                

Hanne Jonassen Harila (Vadsø)                                

Oddvar Betten (Nesseby)

Pål K Gabrielsen (Sør-Varanger)

Jan Olsen (Nordkapp)

Cato Robert Kristiansen (Loppa)

Anna Grethe A Johnsen (Berlevåg)

Daniel Arnrup-Øien (Lebesby)

Alf Norman Hansen (Gamvik)

SV (fylket)

Kirsti Bergstø

SENTERPARTIET (kommune)                                    

Lars-Rune Kjæreng (Vadsø)                                       

Terje Soløy (Vardø)

Henrik Pettersen (Loppa)

Tor Harald Mikkola (Nordkapp)

Marius Nilsen (Gamvik)

Kurt Wikan (Sør-Varanger)

Jan Martin Rishaug (Alta)

Jon Nikolaisen (Porsanger)

Johnny Myhre (Lebesby)

Frank Tore Nygård (Berlevåg)

Lodve A. Svare (Hammerfest)

Anne Torill Eriksen Balto (Karasjok)

Øystein Nilsen (Nesseby)

Ronald Wærnes (Båtsfjord)

Sp (fylket)

Anne Toril Eriksen Balto

MDG (kommune)                                                                                                     

Farid Shariati (Vadsø)

Arne Liaklev (Sør-Varanger)

Ørjan Jensen (Vardø)

RØDT (kommune)                                                     

Veronicha Angell Bergli (Vadsø)                                 

Helge M Ryeng (Sør-Varanger)

Jonas Muhammad (Måsøy)

Lars Ivar Wæhre (Hammerfest)

Britt Karin Søvik (Alta)

Rødt (fylket)

Randi Sjølie

—————————————–

I vår mail til kandidatene stilte følgende spørsmål:

Vil du støtte reversering av sammenslåingen av Troms og Finnmark – eller ikke?

Velgerne i Finnmark og Troms har rett til å vite hvilke ordfører/fylkesordfører-kandidater som vil støtte en reversering av sammenslåingen av de to fylkene. Dette er et spørsmål som opptar svært mange velgere i de to fylkene, og før folket går til valgurnene må de få kunnskap om deres stemme vil bidra til en reversering – eller ikke. Derfor får du denne eposten, i likhet med samtlige rød-grønne førstekandidater til kommune- og fylkestingsvalget i Finnmark og Troms.

I henhold til Inndelingslovens § 8 har det nye fylkestinget mandat til å fremme forslag om deling av det nye storfylket. AP, SP, SV, Rødt og MDG i Troms og Finnmark har programfestet / tilkjennegitt at de går inn for deling / reversering. Et slikt forslag om deling vil så kunne bli tatt opp til behandling i Stortinget etter stortingsvalget i 2021. Leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre har sagt at han vil forholde seg til «hva det nye fylkestinget, samt ordførerne i Finnmark mener», dersom det blir rød-grønn regjering i 2021.

Vi ber om et klart svar, med følgende svaralternativ:

JEG STØTTER REVERSERING.

JEG STØTTER IKKE REVERSERING.

Svar utbes senest tirsdag 3 september til epostadr: forfinnmark@gmail.com

Svar kan også sendes pr sms til tlf 951 55 520

Mvh
For Finnmark v / Randi Karlstrøm
For Troms v / Per Oskar Kjølaas

Hvordan kunne dette skje?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Randi Karlstrøm, leder i ForFinnmark

Som tidligere stortingsrepresentant fra Finnmark KrF har sammenslåingsprosessen vært en trasig affære om overkjøring av medlemmene i Finnmark KrF og om hvordan stortingsrepresentanter fra Rogaland KrF og Agder KrF forhandlet oss bort med en bedrevitende letthet.

Midt under valgkampen for folkeavstemninga april 2018 hadde mitt partilag årsmøte og i realiteten la bort sin selvstendige stemme ved å vedta å sammenslå seg med partilaget Troms KrF.

Året før hadde det lille, men ikke ubetydelige laget i KrF uttalt et tydelig nei til sammenslåing og et ja til Finnmark. Det var kun en åpning for grensejustering sørover mot Troms.

Jeg ble kontaktet dagen etter at det famøse bakroms-vedtaket i Stortinget mai 2017 av en begeistret Widar Skogan fra Troms KrF, som synes dette vedtaket var aldeles glimrende for et lite parti som KrF som alltid ellers hadde vanskelig for å få mer enn 1 representant både i Troms og i Finnmark.

Han hadde ingen føling med eller forståelse for at dette vedtaket satte meg og mange i Finnmark i et slag sjokktilstand og at dette vedtaket var sterkt uønsket.

Før vedtaket i Stortinget 8. juni 2017 kom visstnok hele stortingsgruppa i all hemmelighet til Alta for å få bekreftet at Geir Toskedal fra Rogaland KrF hadde vært med på et riktig vedtak i kommunalkomiteen.

At stortingsgruppen tror de har besøkt og hørt Norges største fylke med å lande i dets vestlige kant i hemmelighet er ikke særlig tillitsvekkende må jeg si. Hvem de møtte der og hvem som hadde regien på det møtet er ikke jeg kjent med.

Jeg ville nok funnet det naturlig om jeg som tidligere stortingsrepresentant eller Kåre Harila som har vært leder for KrF sin fylkestingsgruppa i en generasjon, ble involvert eller informert om dette. Men vi hadde nok ikke det riktige synet på saken.

Vi har i ettertid fått vite at vi ikke var å regne med da vi ikke lenger hadde verv. Men Otto Strand, varaordfører fra Vadsø var helt sikkert der og det vil heller ikke forundre meg om Widar Skogan fra fylkestingsgruppa i Troms var der. Stortingsgruppa forrige periode hadde ingen representanter nordfra.

Otto Strand fra Vadsø har hatt en viktig rolle i KrF sin sammenslåingsprosess. Han som varaordfører i Vadsø har hatt et stort ansvar for innbyggere og institusjoner i sin egen kommune. På tross av at KrF-laget har mistet masse medlemmer som gikk i protest, deriblant svært sentrale folk, og at han har hatt liten støtte i lokallaget, har han overkjørt eget lokallag fra sin posisjon i kommunestyret som varaordfører.

I tillegg har han som tidligere sentralstyremedlem systematisk sendt positive signaler fra Øst-Finnmark til stortingsgruppa til KrF og gitt full støtte til tvangssammenslåingen.

Vi oppfattet at Knut Arild Hareide etter folkeavstemmingen mai 2018 og Sametingets nei-vedtak var innstilt på å åpne opp for reversering av tvangssammenslåingen. Men da måtte de lokale KrF-ere i Finnmark åpne opp for dette da det var svært vanskelig å overkjøre egne folk.

Dette var signaler som ble tydeliggjort internt både mot Otto Strand og Svein Iversen. Sistnevnte var da blitt partileder for Troms og Finnmark KrF i tillegg til sin posisjon som medlem av Finnmark fylkesting og sentralstyremedlem.

Jeg har i ettertid blitt enda mer klar over den manglende forståelse det er for Finnmark-samfunnet også fra andre sentrale politikere i Troms; det virker som om de tror Finnmark bare er en materiell forlengelse av Troms. Troms og Finnmark er flotte steder og flotte folk, men det er en stor kulturforskjell, og i samfunnsøkonomiens verden kalles dette for stordrifts-ulemper. 

Begge de to som faktisk kunne hindre reverseringen sommeren og høsten 2018 ble selv ettertrykkelig lurt da de dessverre stolte på stortingsgruppen og nestleder Olaug Bollestad sin lovnad i et NRK-oppslag om at den endelige avgjørelsen om KrF sin støtte til regionreformen skulle skje først etter at regjeringen hadde lagt fram hvilke statlige oppgaver de skulle flytte ut til regionene.

Men rett før regjeringen slapp meldingen om de nye oppgavene binder stortingsgruppa i KrF svært overraskende partiet på hender og føtter med å inngå en avtale med den daværende regjeringen Solberg om å godta reformen før oppgavene blir presentert!

Kjell Ingolf Robstad fra Agder kjørte saken i media, men vi vet det var Hans Fredrik Grøvan fra Agder styrte prosessen og helt sikkert med full støtte fra Troms fylkesting sin Widar Skogan. Knut Arild Hareide fikk aldri noen stoppsignaler fra verken varaordføreren Otto Strand i Vadsø eller fylkestingsrepresentant og sentralstyremedlem Svein Iversen.

Da gjensto bare èn mulighet: regjeringsskifte. Hvis KrF hadde støtter Hareide sitt råd 2. november – noe alle mandatene fra Finnmark KrF faktisk ønsket – ville vi fått til en reversering av tvangssammenslåingen. Men også her spilt Rogaland KrF oss et puss med et maktspill på årsmøtet sitt som alle kjenner som i realiteten bikket flertallet mot blått og feil regjering.

Slik fikk Erna Solberg gjennomført sin mangeårige drøm om sammenslåing av Troms og Finnmark for å bli kvitt Finnmark fylke og de brysomme finnmarkingene på Stortinget.

Men siste etappe i denne prosessen gjenstår: grunnlovsendringen om fylkene og stortings-representasjonen som må vedtas i 2 påfølgende Storting og med 2/3-dels flertall. Da nytter det ikke med bakroms-avtaler en sen nattetime med sørlendingene i KrF!

Gi oss politikere med sjøltillit!

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Per Gunnar Stensvaag

En rad av tvilsomme gulrøtter, utstrakt og utilbørlig bruk av pisk, ren skjær tvang og rå retorikk har blitt brukt for å drive gjennom kommunereformen.

Mange «frivillige» ekteskap blir inngått fordi det ble plantet en skjebnetro i folket: «Sammenslåing blir det uansett». Hastverkselementet har også vært sentralt i strategien. «Det går et lyntog og et hurtigtog», sa forhenværende lokomotivfører Sanner. Stakkars dem som da ble stående igjen på perrongen!

De som kastet seg på i fart, kan fort angre på at de i det hele tatt løste billett. Mens noen allerede gjør akkurat det, hiver Monica Mæland på mer køl og viderefører en nedsnakking av landets småkommuner. Både for de som arbeider og de som bor der, kan det fort gå på sjøltilliten løs: «Vi og vår kommune er ikke gode nok».

En kommunalministers fremste oppgave skulle man tro var å hegne om Formannskapslovene av 1837, de som skulle sikre lokalt sjølstyre. Norge har blitt et demokratisk bakvendt-land når vi de siste seks år har holdt oss med statsråder som i stedet måler egen suksess i hvor mange lokaldemokratiske enheter de kan bli kvitt.

Rekken av sammenslåinger som har blitt en realitet på falske premisser er lang, og det er slett ikke bare små kommuner som har fått innpodet idéen om at sammenslåing er eneste redning.

Nedre Eiker passerte akkurat 25.000 innbyggere. Både folket og kommunestyret sa nei til sammenslåing før Fylkesmannen sa bø og rådmannen la fram skrekkscenarier som senere viste seg slett ikke å stemme.

Påstått minus i regnskapet var tvert om pluss, men villfarelsen inn i den innbilte økonomiske jammerdal og motløshet varte lenge nok til at det ble fattet vedtak om å legge seg under Drammen. Dessverre ser det ut til at bordet fanger. Ingen har styrke nok til å rette opp fadesen.

Alle kommuner kan før eller seinere få vansker, økonomiske eller andre. Hvis det var slik at løsningen hver gang var å slå seg sammen med naboen, ville vi vært nede på én kommuner for lengst her i landet.

Under sittende regjering lanseres sammenslåinger som tidens løsen for hva det skulle være. Det blir en sovepute og en avsporing. I stedet for å ta tak i utfordringer forledes folket til å tro at en strukturendring i seg selv skal løse problemene. Erfaringer viser at det heller blir tvert om:

Redusert selvtillit og tru på grønnere gress over ny bru til naboen førte til at Mosvik i 2012 lot seg innlemme i Inderøy. Storebror sto med åpne armer og viste stor raushet ved utarbeidelsen av intensjonsavtalen. Skremmende fort viste den seg å være null verdt. Servicekontor, legen og sykehjemmet har falt som dominobrikker før den nyoppussede skolen ble vedtatt nedlagt i våres.

Kun 7 år tok det før Mosvik var ribbet for det meste. Barnehagen består fortsatt. Historia vil vise hvor lenge det varer, og nå angrer både folk og politikere, også tidligere ordførere fra SP, AP og H. Med kommunegrensa forsvant det siste bolverket mot sentralisering, for hvem kan i lengden stå i mot blårussens regnestykker og kjøttvektas makt?

Mens det jubles der den har vunnet fram, er det tragedie for dem som mistet sin sjølråderett og ble en stemoderlig behandlet utkant i en storkommune.

Et ennå gjeldende Stortingsvedtak fra 2017 stadfester at
«… inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføring av kommunereformen

Stikk i strid med dette gikk Erna nylig ut med nye trusler om at små kommuner som har valgt å stå alene, går mot tøffere tider. Økonomisk strupetak har vært og er tydeligvis fortsatt et viktig virkemiddel i bestrebelsene på å knekke sentraliseringsmotstanden.

Kommunalminister Mæland bruker hver minste utfordring i småkommuner til å problematisere mens hun ignorerer at det også er problemer i de store slik det nettopp kom frem i en rapport fra NORCE.

Hun er også blind for undersøkelser som viser at tilfredsheten med velferdstjenestene er omvendt proporsjonal med kommunestørrelsen.

I stedet hamrer hun løs med angivelige behov for sammenslåinger og trekker i et avisinnlegg fram to påstått positive effekter av regjeringas kommunereform: Før storkommunen Indre Østfold blir en realitet ved nyttår, skriver ministeren at det vil bli 40 mindre ansatte i administrasjonen.

Det gjør hun selv om SSB nettopp dokumenterte stor vekst i antall byråkrater i kommunene som allerede er eller blir slått sammen. Samtidig som hun nok helst vil glemme de enorme utgiftene som er brukt i selve prosessene, aviser hun dette som tall og metoder som ikke gir mening

Hennes andre strålende eksempel er fra Lardal som i fjor ble slått sammen med Larvik. Hun fremhever at de nå slipper en tre kvarters reise for jordmortjeneste.

Det hun ikke skriver er at jordmora kommer nordover dalen bare noen timer annenhver mandag eller at lardølinger for tjenester de tidligere hadde på eget rådhus, må ta den 5 mil lange turen til byen.

Typisk er det også at den bortimot eneste Lardal-relaterte saken som har blitt behandlet i kommunestyret etter sammenslåinga, er salget av rådhuset på Svarstad. Lardølinger i overgangsstyret som sitter fram til valget, prøvde å få stoppet det for å bruke bygningen til lokale aktiviteter, men byfolka, selvfølgelig et overveldende flertall, sørget for at det gikk i en fei på billigsalg.

I Tvedestrand har H, V, FrP og AP så liten tro på egen bys framtid at de vurderer å legge seg inn under en annen by, Arendal. En utbryter fra H er nå ordførerkandidat for Xtra-lista som like klart som SP kjemper for at kommunen skal bestå.

Hos naboen Vegårshei med 2081 innb. er det tverrpolitisk enighet om det samme. Et hundretall færre bor det i Sørfold hvor 97,6% i folkeavstemning sa ja til fortsatt å stå alene. Også i landets minste, Utsira, på Leka, Lurøy, Balsfjord, Målselv, Bardu og mange andre kommuner av ymse størrelse finnes det dem som står rakrygget mot reformens hårreisende prosess og retorikk.

Slike folk er det som bør velges 9/9, lokalpolitikere med selvtillit!

Distriktsoppgjør

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Helga Pedersen, leder Tana Arbeiderparti

Statistisk sentralbyrå har presentert nye befolkningstall. For min kommune var tallene gode. Tana har investert i nye skolebygg, idrettshall, basseng, omsorgsboliger og sykeavdeling. Nye boligtomter og næringsareal er regulert, bredbånd bygget ut, Sápmi næringshage etablert og det bygges ny Tana bru.

Lista er lengre, og er isolert sett en oppvisning i hva en kommune med under 3000 innbyggere kan få til. Hittil i år har Tana fått 20 nye innbyggere, og hver eneste av dem betyr en forskjell for våre lokalsamfunn og er en inspirasjon til å satse videre.

Nå gjelder det å bruke et godt utgangspunkt til å invitere flere bedrifter inn, og føre en aktiv næringspolitikk der vi satser særskilt på mat, opplevelser og vårt kommunesenter Tana bru som knutepunkt i regionen. Dessuten må vi gjøre det attraktivt for unge mennesker og barnefamilier å velge Tana ved å fremme trivsel, mestring og læring i skolen, og legge til rette for økt fysisk aktivitet og gode kulturtilbud.

De siste befolkningstallene bekrefter at kommunal innsats og lokal gründerånd gjør en forskjell. Men selv om jeg gleder meg over vekst i Tana, er jeg bekymret over at det kun gjelder seks kommuner i Finnmark. Hele 13 kommuner har nedgang i folketallet, og totalt sett går fylket i minus.

Utviklingen er avhengig av politiske veivalg lokalt og nasjonalt, og tallene fra SSB bekrefter at regjeringens sentraliseringspolitikk virker:
«Hele 13 kommuner i Finnmark har nedgang i folketallet».

Høstens valg handler først og fremst om lokale saker. Om man skal prioritere ressurser til skolen eller redusere eiendomsskatten. Om man skal satse på utvikling eller på lavest mulig kommunal lånegjeld. Om man skal utvikle eller avvikle videregående skoler i distriktene. Men høstens valg blir og et oppgjør med regjeringens sentraliseringspolitikk.

Rammebetingelsene min kommune har for vekst og utvikling avgjøres i stor grad av nasjonal politikk. La meg gi noen eksempler:

Tvangssammenslåingen mellom Troms og Finnmark forsterker den pågående sentraliseringen. Hittil i år har fylkeshovedstaden Vadsø mistet 45 innbyggere, og er dermed den kommunen i Finnmark som mister flest.

For oss i nabokommunen med arbeidsplasser knyttet til handel, service og det å være knutepunkt i Øst-Finnmark gir det grunn til ettertanke. Arbeiderpartiet i Finnmark og Troms vil arbeide for å få opphevet tvangsvedtaket.

Første mulighet for å få til det vil ventelig være etter stortingsvalget i 2021, og det er viktig at man får på plass et fylkesting som er klar til å ta opp igjen saka da.

· Å ha en lokal fiskeflåte er avgjørende for mange kystkommuner, også vår. Når regjeringen åpner for å samle flere kvoter på færre båter også i den minste flåten og endre kongekrabbepolitikken så setter det en positiv utvikling hos oss under press.

· Når melkeproduksjonen i Norge skal tas ned med 100 millioner liter melk, så sier det seg selv at det blir krevende. Regjeringen vil at bøndene skal ta regninga. Dersom vi fortsatt skal ha et levende landbruk i hele landet, så må Stortinget legge penger på bordet.

· Regjeringen tar ikke ansvaret for å utdanne de fagfolkene kommunene trenger. I Tana har man strevd så mye med å få tak i helsesøster at kommunen til slutt så seg nødt til å kjøpe helsesøsterutdanning til et helt kull med studenter.

· Penger er ikke alt, men helt avgjørende for at kommunene kan løse oppgavene sine. Regjeringen har prioritert skattekutt til landets rikeste framfor bedre kommuneøkonomi.

Jeg er optimist på vegne av Tana, men vi er ikke vaksinert mot sentraliseringen. Et distriktsoppgjør er derfor helt på sin plass!

Når kan tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark reverseres?

i Kommentaren/Politikk By

Skrevet av Geir Johan Nilsen, advokat

Enkelte har hevdet at reversering av fylkessammenslåingene ikke kan skje før i 2024, og da i forbindelse med neste fylkestingsvalg. Dette er ikke riktig!

Inndelingsloven åpner for at både sammenslåing og deling kan skje midt inne i en valgperiode. Det er for så vidt tilstrekkelig å vise til at trønderfylkene ble slått sammen med virkning fra 1. januar 2018 – altså midt i den valgperioden som de tidligere fylkestingene var valgt for.

Inndelingslovens § 17 bokstav e) regulerer disse forholdene. Her heter det at:

«Når det blir rekna som nødvendig for å gjennomføre vedtak om grenseendring, kan Kongen dessutan gjere unntak frå gjeldande reglar i lov eller forskrift. Unntak frå lov må knyttast til følgjande forhold:

e) reglar om den inneverande kommunestyreperioden og om samansetjing av kommunestyret, slik at kommunane kan velje kommunestyret i den nye kommunen av og blant kommunestyra sjølve og korte ned kommunestyreperioden for dei som ikkje blir valde. Dei same unntaka kan gjerast for fylkestinga.»

Denne bestemmelsen regulerer direkte situasjonen når kommuner eller fylker slås sammen eller deles i selve valgperioden, altså uten at det har vært avholdt direkte valg til nye kommunestyrer eller fylkesting.

Begrepet «grenseendring» omfatter for øvrig både sammenslåing, deling og grensejustering, jfr. lovens § 3.

Departementet vil da vedta en forskrift som danner grunnlag for konstituering av nye kommunestyrer eller fylkesting. Verre enn som så er det ikke.

Det skal også nevnes at inndelingsloven ikke engang nødvendiggjør at sammenslåing eller deling må skje ved et årsskifte, men dette er selvsagt som regel det mest praktiske.

Troms og Finnmark – og for så vidt også Viken og andre fylker – kan altså deles før 2024!

Det er Stortinget som vedtar den fylkesvise inndelingen av landet. Dersom en deling av fylker er ønskelig, må det altså være et flertall på Stortinget som støtter dette. Man kan tenke seg to ulike scenarioer:

For det første kan fylkestinget i et fylke (f.eks Troms og Finnmark) søke om deling. Dette forutsetter selvsagt at et flertall i det nye fylkestinget støtter en slik søknad.

Derfor er det forestående fylkestingsvalget svært viktig for dem som ønsker at en slik søknad skal sendes.

Departementet vil etter en slik søknad selv avgjøre hvorvidt saken skal utredes eller ikke. Med en ny regjering er det nok lite sannsynlig at søknaden legges i skuffen, eller blir liggende der.

Etter at saken er utredet, vil det være opp til Stortinget å fatte vedtak om deling. Slik den politiske situasjonen er i dag, kan dette neppe skje før etter stortingsvalget i 2021.

Gitt da at det blir et annet flertall på Stortinget, vil det være opp til de partiene som har lovet en reversering om de står ved sine løfter.

For det annet kan Stortinget selv be regjeringen om å utrede en deling av fylker. Departementet vil da utrede saken og komme tilbake med en proposisjon som Stortinget kan behandle.

Det var denne siste fremgangsmåten som ble benyttet da Troms og Finnmark ble slått sammen (bortsett fra at man jo ikke utredet saken i det hele tatt, og heller ikke inntok saken som et forslag i den proposisjonen som Stortinget behandlet da det vedtok sammenslåingen!).

Den sikreste måten å få sammenslåingen reversert på er at det nye fylkestinget søker om dette.

Gitt de uttalelser som er kommet fra sentralt politisk hold, er det nemlig ikke sikkert at selv et nytt stortingsflertall på eget initiativ vil be departementet om å utrede en deling av det nye fylket.

Det kommende fylkestingsvalget er derfor viktig for både tilhengere og motstandere av sammenslåingen.

Det som uansett er helt sikkert, er at Troms og Finnmark – og andre fylker – kan deles før 2024!

– Olsen løy ikke under debattmøtet!

i Politikk By

Børre Steinar Børresen går i Nordnorsk debatt ut og påstår at at Rødt og SV lyver i politiske debatter om Troms og Finnmark som ny region i nord. Det er ikke riktig, sier advokat Geir Johan Nilsen.

Han har tidligere utarbeidet et notat men faglige begrunnelser og kilder som viser at det er Børre Steinar Børresen som tar feil.

Dette dokumentet utarbeidet Nilsen ifm. forberedelsene til høringen i Stortinget i nov. 2018, og innholdet ble for en stor del brukt i flertallsinnstillingen fra stortingskomitéen (som innstilte på å omgjøre vedtaket). Notatet offentliggjøres i sin helhet her i ForFinnmark.no etter avtale med Nilsen.

NOTAT
Advokat Geir Johan Nilsen
VURDERING AV SAKSBEHANDLINGEN FORUT FOR STORTINGETS VEDTAK AV 8. JUNI 2017 OM SAMMENSLÅING AV TROMS OG FINNMARK

INNLEDNING

De juridiske spørsmål som denne saken reiser har betydning også i den politiske debatten. Spørsmålet om sammenslåing av de nordligste fylkene er svært omstridt. I Finnmark møter vedtaket kraftig motstand i befolkningen. Også Finnmark fylkesting motsetter seg vedtaket, og Sametinget har for sin del vedtatt at det er imot sammenslåingen.

Heller ikke i Troms støtter befolkningen sammenslåing med Finnmark. Meningsmålingene indikerer sterk folkelig motstand også der.

Det er selvsagt slik at det er Stortinget som til syvende og sist avgjør inndelingen av landet. Dette følger av loven. Ikke desto mindre har både lokale myndigheter og befolkningen visse demokratiske rettigheter etter de samme lovene.

Dersom det kan reises tvil om hvorvidt Stortingets vedtak er fattet i henhold til lovene, burde derfor også de juridiske aspekter ved saken være noe som sentrale politikere var opptatt av.

Å tvinge igjennom et særdeles omstridt vedtak som ikke står støtt rent juridisk, kan ikke være heldig. Man må ikke glemme at lokaldemokrati også er demokrati.

Av det faktum som er offentlig kjent, virker det som om departementet så sent som i april 2017 hadde lagt opp til en ryddig behandling av den fremtidige inndelingen av Nord-Norge (Nordland, Troms og Finnmark).

Dessverre ble departementet på et sent tidspunkt åpenbart fristet til å ta «snarveier», noe som fikk fatale konsekvenser for saksbehandlingen, og som selvsagt også kan ha virket inn på utfallet.

I alle fall førte dette til at ordinære, demokratiske prosesser ikke ble gjennomført i Finnmark.

Som et bakteppe for den fremstilling og de vurderinger som gjøres i det følgende skal det minnes om formålsbestemmelsen i inndelingslova § 1.

Her heter det at:

«Verksemda etter denne lova skal byggje på prinsippet om lokal medverknad og initiativrett til grenseendringar.»

SAKENS KJERNE

Det var departementet som hadde det hele og fulle ansvar for at prosessen med sammenslåing av Finnmark og Troms foregikk i lovlige former.

Departementets forserte saksbehandling sent i april 2017 resulterte imidlertid i at Finnmark fylkesting aldri fikk uttale seg om sammenslåingen med Troms i henhold til de regler som følger av inndelingslova.

Dette innebar at ikke bare fylkeskommunens rettigheter ble satt til side; også befolkningens demokratiske rettigheter ble satt til side.

Den forserte saksbehandling som fant sted i perioden slutten av april 2017-11. mai 2017 resulterte også i at også den øvrige saksutredning ble mangelfull, kanskje i realiteten ikke-eksisterende.

Heller ikke Sametinget ble konsultert etter de bestemmelser som gjelder for dette.

I alle de øvrige fylkene som ble sammenslått (bortsett fra Troms) skjedde dette etter grundige, demokratiske prosesser. Det ble gjennomført utredninger og innbyggerhøringer om konkrete inndelingssaker, og fylkestingene uttalte seg på grunnlag av dette forarbeidet.

De sentrale faktiske hendelser i saken er:

(i) 2. juli 2015: Departementets brev til fylkene, jfr. punkt 3.1.1.

(ii) Høst 2015-des. 2016: Nabosamtaler, intensjonsavtaler og sammenfallende vedtak i ulike fylkesting, utredninger og innbyggerhøringer. I Nord-Norge kom man ikke lenger enn til selve samtalene, jfr. punkt 3.1.2.

(iii) Desember 2016. Tilbakemeldinger fra fylkene til departementet, jfr. punktene 3.1.2 og 3.1.3.

(iv) 22. februar 2017: Politisk avtale om sammenslåing av fylker, bortsett fra i Nord-Norge, jfr. punkt 3.2.

(v) 5. april 2017: Prop. 84. S (2016-2017) om regionreformen legges frem, jfr. punkt 3.3.

(vi) 19. april 2017: Departementets møte med representanter for Nordland, Troms og Finnmark, jfr. punkt 3.4.

(vii) 24. april 2017: Ekstraordinært møte i Troms fylkesting, jfr. punkt 3.5

(viii) 25. april 2017: Møte i Nordnorsk Råd, jfr. punkt 3.4.

(ix) 2. mai 2017: Høring i Stortinget, jfr. punkt 3.4.

(x) 2. mai 2017: Politisk avtale om sammenslåing av Troms og Finnmark, jfr. punkt 3.8.

(xi) 11. mai 2017: Prop. 128 S (2017-2017), kommuneproposisjonen fremlegges, jfr. punkt 3.9.

(xii) 8. juni 2017: Stortingets vedtak, jfr. punkt 3.10.

(xiii) 7. desember 2017: Stortingets andre vedtak, jfr. punkt 3.11.

Nedenfor skal jeg under punkt 3 først redegjøre for faktum i saken. Hvor det er nødvendig vil de viktigste rettsregler nevnes samtidig. I punkt 4 belyses de rettslige sidene ytterligere så langt dette er naturlig.

FAKTUM

3.1 «Nabosamtaler» og fylkestingenes vedtak av i desember 2016

3.1.1 Generelt

I Stortingsmelding 14 (2014-2015) om kommunereformen varslet regjeringen at man ville invitere også fylkeskommunene til å innlede drøftinger om sammenslåingsalternativer, med sikte på å vurdere og avklare om det var aktuelt å slå seg sammen med nabofylker.

Departementet sendte deretter invitasjon til slike samtaler til alle fylkene den 2. juli 2015. I brevet het det:

«Med bakgrunn i Stortingets behandling av stortingsmelding nr. 14 (2014-2015), inviterer jeg alle landets fylkeskommuner og Oslo kommune til å innlede prosesser med sikte på å vurdere og avklare om det er aktuelt å slå seg sammen med nabofylker.«

Denne invitasjonen var selvsagt ikke et «forslag» om en fylkessammenslåing etter inndelingslova. Heller ikke var det et lovlig initiativ til en slik sammenslåing. Det fremgår heller ikke av faktum i saken at noen, hverken i departementet eller i fylkene, har oppfattet denne invitasjonen på denne måten. Heller ikke loven støtter at en slik helt åpen invitasjon kan være et lovlig initiativ til eller forslag om fylkessammenslåinger.

Sammenslåingen av Finnmark og Troms

Brevet inneholdt intet annet enn det som fulgte direkte av ordlyden, nemlig en oppfordring om å «vurdere og avklare om det var aktuelt å slå seg sammen med nabofylker».

Forespørselen inneholdt også en liten økonomisk «gulrot» til fylker som ville forplikte seg overfor hverandre til å utrede en sammenslåing. Således skulle det utbetales NOK 200 000 til hvert av fylkene, samt NOK 200 000 i prosjektstøtte for hver utredning. Utbetaling skulle skje når det var gjort sammenfallende vedtak i de fylkeskommunene som ønsket å utrede sammenslåing med hverandre.

Departementet hadde i sitt brev av 2. juli 2015 understreket at man også ønsket at fylkene involverte innbyggerne i disse arbeidene. I brevet av 2. juli 2015 ble det følgelig lovet en støtte på NOK 200 000 pr. fylke i støtte til informasjon og folkehøring.

Beløpet ville komme til utbetaling når fylkeskommunene hadde gjort vedtak om hvordan de planla å høre innbyggerne.

Sammenfallende vedtak om å utrede sammenslåinger ble aldri vedtatt i Nord-Norge. I denne landsdelen kom man aldri lenger enn til samtaler om hvorvidt det i det hele tatt var aktuelt å gå inn for å utrede sammenslåinger. Dette oppnådde man som kjent aldri enighet om.

3.1.2 Prosessen i resten av landet og i Nord-Norge

I samtlige av de øvrige fylkene som ble vedtatt sammenslått den 8. juni 2017 hadde fylkestingene inngått intensjonsavtaler med og fattet sammenfallende vedtak om utredning av sammenslåing med bestemte andre fylker.

I samtlige av disse fylkene hadde man også gjennomført innbyggerhøringer.

Utredninger og innbyggerhøringer var videre gjennomført før fylkene avga sine uttalelser til departementet tidlig i desember 2016. I fylker som gikk inn for sammenslåinger var uttalelser også formulert som formelle «søknader» om fylkessammenslåinger i henhold til inndelingslova § 8.

Rettslig sett er en slik søknad et «initiativ» etter inndelingslova § 8. Denne bestemmelsen omhandler «initiativrett». I bestemmelsens § 8, andre ledd heter det at:

Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing om grenseendring eller grensefastsetjing skal vere skriftleg og grunngitt, og må innehalde forslag til nye grenser.

I resten av landet var det altså gjennomført en demokratisk prosess i god tid før den politiske avtalen av 22. februar 2017 som er omtalt i punkt 3.2 nedenfor ble inngått, og før Prop. 84 S (2016-2017) av 5. april 2017 ble fremlagt (se punkt 3.3 nedenfor).

Når fylkestingene i resten av landet uttalte seg på grunnlag av grundige utredninger og innbyggerhøringer om helt konkrete sammenslåinger og når Stortinget også fattet vedtak i tråd med det som var utredet, vil disse uttalelsene samtidig være tilfredsstillende som uttalelser i henhold til inndelingslova § 9. I dennes fjerde ledd heter det at:

«Før det blir gjort vedtak om grenseendring eller grensefastsetjing, skal dei kommunane eller fylkeskommunane saka gjeld, få uttale seg. I saker om samanslåing eller deling må kommunestyret eller fylkestinget sjølv uttale seg.«

I Nord-Norge hadde man i desember 2016 derimot ikke kommet lenger enn til samtaler og dialog om hvorvidt en eller annen form for sammenslåing kunne være aktuell.

Intet var konkretisert på noen som helst måte. Ingen intensjonsavtaler eller sammenfallende vedtak om utredninger var inngått/vedtatt, og derfor var heller ingen utredninger gjennomført. Heller ikke var det gjennomført innbyggerhøringer.

Samtalene var for Finnmarks del dessuten avbrutt. Noe initiativ til en fylkessammenslåing forelå altså ikke.

Med tillegg av Finnmark og Troms fylkestings vedtak i desember 2016, var dette i realiteten det eneste faktagrunnlaget som forelå da KrF, Venstre, Frp og Høyre den 2. mai 2017 ble enige om at Finnmark og Troms skulle slås sammen.

3.1.3 Finnmark og Troms fylkestings vedtak

I Nord-Norge hadde som nevnt ikke samtalene mellom Finnmark, Troms og Nordland ledet til enighet om utredning av sammenslåing av alle eller noen av fylkene. Ingen intensjonsavtaler var inngått, og sammenfallende vedtak om å utrede en fylkessammenslåing var ikke vedtatt noe sted.

Det var derfor heller ikke gjennomført noen innbyggerhøringer, simpelthen fordi det ikke forelå noe å gjennomføre høringer om.

Departementet hadde anmodet fylkene om tilbakemelding innen primo desember 2016. Finnmark fylkesting behandlet derfor saken på sitt desembermøte, nærmere bestemt den 8. desember 2016.

Av fylkesrådmannens innstilling til fylkestingets møte fremgår det at fylkestingets vedtak ville være et svar på departementets brev av 2. juli 2015.

Med sitt vedtak: «Finnmark skal bestå som egen region», svarte Finnmark fylkesting altså «nei, det er ikke aktuelt» til departementets forespørsel.

Finnmark Høyre og Finnmark Frp fremsatte for øvrig begge forslag som innebar at samtalene med både Troms og Nordland skulle fortsette. Lenger enn til de innledende samtaler var man altså ikke kommet.

På dette tidspunkt forelå følgelig intet lovlig initiativ til fylkessammenslåing i Nord-Norge, og selvsagt heller ikke noen konkrete forslag om en sammenslåing. Om begrepet «initiativ» vises nærmere til punktene 4.2.3 og 4.2.4 nedenfor.

Finnmark fylkestings vedtak i desember 2016 var altså ingen «uttalelse» etter inndelingslova § 9. Det var ikke ment som noen slik uttalelse, det var ikke noen aktuell inndelingssak å uttale seg om, og vedtaket kunne heller ikke forstås av departementet som en uttalelse etter inndelingslova § 9.

Etter den 8. desember 2016 behandlet ikke Finnmark fylkesting regionreformen før etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak den 8. juni 2017.

Troms fylkesting tok i sitt møte den 13. desember 2016 heller ikke initiativ til en fylkessammenslåing. Fylkestingets tilbakemelding åpnet imidlertid for fremtidige fylkessammenslåinger i nord, uten å ta stilling til hvilke fylker som eventuelt skulle slås sammen. Man vedtok også å gjenoppta samtalene med Nordland.

3.2 2 den 2. februar 2017: Avtale om regionreform mellom Krf, Venstre, Høyre og Frp

I denne avtalen ble man enige om de sammenslåinger som regjeringen senere foreslo i Prop. 84 S (2016-2017).

Regjeringen ble imidlertid anmodet om å gjennomføre en egen prosess der det ble brukt litt tid på å finne inndeling i Nord-Norge for å få til ett eller to fylker. Dette siste var helt naturlig. I Nord-Norge hadde man jo ikke kommet noen vei med saken.

Sett fra de nordligste fylkenes ståsted innebar denne politiske avtalen at man nå kunne avvente et initiativ fra departementet.

3.3 den 5. april 2017: Prop. 84 S (2016-2017) om regionreformen

Den 5. april 2017 la regjeringen frem Prop. 84 S (2016-2017) om ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå. I denne proposisjonen foreslo regjeringen sammenslåing av fylkene: Hordaland og Sogn og Fjordane, Aust-Agder og Vest-Agder, Oppland og Hedmark, Vestfold og Telemark, samt Buskerud, Akershus og Østfold.

Det ble imidlertid ikke fremsatt forslag om sammenslåing av fylkene i Nord-Norge. Om situasjonen i Nord-Norge het det at:
Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil i dialog med fylkeskommunane vurdere korleis arbeidet med framlegg om samanslåinger til eitt eller to fylke i Nord-Noreg skal organiserast.

I forhold til Sametinget het det i proposisjonen at:

I oppfølginga av proposisjonen vil departementet konsultere Sametinget om eventuelle sider ved ny fylkesinndeling i Nord-Norge som kan få direkte innverknad på samiske interesser. Departementet vil også leggje opp til samarbeid med Sametinget utover det som er omfatta av konsultasjonsplikta.

Videre varslet regjeringen at man tok sikte på å legge frem en egen proposisjon om den fremtidige inndelingen av Nord-Norge «seinast våren 2018». I proposisjonen oppstilte ellers regjeringen tre såkalte «hovedalternativer» som man så for seg som mulige fremtidige inndelinger av landsdelen, nemlig:

1) Samanslåing av dei tre nordnorske fylka.
2) Troms og Nordland blir slått saman, og Finnmark held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.
3) Troms og Finnmark blir slått saman, og Nordland held fram som eige fylke, eventuelt med grensejustering.

For kvart av dei tre alternativa skal aktuelle grensejusteringar vurderast.

Som man ser la departementet i april 2017 opp til en ryddig prosess for inndelingsspørsmålene også i nord.

Det tidsperspektivet som ble signalisert var dessuten slik at fylkeskommunene faktisk ville få anledning til å ivareta sine egne og befolkningens interesser. I tillegg hadde departementet lagt opp til at også Sametinget skulle få anledning til å delta i prosessen, og på den måten ivareta samenes spesifikke interesser.

Den fremtidige inndelingen i nord var imidlertid fortsatt helt åpen, og ingen konkrete forslag forelå. Det forelå heller ikke et lovlig «initiativ» til en sammenslåing.

Det er ellers av betydning å observere at de «hovedalternativene» som var skissert i proposisjonen i realiteten representerte alle tenkelige muligheter for en fremtidig inndeling som også innebar fylkessammenslåinger.

Hovedalternativene var således ikke forslag om noe som helst, og var heller ikke fremsatt som forslag. For at et utsagn skal inneholde og oppfattes som et «forslag», må naturlig nok utsagnet utelukke et eller flere mulige alternativer. I motsatt fall beskriver utsagnet bare alle de muligheter som faktisk finnes.

3.4 den 19. april: Departementets møte med fylkeskommunene i nord; 25. april: Møte i Nordnorsk Råd; 2. mai: Høring i Stortinget

Den 19. april ble det avholdt et møte mellom departementet og representanter for de tre nordligste fylkeskommunene. Departementet har anført at formålet med dette møtet var å innhente fylkeskommunenes synspunkter og diskutere det videre arbeide med reformen. Departementet har vist til at representanter for fylkeskommunene her utrykte ønske om en avklaring samtidig med beslutning av ny inndeling av resten av landet.

På et møte i Nordnorsk råd den 25. april 2017 vedtok deltakerne bl.a. at inndelingen i nord måtte fastsettes samtidig med resten av landet. Fordi det ikke var enighet om selve inndelingen uttalte man seg imidlertid ikke om mulige sammenslåingsalternativer.

Høringen i Stortinget den 2. mai 2017 dreide seg om Prop. 84 S (2016-2017), og i denne lå det som kjent intet forslag om sammenslåing av Troms og Finnmark.

Også i denne høringen uttrykte representantene for Finnmark og Troms et ønske om avklaring samtidig med resten av landet. Representantene for Troms kritiserte dessuten også departementet for ikke å ha fremsatt forslag om inndeling av landsdelen.

SAMMENSLÅINGEN AV FINNMARK OG TROMS

3.5 Ekstraordinært møte i Troms fylkesting

Troms fylkesting hadde tidligere vedtatt å behandle regjeringens varslede proposisjon om regionreformen så snart denne forelå. På denne bakgrunn ble det avholdt ekstraordinært møte i fylkestinget den 24. april 2017.

Mht. sammenslåinger gikk fylkestinget prinsipalt inn for sammenslåing av de tre nord-norske fylkeskommunene. Subsidiært stemte flertallet for sammenslåing av Finnmark og Troms med grensejustering i sør, slik at framtidig grense skulle gå ved Tysfjord.

Fylkestinget mente at det eneste aktuelle alternativet til dette vil være fylkesgrenser som de var, justert slik at grensen sammenfalt med grenser for nye sammenslåtte kommuner.

Fylkestinget avviste alle øvrige mulige delinger av Troms i nord og i sør, noe Prop. 84 S (2016-2017) jo også åpnet for.

Fylkestinget anmodet videre om en avklaring samtidig med resten av landet.

Fylkestingets subsidiære preferanse – nemlig sammenslåing med Finnmark med grensejusteringer – kan ikke ses på som et «initiativ» etter inndelingslova. Det kan bare oppfattes som en anbefaling til departementet hva angikk fylkestingets syn på alle de ulike sammenslåingsalternativer i nord som Prop. 84.S (2016-2017) åpnet for.

Dette fremstår særlig klart når det tas i betraktning at det primære standpunktet var sammenslåing av hele Nord-Norge, samt at man i vedtaket også avviste alle øvrige mulige delinger av Troms fylke i nord eller sør.

Hvis dette var et lovlig initiativ til sammenslåing av Finnmark og Troms, hva var da fylkestingets primære standpunkt om sammenslåing av hele Nord-Norge? Hva skulle man egentlig utrede?

Under enhver omstendighet ville det ikke være mulig å gjennomføre en lovlig prosess basert på et slikt initiativ frem til Stortingsbehandlingen den 8. juni 2017, jfr. om dette også i punkt 3.7.

Endelig nevnes at representantene for Troms fylke under høringen den 2. mai 2017 kritiserte regjeringen for ikke å ha fremsatt noe forslag om inndeling i nord. Heller ikke Troms fylkesting har derfor oppfattet at det lå noe konkret på bordet, og som det eventuelt også kunne gjennomføres innbyggerhøringer om.

3.6 Perioden desember 2016- slutten av april 2017

Som fremstillingen over viser, «fløt» i denne perioden hele prosessen hva Nord-Norge angikk. Ikke forelå det noe initiativ til sammenslåinger, og derfor heller ikke forslag om slike. Heller ikke var det igangsatt noen utredninger om en aktuell inndeling.

Hverken den politiske avtalen av 22. februar 2017 eller Prop. 84 S (2016-2017) indikerte at noe kom til å skje med det aller første. Finnmark fylkesting hadde derfor i denne perioden ikke foranledning til å foreta seg noe med saken, og gjorde heller ikke det.

3.7 Departementet forserer arbeidet med Nord-Norge

De politiske signalene som man hadde fått nordfra i siste halvdel av april, fristet og påvirket åpenbart departementet til å forsere arbeidet med inndelingen i nord. Mot slutten av april tok derfor saksbehandlingen en vending som gjorde at lovene ble tilsidesatt. Man gikk nå bort fra den prosessen som var varslet i Prop. 84 S (2016-2017).

Det må antas at departementet nå arbeidet for å oppnå avklaring om et politisk flertall for en ny inndeling av Nord-Norge, og at det ble ført samtaler om dette i kulissene.

Med dette sporet saken imidlertid helt av, rent juridisk. Fra månedsskiftet april/mai 2017 og frem til vedtaket skulle fattes i Stortinget den 8. juni 2017, ville det være umulig å gjennomføre en prosess som innebar en ordentlig utredning av inndelingsspørsmålet, eventuelt med innbyggerhøringer eller også folkeavstemninger. Departementet måtte også konkretisere et begrunnet forslag som fylkestingene kunne forholde seg til, og fylkeskommunene måtte få tid.

Sammenslåingen av Finnmark og Troms til en egen behandling som skulle ende opp i en uttalelse fra fylkestinget. Før den 8. juni 2017 skulle også kommunalkomitéen ha behandlet saken og avgitt sin innstilling til Stortinget. Konsultasjonsplikten med Sametinget kan i denne sammenheng heller ikke overses.

Departementet burde selvsagt aldri ha latt seg påvirke til å ta snarveier som tilsidesatte de lovbestemte, demokratiske prosessene som inndelingslova anviser. Det er fylkestingene selv, og bare dem, som kan avgi uttalelse om en fylkessammenslåing. Denne retten kan heller ikke delegeres. Dette sier noe om hvor viktig slike saker anses å være.

Synspunkter fra enkeltrepresentanter og/eller administrasjon i fylkene kan selvsagt ikke lede til at lovene kan tilsidesettes. Slike synspunkter var nok heller ikke tuftet på legale vurderinger av prosessen. Departementet pliktet imidlertid å foreta slike legale vurderinger.

Innbyggere, kommuner og næringsliv fikk aldri anledning til å fremkomme med sine synspunkter gjennom høringer eller på annen måte. Dette til tross for at departementet selv i sitt brev av 2. juli 2015 hadde understreket et ønske om at innbyggerne skulle involveres.

Det var ene og alene departementet som hadde det fulle og hele ansvar for at prosessen ble gjennomført i henhold til lovene. Her sviktet imidlertid departementet. Den prosessen som departementet valgte sent i april 2017 er åpenbart ikke i henhold til inndelingslova.

Man tillater ikke snarveier når aksjeselskaper skal slås sammen, og det er heller ingen grunn til å tillate snarveier når fylker skal slås sammen.

3.8 den 2. mai 2017: Avtale mellom KrF, Venstre, Frp og Høyre

Samme dag som høringen i Stortinget, nemlig om kvelden den 2. mai 2017, ble partiene KrF, Venstre, Frp og Høyre enige om en avtale om å slå sammen Finnmark og Troms.

Siden disse partiene hadde nødvendig flertall var det etter dette klart at Stortinget ville vedta denne sammenslåingen.

Avtalen ble presentert den 3. mai 2017. Det fremgår av presseoppslagene at sammenslåingen av Finnmark og Troms ville bli behandlet den 8. juni 2017, sammen med de øvrige sammenslåingene som var foreslått i Prop. 84 S (2016-2017).

Heller ikke på dette tidspunkt var det imidlertid fremsatt et forslag om denne sammenslåingen som Finnmark fylkesting kunne behandle. Faktisk forelå det ikke engang et lovlig «initiativ» til denne sammenslåingen.

For ordens skyld bemerkes at hverken enkeltrepresentanter eller politiske partier på Stortinget har initiativ- eller forslagsrett etter inndelingslova, selv om akkurat dette ikke har noen direkte betydning for saken.

Denne politiske avtalen «låste» selvsagt hele prosessen. Konsekvensen ble at inndelingslovens bestemmelser ikke ble fulgt og at Stortinget fattet sitt vedtak uten at saken var lovlig utredet og uten at Finnmark fylkesting og Sametinget hadde fått uttale seg og derigjennom fått ivaretatt sine og befolkningens interesser.

3.9 den 11. mai 2017: Prop. 128 S (2016-2017), kommuneproposisjonen

Ifølge departementet ble deretter saken ferdig utredet og forslag om sammenslåing fremsatt allerede den 11. mai 2017, i Prop. 128 S (2016-2017), kommuneproposisjonen.

Innledningsvis må det understrekes at kommuneproposisjonen ikke har noen betydning for den rettslige siden av saken. Finnmark fylkeskommune ble nemlig aldri involvert. Heller ikke Sametinget ble involvert og hverken innbyggere, næringsliv eller kommuner fikk komme med innspill.

Dette har egentlig svært lite med en utredning av en fylkessammenslåing å gjøre, og står i grell kontrast til det arbeidet som var gjort i de andre fylkene som ble sammenslått.

Avgjørelsen var dessuten allerede tatt i og med den politiske avtalen av 2. mai 2017.

Allerede den korte tidsperioden som gikk fra den politiske avtalen av 2. mai og frem til kommuneproposisjonen ble fremlagt, signaliserer tydelig at her kan det ikke ha blitt foretatt noe særlig av utredning. Innholdet som presenteres er da også temmelig tynt.

Det heter at det er et «interessefellesskap» mellom fylkene, og at sammenslåingen både «kan styrke kraften og mobiliseringen i utviklingsarbeidet» og «kan forsterke samspillet og dynamikken mellom byene, mindre steder og distriktene». Det heter videre at det vil bli «lettere å se felles utfordringer og fortrinn», og man vil få «en mer helhetlig plan- og samfunnsutvikling».

Om avstander heter det at: «Reiseavstandene i det nye fylket vil bli relativt store, men reformen vil i seg selv ikke virke inn på stedbundne tjenester som krever nærhet til innbyggerne.

Tvert imot vil større fagmiljøer, større innkjøpsorganisasjoner og gevinster i form av reduserte utgifter til administrasjon og støttetjenester kunne gi et styrket og desentralisert utdanningstilbud, lokalt kulturliv og fly-, båt- og bussruter til stedene der innbyggerne bor.»

Bortsett fra en henvisning til flyruter, er dette eksakt den samme ordlyd som er benyttet om sammenslåingen av Sogn og Fjordane/Hordaland i Prop. 84 S (2016-2017). Det er altså ren kopiering!

Det bemerkes her at i Prop. 84 S (2016-2017) var nettopp de store avstandene i nord påpekt som et forhold som krevde særskilte vurderinger.
Det kan selvsagt være at man også har bygget på den innstilling som fylkesrådmannen i Finnmark presenterte for Finnmark fylkesting til møtet i desember 2016, men dette synes ikke å være tilfelle. Argumentasjonen og synspunktene i denne innstillingen gjenfinnes nemlig ikke i kommuneproposisjonen.

Slike vesentlige spørsmål som frykten for å miste stortingsrepresentasjon, spørsmål om etnisitet, spørsmål om identitet knyttet til selve fylket, forholdet til Russland samt en rekke andre forhold, er ikke nevnt i kommuneproposisjonen.

I sin innstilling til Finnmark fylkesting hadde imidlertid fylkesrådmannen tatt opp også slike viktige problemstillinger.

Når det spesielt nevnes identitet knyttet til selve fylket, er slike spørsmål ikke kommentert eller vurdert av departementet i det hele tatt. Dette til tross for at departementet i forarbeidene til inndelingslova i Ot.prp. nr. 41 (2000-2001) har uttalt at:

Departementet presiserte i høyringsnotatet at den kjensla innbyggjarane har av å høyre til ein stad, vil vere eit kriterium som alltid vil vege tungt i konkrete saker. Å nemne særskilde kriterium i lovteksten vil likevel kunne føre til mistydingar, som til dømes at kriteria er uttømmande rekna opp i lovteksten. I praksis vil likevel identitetskriteriet inngå som eit sentralt element i vurderinga av den enkelte sak. Departementet ønskjer difor ikkje å gjere nokon endring her.

Det engasjement som denne saken har vakt i Finnmark tør vel være en klar indikasjon på at finnmarksidentiteten er sterk. I folkeavstemningen sa 87 % av dem som avga stemme «nei» til sammenslåingen, og i 14 av 19 kommuner var andelen nei-stemmer over 90 %.

Man kan sikkert fra sentralt hold avvise en del av dette som «føleri» – noe som også er blitt gjort – men slikt «føleri» skal altså etter loven alltid være et «sentralt element» i vurderingen av slike saker.

På grunn av den vending som saksbehandlingen tok sent i april 2017 fikk finnmarkingene imidlertid aldri anledning til å gi uttrykk for sine synspunkter på en sammenslåing med Troms.

Oppsummerende er det altså vanskelig å se at departementet har utredet saken i det hele tatt. Fylkestingets egen uttalelse inngår dessuten som en sentral del av en slik utredning – det er faktisk det eneste pålegg som loven inneholder om en slik utredning – og noen slik uttalelse fra Finnmark fylkesting foreligger ikke.

Endelig er det slik at saken allerede var avgjort i og med den politiske avtalen av 2. mai 2017, altså før kommuneproposisjonen ble fremlagt.

3.10 den 8. juni 2017: Stortingsbehandlingen

Sammenslåingen av Finnmark og Troms ble vedtatt den 8. juni 2017, sammen med de øvrige fylkessammenslåingene. Selve saken om Finnmark og Troms ble behandlet som et «løst» forslag, all den tid dette forslaget ikke formelt var inntatt i dokumentene til denne regiondebatten.

Ingen av representantene synes imidlertid å ha vært oppmerksomme på de rettslige problemene ved dette vedtaket. Dette er likevel ikke så besynderlig; representantene forutsettes selvsagt ikke å ha kjennskap til juridiske detaljer, selv om disse kan være viktige.

Det er naturligvis regjering og departement som skal påse at de forslag som regjeringen fremmer for Stortinget også lovlig kan behandles. Stortinget må generelt kunne forutsette at de juridiske sidene ved behandlingen er ivaretatt. Det at Stortinget uforvarende kom til å overse de rettslige sider ved saken reparerer allikevel ikke manglene ved vedtaket.

Det er imidlertid forstemmende å notere at Stortinget fattet sitt vedtak på grunnlag av en politisk avtale om sammenslåing som var inngått på et tidspunkt hvor det (i) ikke forelå noe lovlig initiativ til denne sammenslåingen, (ii) ikke forelå noe forslag om en slik sammenslåing, (ii) uten at fylkestingene og Sametinget hadde fått uttale seg, (iii) uten at sammenslåingen var ordentlig utredet, og (iv) uten at det var foretatt noen form for høringer av innbyggere eller andre.

Det eneste som kom i tillegg til det som forelå den 2. mai 2017, da den politiske avtalen ble inngått, var kommuneproposisjonen av 11. mai 2017.

Denne kan imidlertid ikke vurderes som annet enn nødvendig formalisering av den politiske avtalen forut for stortingsbehandlingen.

Saksbehandlingen i denne saken endte altså opp med at den mest kontroversielle sammenslåingen av fylker i Norge samtidig ble den dårligst forberedte og utredede av dem alle.

3.11 Stortingets senere vedtak

Den 7. desember 2017 avslo Stortinget å omgjøre sammenslåingen av Troms og Finnmark. Samtidig avslo Stortinget å omgjøre flere andre fylkessammenslåinger.

Stortingets etterfølgende vedtak er imidlertid uten betydning for gyldigheten av vedtaket av 8. juni 2017. Det er helt åpenbart at vedtaket av 8. juni har vært styrende for Stortingets senere behandling av saken, og å nekte å omgjøre et ugyldig vedtak gjør naturligvis ikke at det ugyldige vedtaket av den grunn blir gyldig.

Et moment i saken er allikevel at spørsmålet om selve lovligheten av 8. junivedtaket ikke var fremme i det hele tatt ved behandlingen den 7. desember 2017.

Det forhold at Stortinget senere har vedtatt nye fylkesnavn er heller ikke av relevans i denne saken. I forhold til dette gjelder forøvrig det samme som er sagt om stortingsbehandlingen den 7. desember 2017.

RELEVANTE RETTSREGLER OG –KILDER

4.1 Forholdet mellom staten og fylkeskommuner/kommuner

Det er innledningsvis viktig å være oppmerksom på at fylkeskommunene og kommunene (lokale myndigheter) ikke er en del av statsadministrasjonen. Staten har derfor ingen alminnelig instruksjonsmyndighet over dem, slik den har det overfor eksempelvis direktorater og annen statlig administrasjon. Staten kan bare instruere lokale myndigheter gjennom lov.

Fylkeskommuner og kommuner er lokale, folkevalgte organer som skal ivareta interessene til den befolkning som har valgt dem, i henhold til de lover som til enhver tid gjelder.

Dette utgangspunktet viser at lokale myndigheter i gitte situasjoner faktisk kan utgjøre en lovlig motmakt mot sentralmyndighetene. Tilfellet med Finnmark viser og aktualiserer nettopp dette.

4.2 Inndelingslova

4.2.1 Kompetanse til å vedta sammenslåing av fylker

Det er Stortinget som er det kompetente organ til å fatte vedtak om sammenslåing av fylker, jfr. inndelingslova § 4, første punktum. Et slikt vedtak kan imidlertid ikke fattes «på måfå». Inndelingsloven har bestemmelser om hvordan prosessen skal foregå.

Formålet ved disse er selvsagt at det skal fattes «riktige» vedtak, og at lokale myndigheter og befolkning skal få anledning til å medvirke i prosessen.

I lovens § 1, formålsbestemmelsen, heter det som nevnt innledningsvis at:

Verksemda etter denne lova skal byggje på prinsippet om lokal medverknad og initiativrett til grenseendringar. Denne formålsbestemmelsen vil være et tolkningsmoment når de øvrige bestemmelser i loven skal tolkes og anvendes.

4.2.2 Systematikken i inndelingslova frem til vedtak

For oversiktens skyld er det være viktig å ha systematikken i inndelingslova klart for seg når de rettslige spørsmålene vurderes. Når det gjelder sammenslåingssaker, er prosessen frem til vedtak denne:
Initiativ til sammenslåing → Utredning → Vedtak

4.2.3 Initiativ til sammenslåing av fylker og kommuner, betydningen for fylkeskommunens rett til å uttale seg

For at fylker og kommuner skal kunne sammenslås, må noen i utgangspunktet ta initiativ til dette.

Som vist i punkt 4.2.2 er et «initiativ» det første legale skritt i retning av å sammenslå fylkeskommuner. Med dette utløses rettigheter og plikter både på sentralt og regionalt hold.

Inndelingslova § 8 regulerer initiativretten. Den har slik ordlyd:

«Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing om grensejustering eller grensefastsetjing kan fremjast av innbyggjarar og grunneigarar i dei kommunane søknaden gjeld, av næringsdrivande som har sin registrerte forretningsstad der og av kommunestyret eller fylkestinget i dei kommunane eller fylkeskommunane søknaden gjeld.
Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing om samanslåing eller deling kan berre fremjast av kommunestyret eller fylkestinget sjølv i dei kommunane eller fylkeskommunane endringsforslaget gjeld.

Departementet kan på eige initiativ utgreie spørsmål om grenseendring eller grensefastsetjing.

Søknad om at det skal setjast i gang utgreiing om grenseendring eller grensefastsetjing skal vere skriftleg og grunngitt, og må innehalde forslag til nye grenser. Søknaden skal sendast Fylkesmannen i det området saka gjeld. Fylkesmannen skal så snart som råd orientere kommunane eller fylkeskommunane om søknaden.»

Etter loven har departementet selv alltid rett til å ta initiativ til å utrede spørsmålet om fylkes- og kommunesammenslåinger, jfr. bestemmelsens, tredje ledd. Dette hadde departementet imidlertid ikke gjort så sent som i april 2017, jfr. punkt 3.3. På dette tidspunkt var absolutt alle alternativer åpne.

Ut over dette kan et lovlig initiativ til å slå sammen fylker og kommuner bare tas av fylkestinget eller kommunestyret selv, jfr. inndelingslova § 8, andre ledd.

I denne saken tok Finnmark fylkeskommune aldri noe slikt initiativ. Heller ikke Troms fylkeskommune gjorde dette. Se om dette i fremstillingen over, punktene 3.1.2, 3.1.3, og 3.5.

Ved utgangen av 2016 forelå det altså ikke noe lovlig initiativ etter inndelingslova om sammenslåinger i nord. Følgelig var man heller ikke inne i lovens utredningsfase, hvor også fylkestinget etter loven har rett til å uttale seg om dette.

Først når det foreligger et initiativ etter inndelingsloven starter den legale prosessen som inndelingsloven regulerer. Herunder inntrer på et gitt tidspunkt fylkestingets rett til å uttale seg i henhold til inndelingslova § 9, fjerde ledd.

Dersom et initiativ fremsettes av fylkestinget selv, og i tillegg er tilstrekkelig forberedt og utredet, må imidlertid selve søknaden være tilstrekkelig som en uttalelse. Dersom initiativet tas av departementet må imidlertid fylkestinget uttale seg etter at initiativet er tatt.

Når departementet i sitt svar til representanten Borch i brev av 20. august 2018 uttaler at det ikke er holdepunkter for at det må innfortolkes et krav om tidspunktet for når uttalelsen skal gis, er dette derfor upresist.

Loven kan ikke forstås på noen annen måte enn at uttalelsen skal avgis når eller etter at det foreligger et lovlig initiativ til sammenslåing. Først da er man er inne i den prosessen som inndelingslova faktisk regulerer. Å anta noe annet ville være fullstendig meningsløst.

Det kan her også vises til departementets rundskriv av 25. juni 2015. Her heter det at:

«Inndelingslova i seg sjølv seier ikkje noko om når ei grense bør endrast eller kvar ho skal gå, men gir reglar om kva som skal skje frå det er teke initiativ til ei endring og til endringa er gjennomført og kven som har kompetanse til å fastsette kva.»

4.2.4 Saksutredning

Det er departementet som skal utrede spørsmålet om hvorvidt to eller flere fylker skal slås sammen. Dersom det kommer en søknad om sammenslåing fra et fylkesting, avgjør departementet om saken skal utredes og omfanget av en slik utredning, jfr. inndelingslova § 9, første ledd.

Dersom initiativet ikke bygger på en søknad fra et fylkesting, følger departementets utredningsplikt direkte av inndelingslova § 8, tredje ledd. Denne bestemmelsen sier ikke noe om selve omfanget av utredningen. Her må selvsagt de alminnelige prinsipper om forsvarlig utredning av saken før vedtak fattes gjelde.

Av inndelingslova § 9 følger likevel at fylkestingets uttalelse skal være en del av departementets utredning.

Departementet har i tilknytning til spørsmålet om omfanget av saksutredningen pekt på at det er departementet selv som avgjør hva som er «nødvendig» utredning.

Hvis departementet med dette mener at det etter eget forgodtbefinnende kan redusere utredningen til nærmest ingen ting, tar departementet feil.

Kravet til en forsvarlig saksutredning vil selvsagt alltid ligge i bunnen for departementets skjønnsutøvelse i så måte. I motsatt fall glir man fort ut i den forvaltningsrettslige læren om myndighetsmisbruk.

Det er særlig viktig at saksutredningen er grundig gjennomført når det tiltak som planlegges er kraftig omstridt.

Det kan her også vises til at departementet i rundskriv av 25. juni 2015 har uttalt at:

«Inndelingssaker er gjerne omstridde spørsmål, som bør klarleggjast best mogleg. Ein bør derfor leggje vekt på omsynet til brei medverknad.»

Det må derfor avvises at departementet etter eget forgodtbefinnende kan redusere saksutredningen til ingenting, eller til en «klipp-og-lim utredning», slik kommuneproposisjonen av 11. mai 2017 bærer preg av.

Avslutningsvis understrekes igjen at fylkestingets rett til å uttale seg utgjør en helt vesentlig bestanddel av departementets utredning. Dette er faktisk det eneste helt klare pålegget som loven oppstiller om hva en utredning skal omfatte.

4.2.5 Fylkestingets rett til å uttale seg

I inndelingslova § 9, fjerde ledd, heter det at:

«Før det blir gjort vedtak om grenseendring eller grensefastsetjing, skal dei kommunane eller fylkeskommunane saka gjeld, få uttale seg. I saker om samanslåing eller deling må kommunestyret eller fylkestinget sjølv uttale seg.

På grunnlag av det som er sagt i punktene 4.2.3 og 4.2.4, må den innledende del av bestemmelsen forstås slik:

Når det er tatt initiativ til, men før det blir gjort vedtak om …..
Dersom det er departementet selv som tar initiativ til endring av grenser, må selvsagt fylkestingene eller kommunestyrene uttale seg etter at et slikt initiativ er tatt.

Det er sammenslåingsalternativet som er aktuelt her, og følgelig er det fylkestinget selv som skal uttale seg. Denne retten til å uttale seg kan ikke delegeres.

Motposten til fylkestinget rett til å uttale seg er naturligvis departementets plikt til å påse at fylkestinget faktisk får uttale seg før vedtak fattes.

4.2.6 Hva fylkestinget skal uttale seg om; når inntrer retten til å uttale seg

Over har jeg konkludert med at fylkestingets rett til å uttale seg inntrer i forbindelse med at det er tatt et lovlig initiativ til en fylkessammenslåing, men før vedtak fattes.

Spørsmålet er etter dette hva fylkeskommunen skal uttale seg om?

Det er da innlysende at fylkestinget må ha noe konkret å uttale seg om. I motsatt fall vil en slik uttalelse ikke være noe annet enn en meningsytring om teoretiske muligheter for inndelinger.

Hvis vi her sammenligner med hva som fant sted i resten av landet, uttalte samtlige fylkesting seg i desember 2016 om helt konkrete sammenslåinger med bestemte andre fylker. Disse uttalelsene bygget videre på utredninger og innbyggerhøringer.

Dersom det ikke foreligger konkrete alternativer, vil det selvsagt være umulig for fylkeskommunen å gjennomføre egne utredninger og analyser, samt – ikke minst viktig – å gjennomføre innbyggerhøringer.

Som antydet tidligere kan det ikke eksistere noe forslag å ta stilling til med mindre minst ett mulig alternativ er utelukket. Hvis alle alternativer fortsatt er åpne har man i realiteten bare en situasjonsbeskrivelse å forholde seg til.

Det var nettopp dette som var situasjonen så sent som i april 2017.

Et viktig formål med fylkestingenes rett til å uttale seg er hensynet til at også innbyggerne skal kunne gi uttrykk for sine synspunkter gjennom innbyggerhøringer eller på annen måte. Grenseendringer er viktige saker som har stor betydning for innbyggerne.

I Ot.prp. nr. 41 (2000-2001) ble det derfor vurdert en regel om at fylkeskommuner og kommuner også skulle ha plikt til å uttale seg. Dette med den begrunnelse at:

«Inndelingsspørsmålet er ofte svært viktig i det minste for ein del av innbyggjarane, og dei bør ha eit krav på at kommunen/fylkeskommunen tek stilling til saka.»

Å innføre en plikt til å uttale seg gikk man imidlertid bort fra. Begrunnelsen var at det var urimelig å gå ut fra at kommunene/fylkeskommunene ikke ville uttale seg i saker som gjelder deres grenser. Praksis hadde heller ikke vist at det trengtes en pliktregel om dette. Fylkeskommunene/kommunene ville uttale seg uansett.

Som man ser er det i forarbeidene fokusert på hensynet til innbyggerne. Fra et demokratisk perspektiv er dette også naturlig. Det mest sentrale man kan trekke ut av dette er imidlertid at uttalelsen må komme på et tidspunkt hvor det er mulig for fylkeskommunen å påvirke saken. I motsatt fall vil uttalelsen bare være en tom formalitet, og egentlig ikke viktig i det hele tatt.

I alle fall ikke så viktig at det var grunn til å vurdere hvorvidt fylkeskommunene og kommunene til og med skulle ha plikt til å uttale seg.

Nærmere veiledning for tidspunktet for fylkestingets uttalelse kan man også finne i inndelingslova § 10. Her heter det at:

«Kommunestyret bør innhente innbyggjarane sine synspunkt på forslag til grenseendring. Høyringa kan skje ved folkerøysting, opinionsundersøking, spørjeundersøking, møte eller på annan måte.»

Denne bestemmelsen gjelder riktignok ikke på det regionale plan, men den er allikevel viktig for forståelsen av uttaleretten også der. Dette fordi man også vurderte innbyggerhøringer på fylkeskommunalt nivå, men fant å ikke ville innføre dette.

Begrunnelsen for å ikke ha en tilsvarende regel på fylkesnivå var følgende:

«Departementet har vurdert om også fylkeskommunane bør innhente innbyggjarane si meining i inndelingssaker. Ofte har innbyggjarane allereie hatt moglegheit til å uttale seg gjennom høyring halden av kommunane som er direkte involvert.

På den andre sida kan endring av fylkesgrensa vedkome også innbyggjarar i andre delar av fylket. Den tyngste innvendinga mot fylkeskommunale høyringar, er at det vil kunne gjere saksbehandlinga uforholdsmessig komplisert og tidkrevjande.

Dette har i første rekkje samanheng med at det dreier seg om forholdsvis mange innbyggjarar, men også at ein vil kunne stå overfor nokså vanskelege avgrensingar med omsyn til kven som skulle få uttale seg.

Departementet har derfor etter ei totalvurdering kome til at fylkeskommunen ikkje bør omfattast av regelen om innbyggjarhøyring. Vi vil likevel peike på at fylkeskommunane står fritt til å sjølv å høyre kva innbyggjarane meiner i ei konkret sak, dersom dei finn dette formålstenleg.»

Det var altså praktiske og tekniske årsaker til at man valgte å ikke innføre denne regelen på regionalt nivå. Samtidig påpekte departementet at fylkeskommunene alltid ville stå fritt til allikevel å ha innbyggerhøringer.

Nettopp derfor er denne bestemmelsen relevant både for vurderingen av hva fylkestinget skal uttale seg om, men også når retten til å uttale seg inntrer.

Før det kan være aktuelt å ha innbyggerhøringer, må det nemlig foreligge konkrete forslag som innbyggerne faktisk kan forholde seg til, eksempelvis gjennom en folkeavstemning. Det kan i den forbindelse vises til loven selv, som i sin § 10 bruker begrepet «forslag». Videre brukes i de over siterte forarbeidene begrepet «ei konkret sak».

I Finnmarks tilfelle forelå intet konkretisert forslag da avtalen mellom KrF, Venstre, Høyre og Frp om å slå sammen Finnmark og Troms ble inngått den 2. mai 2017.

Det eneste som forelå var de «hovedalternativene» som var skissert i Prop. 84 S (2016-2017), og som nevnt under punkt 3.3 representerte disse alt som tenkes kunne av mulige alternativer for en fremtidig inndeling med sammenslåing av fylker i nord. De var ikke presentert som forslag, heller ikke som foreløpige forslag.

Konklusjonen under dette punkt er da at fylkestinget har rett til å uttale seg når det foreligger et tilfredsstillende konkretisert forslag, men altså før departementet endelig har konkludert i saken.

Så sent som i april 2017 forelå det imidlertid ingen konkrete forslag som Finnmark fylkesting kunne uttale seg om etter inndelingslova § 9, og den 11. mai 2017 var det allerede for sent å avgi noen slik uttalelse. Da hadde departementet allerede konkludert. I realiteten var avgjørelsen tatt allerede i og med den politiske avtalen den 2. mai 2017.

4.2.7 Om forskjellen mellom et vedtak som innebærer at fylkeskommunen ikke vil ta initiativ til en fylkessammenslåing og en uttalelse om et forslag om fylkessammenslåing

Dette punktet relaterer seg til Finnmark fylkestings vedtak av 8. desember 2016. Jeg har tidligere konkludert med at dette vedtaket kun innebar at fylkestinget ikke selv ville ta initiativ til noen sammenslåing, og at det ikke var en uttalelse etter inndelingslova § 9.

Heller ikke i ettertid kan man vurdere dette vedtaket som en uttalelse etter inndelingslova § 9. Det er nemlig viktig å ha klart for seg at et vedtak i fylkestinget om ikke selv å ta initiativ til en fylkessammenslåing og en formell uttalelse om et forslag i henhold til inndelingslova § 9, fjerde ledd, har helt ulike implikasjoner mht. utredninger og eventuelle høringer osv.

Dersom fylkestinget ikke selv ønsker å ta initiativ til en fylkessammenslåing, opprettholdes status quo. Det er derfor ikke behov for høringer, folkeavstemninger eller mer omfattende analyser og/eller rapporter.

Hvis Norge i sin tid ikke hadde søkt om medlemskap i EU hadde det heller ikke vært behov for å avholde en folkeavstemning om saken.

Dersom imidlertid fylkestinget skal uttale seg om en sammenslåing i henhold til inndelingslova § 9 er situasjonen en helt annen. Særlig gjelder dette når fylkestinget og/eller befolkningen ikke selv ønsker sammenslåingen.

Det er nå iverksatt en legal prosess som kan innebære at fylkeskommunen avvikles. Nå blir det viktig å ha mulighet til å påvirke myndighetene. Fylkeskommunen vil derfor kunne ha behov for å gjøre et grundigere arbeid for å få frem sitt syn. Nå vil tiltak såsom innbyggerhøringer, meningsmålinger eller folkeavstemninger kunne bli viktige. Det kan også være aktuelt å få utarbeidet egne rapporter eller analyser.

Fylkeskommunen har også plikter i forhold til befolkningen. Fylkestinget er et folkevalgt organ som skal ivareta befolkningens interesser. Det Europeiske Charter om Lokalt Selvstyre er omtalt nedenfor. Her skal bare inntas at Kongressen av Lokale og Regionale myndigheter i Resolusjon 347 (2012) har uttalt at en viktig del av arbeidet til lokale myndigheter er:
«to ensure that their interests and the interests of their citizens are properly taken into account in the preparation of policies, decisions and legislation that affect them».

Det kan synes som om departementet i sitt svarbrev av 20. august 2018 til representanten Sandra Borch, mener at Finnmark fylkestings vedtak av 8. desember 2016 var en uttalelse etter inndelingslova § 9.

Jeg er helt uenig i dette, og jeg tror nok heller ikke at departementet selv mente dette i april 2017, da Prop. 84 S (2016-2017) om regionreformen ble fremlagt.

Det er helt på det rene at det i desember 2016 ikke forelå noe forslag om sammenslåing av Troms og Finnmark. Det forelå heller ikke noe lovlig initiativ til dette. Det eneste Finnmark fylkeskommune på dette tidspunkt forholdt seg til var nabosamtalene med Troms og Nordland.

Siden fylkestinget også uttalte at Finnmark skulle bestå som egen region var det derfor ikke grunnlag for fylkestinget å foreta seg noe mer med saken. Det var ikke grunnlag for å iverksette utredninger, og heller ikke til å gjennomføre innbyggerhøringer.

En ny behandling forutsatte nå at departementet tok initiativer til å slå sammen fylker i nord, og herunder fremsatte noenlunde konkrete og begrunnede forslag som administrasjon og fylkesting kunne forholde seg til.

Når Finnmark fylkeskommune i desember 2016 ikke mente å behandle og heller ikke behandlet noe forslag om å slå sammen Finnmark og Troms, kan fylkestingets vedtak ikke senere bli omklassifisert til en uttalelse i henhold til inndelingslova § 9, fjerde ledd. Gjør man dette fratar man nemlig fylkeskommunen de juridiske rettigheter den har til å ivareta sine og befolkningens interesser.

4.3 Europeisk Charter om Lokalt Selvstyre

Norge ratifiserte i 1989 uten noen forbehold det Europeiske Charter om Lokalt Selvstyre (Charteret), se Innst. S. nr. 110 (1988–89). Staten er dermed folkerettslig forpliktet overfor de øvrige kontraherende stater til å etterleve de bestemmelser som er fastsatt i Charteret.

Charteret gjelder imidlertid ikke som intern norsk rett. Dersom det skulle være motstrid mellom artikler i Charteret og interne norske rettsregler er det derfor de norske rettsreglene som har forrang.

Imidlertid er det slik at norsk rett i tvilstilfelle presumeres å være i overenstemmelse med forpliktende konvensjoner, og følgelig vil man gjerne anvende den forståelse av norsk rett som er best i overenstemmelse med slike konvensjoner. Indirekte vil derfor konvensjonene ha stor betydning også for forståelsen av interne norske rettsregler.

For ordens skyld; det kan ikke sees at bestemmelsene i inndelingslova er i konflikt med Charteret. Spørsmålet er bare hvordan bestemmelsene anvendes.

Charteret understreker viktigheten og betydningen av lokale myndigheter som grunnlag for et demokratisk samfunn. I «fortalen» til Charteret heter det således at regjeringene: tar i betraktning at lokale myndigheter er et hovedgrunnlag for ethvert demokratisk politisk styre;

Det er ellers særlig to bestemmelser i Charteret som er viktige for denne saken. I Artikkel 4.6 heter det at:

I alle saker som direkte angår dem, skal lokale myndigheter i så god tid og på en så hensiktsmessig måte som mulig tas med på råd i planleggingen og når beslutninger skal fattes.

I Charterets Artikkel 5 er det dessuten en helt egen bestemmelse om grenseendringer. Bestemmelsen har slik ordlyd:

Artikkel 5 – Beskyttelse av lokale myndigheters grenser. Lokale myndigheters grenser skal ikke forandres uten at det berørte lokalsamfunn først er rådspurt, eventuelt ved folkeavstemning hvor loven tillater dette.

Med utgangspunkt i disse bestemmelsene er det av interesse å se hvordan de konkret er anvendt og forstått av Kongressen for Lokale og Regionale Myndigheter.

Overvåkningskomitéen for Kongressen av Lokale og Regionale Myndigheter behandlet for ikke lenge side en tilsvarende sak i Frankrike. Også her var spørsmålet sammenslåinger på regionalt nivå.

I sitt «Explanatory Memorandum» til Recommendation 384 (2016), som ble vedtatt av Kongressen av Lokale og Regionale Myndigheter den 22. mars 2016 og som er relatert til den omtalte sak i Frankrike, heter det bl.a. om retten til å bli konsultert av sentrale myndigheter følgende:

the Congress emphasises that the right of local authorities to be consulted is a fundamental principle of European legal and democratic practice (jfr. punkt 183, med henvisning til Recommendation 171 (2005)).
I punkt 185 heter det videre, med henvisning til Recommendation 328 (2012) at:

«the Congress stated that the right of territorial authorities to be consulted, as laid down in Articles 4.6, 5 and 9.6 of the Charter, constitutes one of the core principles of local democracy. Local authorities should therefore be consulted and should have an active role in adopting decisions on all matters that concern them and in a manner and timeframe such that local authorities have a real opportunity to formulate and articulate their own views and proposals, in order to exercise influence on the decision-making processes affecting them.»

Å gjennomføre reelle konsultasjoner med lokale myndigheter i saker om grenseendringer oppfattes altså som et fundamentalt prinsipp i europeisk rettslig og demokratisk praksis. Slike konsultasjoner utgjør samtidig et av de sentrale prinsipper ved de lokale selvstyret.

Videre understrekes at lokale myndigheter skal gis tilstrekkelig tid og anledning til å formulere og artikulere sine egne synspunkter og forslag, for slik å kunne utøve reell innflytelse på beslutningsprosessen.

På bakgrunn av det faktum som foreligger i saken om sammenslåing av Troms og Finnmark kan det neppe være tvilsomt at staten her har brutt sine internasjonale forpliktelser i henhold til Charteret.

4.4 Konsultasjonsplikten med samene

Norge er i henhold til ILO-konvensjon 169 folkerettslig forpliktet til å konsultere samene i spørsmål som angår dem, eller som kan få betydning for dem.

Også Artikkel 27 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter oppstiller indirekte plikt til å konsultere med samene.

Konsultasjonsplikten er foreløpig ikke lovfestet i Norge, men den eksisterende konsultasjonsavtalen mellom Staten og Sametinget er selvsagt forpliktende for staten.

Jeg har ingen informasjon som tilsier at Sametinget ble konsultert om sammenslåingen av Finnmark og Troms. Dette er imidlertid en sak som antakelig i alle fall Sametinget vil mene faller inn under konsultasjonsplikten.

Noe annet ville være påfallende; den regionale inndelingen av Nord-Norge bør absolutt være et forhold som kan få betydning for samene.

Sametingets holdning til selve sammenslåingen burde åpenbart ha vært en del av departementets utredning i forbindelse med inndelingen av Nord-Norge, men var det altså ikke. Under enhver omstendighet har Sametinget i ettertid uttalt seg imot denne sammenslåingen.

4.5 Grunnloven

I Grunnloven § 49, andre ledd, første punktum heter det at:
«Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer».

Riktignok er denne grunnlovsbestemmelsen med hensikt rundt formulert, men med mindre man mener at bestemmelsen ikke er noe annet enn rent svada, må man anta at bestemmelsen i alle fall oppstiller visse skranker for sentralmyndighetene.

Da er det ikke urimelig å trekke den slutning at det som under Charteret omtales som «sentrale og fundamentale prinsipper i europeisk rettslig og demokratisk praksis» for det lokale folkestyret, nemlig retten til å bli konsultert og hørt på tilfredsstillende måte i slike viktige saker, nyter grunnlovsvern.

AVSLUTNING

Som det fremgår av dette notatet er jeg av den klare oppfatning at lovene ble brutt i forbindelse med at Stortinget vedtok sammenslåing av Troms og Finnmark.

I denne debatten hører man ofte at «Stortinget er vårt høyeste lovgivende organ», og at det Stortinget vedtar må følges opp. I denne saken er imidlertid denne innfallsvinkelen ganske uinteressant.

I forbindelse med spørsmålet om sammenslåing av Troms og Finnmark skulle Stortinget nemlig fatte et vedtak i henhold til lov, og da måtte det selvsagt følge loven.

Det at også sentralmakten er bundet av lovene er et grunnleggende prinsipp i enhver rettsstat. Det har røtter tilbake til Magna Charta i 1215, og er vel i nyere tid ikke utfordret av noe vestlig demokrati. I dag oppfattes nok dette prinsippet som helt selvsagt.

Heller ikke argumentet om at Finnmark må følge demokratiske spilleregler har noen tyngde i saken. Som nettopp nevnt er det nemlig en grunnleggende demokratisk spilleregel – faktisk et grunnleggende rettslig prinsipp – at sentralmakten selv ikke kan sette seg over lovene.

Så lenge Finnmark fylkesting faktisk har lovlig makt til å motsette seg et vedtak som oppleves som ulovlig tvang, bryter det heller ikke noen demokratiske spilleregler ved å motsette seg vedtaket. Det er derimot i sin fulle rett til å bruke sin egen makt til å bekjempe vedtaket. Om dette siste vises også til punkt 4.1 over.

Staten som tilrettelegger for ulikhetssamfunnet

i Kommentaren By

Skrevet av Helge NicolaisenÞEKKJA

Kommune betyr felles eller felleskap. Begrepet angir et geografisk område med delvis selvstyre i lokale saker. Kommunelovens bestemmelser angir oppgaver og delegasjon. Som grunnlag for geografisk fastsettelse benyttes inndelingsloven som på sin side skal legge til rette for et funksjonsdyktig lokalt folkestyre og en effektiv lokalforvaltning. Staten ved stortinget er både lovgiver og forvaltningskompetanse.

Historisk sett har lokalt folkestyre vendt seg til Staten ved antatt mangelfull funksjonalitet eller evne til å oppfylle lovtekster og krav. En slik praksis har vært nødvendig for å sikre befolkningen forsvarlige offentlige tjenester.

Fylkesmannen har i sin kompetanse både veilednings og tilsynsplikt og har derfor vært det naturlige kontaktpunktet i slik sammenheng. Derimot er det en ny praksis som brer seg til hvor staten i seg selv utfører inndelinger og dermed definerer både lokalt selvstyre og antar vurdering.

Tidligere praksis fratres og danner en ny type forvaltning. Man forstår at Staten i denne forvaltningstenkningen antar en holdning der folket ikke forstår sitt eget beste og må tvinges til forsvarlighet.

Åpenbart vil en utglidning av lokal medbestemmelse føre til romsligere Statsmakt og en absolutt fare for eskalering av overstyring og bruk av tvang.

Ved å tillate de 169 valgte stortingsrepresentantene en holdning der forståelsen av lokale samfunnsforhold dømmes etter byråkratiske måltall og systemrapporter er nasjonens samfunnssikkerhet satt til blind auksjon.

Det er fullt forståelig at enkelte kommuner eller fylker ønsker samarbeid om oppgaveløsning. Det er til og med forståelig at enkeltkommuner vurderer seg tjent med sammenslåing med en eller flere nabokommuner.

Men, prinsippet om egenvurdering og frivillighet må ligge til grunn. En avståelse fra disse prinsippene fører med seg en brist i oppbyggingen av demokratiet og sender det historiske norske folkestyret i fritt fall.

Så langt jeg har til kunnskap er det intet hinder i dagens bestemmelser som hindrer felleskapet å selvvurdere sin egen fremtid.

Ved å innta en statlig modell hvor overstyring og tvang blir utbredt praksis og en geografisk skjevhet bestående av 169 stortingsrepresentanter avdømmer lokal kunnskap – fullføres tenkningen om forskjellssamfunnet.

I sum er dette offentlig iscenesatt samfunns-mobberi hvor tenkningen om forskjellighetssamfunnet gis stortingets eget legitimitet.

1 2 3 14
Gå til Topp